Er det flere av dere som ikke hadde morsfølelse for babyen med en gang?

[Benni-min]

Jeg hadde det ikke. Det gikk flere mnd før den kom for fullt. Kan ennå ikke alltid skjønne at den nydelige gutten som ligger på gulvet eller sover i sengen virkelig er min. I begynnelsen var det akkurat som jeg bare passet ungen på et vis.Visste jo at det var min, men hadde problemer med å kalle meg selv mamma. Hadde selv akutt keisersnitt, og da mener visst mange at morsfølelsen kan trenge litt tid før den kommer.

[Luni og go'gutten =)]

Kommer an på hva man definerer som morsfølelse.. Jeg tror ikke jeg hadde en "strålende kjærlighetsfølelse" ved første øyekast, jeg var så fortumlet atte ) Men jeg hadde et enormt beskytter instinkt, og "hønemor-syndromet" angrep meg nok ganske kjapt.. ;o)

 

Jeg hadde litt problemer med å bruke "mamma" om meg selv de første mnd, mest fordi det var rart å bruke mamma sitt "navn" på meg )

[-carina-]

Tror morsfølelsen kan ta litt tid selv uten keisersnitt... Syntes også at det var rart at denne lille karen som lå ved siden av meg faktisk var min! ) Folk beskriver den morsfølelsen så forskjellig, noen er jo helt "forelsket" i barnet sitt. Sånn var jeg aldri og har ikke blitt sånn enda. Så kanskje jeg gikk og ventet på litt feil følelser? For når jeg tenker tilbake så har jeg jo alltid vært sånn at jeg ikke har likt at gutten min har grått, verste jeg visste var å høre at han gråt. Så de første ukene gikk jeg for eksempel ikke tur, fordi da fikk jeg ikke tatt ham opp og trøstet ham om han skulle gråte. Men morsfølelsen har sneket seg innpå meg på ubemerket vis, så nå har jeg i hvert fall massevis av den. Men er fortsatt ikke sånn tullete "forelska" i gutten min! )

[mummiboy 21.07.06]

Jeg fikk heller ikke morsfølelesen med en gang,, husker at jeg liksom satt å ventet på at den skulle komme

Jeg klarte heller ikke høre at han gråt, da gråt jeg også! Mistet helt matlysten, så jeg så ut som et skjelett etter 2 uker med bare vann og litt frukt. Husker jeg tittet på andre mødre på sykehuset og de var helt oppslukt av babyen sin, mens jeg gikk å håpte at han ikke skulle våkne, for da måtte jeg amme, og det synes jeg var "pyton",, hehe, men heldigvis så går dette over

Men nå blir jeg helt tussete av å se og høre på han, er jo verdens fineste

[Gjest]

Jeg hadde også akutt keisersnitt og Amanda ble lagt inn på nyfødt-intensiven. Hun var "festet i veggen" med ledninger første uka, og jeg lå maltraktert i en annen etasje. Jeg savnet magen, men ikke Amanda så mye. Rart. Følte at hun var sykehuset sin baby, at jeg måtte spørre om å få stelle henne litt feks(når jeg omsider kom meg på beina, hehe). Så det tok sin tid med meg også. Det første døgnet trodde jeg hun kom til å dø, og at alle løy for meg når de sa at hun klarte seg bra. Så da distanserte jeg meg veldig til henne og følelsene. Men jeg klarte å tenke praktisk, vi ga henne navn noen timer etter fødselen og jeg ventet ganske lenge med å sende meldinger til venner og kjente. Men det gikk seg da til =) Det vil alltid være noe spesielt og trist og fint med alle fødsler tror jeg.

 

Ang. morsfølelsen tror jeg egentlig de fleste har det sånn, og jeg forstår ikke hvor all den mor-er-foresket-i-barnet-med-en-gang-propagandaen kommer fra. Det er jo det vi forventer, ikke sant.. Skulle vært mer ærlig informasjon om akkurat det der.

[Gjest]

Hehe apropos mamma-navnet.. På julaften leste min bror(på 28 år..) opp julegavene. "Til mamma fra Amanda" leste han høyt og sendte resolutt gaven over bordet til vår mamma, altså Amandas mormor. Hehehe--

[Benni-min]

Helt enig med dere. Jeg føler liksom at en ikke skal være forelsket i babyen sin. Det,i mitt hode, høres litt merkelig ut. En skal ha en forelde-barn forhold liksom. Ikke forelsket. Jeg forguder gutten min og vil han det beste i verden og alt det der, men ingen forelskelse.

Synes jeg hører på byen en pappa som sier de er forelsket i sin 4år gamle datter....hmm.

Nei, det er to forskjellige følelser.

Ja, jeg er enig i at en skulle bli litt mer informert om at ikke den morsfølelsen ikke alltid blomstrer med en gang. Mange kan jo føle seg som verdens verste foreldre som ikke har de "riktige" følelsene for ungene sine med en gang.

[fjolla]

Jeg fikk heller ikke den store morsfølelsen fra første stund, jeg var mer forundret rett etter fødselen. Lå og kikket på henne, så på de små perfekte fingrene, tærne osv, og var vel heller der at jeg tenkte "dette er jo et mirakel, tenk at jeg og sambo har fått til dette )"

Jeg husker 3 dagen på sykehuset da de kom for å hente henne for og ta blodprøve i hælen hennes. Hun lå og halvsov ved puppen da de hentet henne, og begynte å gråte da de gikk bortover gangen. Da de kom tilbake etter ca 20 minutter gråt hun fortsatt (hun hadde heldigvis ikke grått hele tiden, sa de ihvertfall...) Da jeg løftet henne opp og la henne til puppen kikket hun på meg, begynte å suge og falt helt til ro. DA KOM DEN, jeg ble helt rørt over å se at hun roet seg hos mamma'n sin, at jeg trøstet henne liksom. (At jeg var i barsel så tårene satt litt løst, gjorde ikke saken bedre ))

[LivetErEnLek]

Med det første barnet mitt, tok det en stund før den helt store morsflølsen kom. Bevares, han var den vakreste skapning på jorden, men på en eller annen måte så følte jeg det som flere skirver her, at han var til låns. Jeg fødte vaginalt, og fikk en del petedin under fødselen, noe som gjorde meg helt dopa. Mulig det her noe med saken å gjøre. Da jeg fikk mitt andre barn, lille snuppa, så kom den store morsfølelsen som en dampveivals, dundrende rett i brystet på meg, når hun ble lagt opp på magen min. Det var en helt utrolig opplevelse, og ja, jeg var faktisk forelsket i flere uker. Snuppa ble også født vaginalt, men kun med vann og akupunktur, så jeg var 100% mentalt tilstedet da hun så dagens lys. Må bare legge til at selv om det tok lengre tid før jeg fikk morsfølelsen for gutten min, er jeg like glad i den begge to.

[tre små:-)]

Kan signere stella polaris her. Med førstemann tok det litt tid før morsfølelsen var der. Tanten min ler fortsatt av meg fordi jeg sa at han lignet en liten gris;-) Han var selvfølgelig en vakker liten gris, da;-)

Med de to neste har jeg vært mamma allerede, og morskjærligheten flommet over!

[tæssejenta]

Jeg hadde heller ikke den berømte mors- følelsen i begynnelsen. Husker jeg satt på tv- stua på sykehuset og så på en mamma som tittet med et forelsket blikk ned på ungen sin hele tiden, mens jeg bare syntes det var et slit.. Da måtte jeg gå inn på rommet vårt og gråte litt.. Hadde haste- keisersnitt, og var helt utslitt i uker etter fødselen. Husker at jeg ikke kunne fatte og begripe hvordan jeg skulle klare dette. Ville bare sove hele tiden, og følte at jeg ikke fikk til noe med Albert. Slet med ammingen, han ville ikke sove alene, det var en mare å få han til å sove, og etter hvert fikk han jo også vondt i magen.. Men mors følelsen kom snikende etterhvert, og jeg gråt sammen med Albert når han slet som verst med magesmertene. Er helt forferdelig å se den lille babyen din ha det så vondt uten at det er noe du kan gjøre for å hjelpe!

 

Tror nok jeg var litt uforberedt på hvor tøft det skulle bli. Viste jo at det skulle bli litt slit, men trodde vel det skulle bli mer kos og mindre gråt:) Trodde heller ikke at jeg skulle ha noe problemer med å ta igjen litt søvn på dagen når Albert sov, men det fant jeg jo fort ut at jeg ikke klarte:)

Men nå er jeg jo mye bedre forberedt når neste baby kommer:)

[Gjest]

Det tok ei stund før den kom med meg også. Jeg hadde også keisersnitt - og jeg fikk ikke være hos jenta mi på 12 timer (hilste såvidt på henne etter jeg var ferdig å sy, men temmelig bedøvd og utslitt - så de tok henne opp på barsel.). Husker at jeg syntes det var fint og flott når jeg fikk holde henne - men jeg slet med mest savn etter å ikke ha vært tilstede for henne i begynnelsen.

 

Syntes også at det var rart å bli kalt/kalle meg selv for mamma - eller å kalle Maja for dattera mi. Men det var bare en tilvenningssak - nå klarer jeg å si det uten å stusse ;-)

 

Synes ikke det var et teit spørsmål forresten :-)