Litt sent - min fødselshistorie (veeeeldig lang)

[Sanasol har 2 herlige jenter]

Det hele startet kl 10:00 på torsdagen. Jeg syntes jeg lakk, og var rimelig sikker på at vannet hadde gått. Fremdeles roligheten selv tenkte jeg at jeg skulle finne et bind, og jobbe ferdig.

Gikk i garasjen mens jeg prøvde å ringe mannen min og si hva som var i ferd med å skje. Snakket med han og ba han holde seg hjemme, det var greit. Så skulle jeg til å kjøre hjem, og fikk den store skjelven. Tårene trillet og jeg hikstet og gråt, aner ikke hvorfor men jeg tror jeg bare ble litt redd. Kom meg hjem, og drøyde utover dagen for å se etter den berømte slimproppen. Ikkeno spor av den, så jeg ringte sykehuset og fikk time til kontroll kl 18:00 på kvelden. Så dro vi dit, og fikk målt ting og tang og konstantert at hodet var godt festa. Da fikk vi ny time dagen etter til igangsetting, så det var bare å dra hjem og hvile mest mulig. Da gikk det opp for meg at det var i ferd med å skje, i løpet av helgen var jeg mamma, sa de. Fikk litt panikk, det var jo 3 uker for tidlig men de sa at det nok gikk greit.

Hadde en slitsom natt, fikk ikke sove for fem øre, tankene surret og kvernet rundt. Var glad da det var morgen og vi kunne dra.

 

Ankom sykehuset, og ble vist inn på et 3 manns rom med bare gardiner mellom sengene. Var litt overrasket over det. Det var visst et venterom, så de målte ting og tang igjen (med sånn bånd rundt magen), så fikk jeg modningsgelé kl 11:30 omtrent. Da var det bare å vente sa de. Vi gikk litt tur på området, men vannet rant noe så innmari så jeg ville ikke gå mer. Ingen bind i verden kunne beskytte meg der, det så sikkert ut som om jeg tissa på meg, så jeg ville heller bli på rommet.

Etterhvert fikk jeg mensmurringer i magen, og de ble verre og verre. De målte igjen og mente at det ikke var i nærheten av det de skulle være engang. Det ble veldig rart å ligge der på rom med så mange andre, så vi lurte på om vi kunne dra hjem og heller komme tilbake dagen etter. De sjekket igjen, og sa at det kunne vi godt. Det så ikke ut som om noe skulle skje den natten likevel.

 

Vi dro hjem, jeg fikk tatt den mest himmelske dusjen noensinne og vi bestilte pizza. Murringene var for lengst gått over til å bli rier, og vi målte tiden i mellom og varighet. De var ganske så presise, 5 minutter mellom og nesten et minutts varighet. Det ble så vondt at jeg bare svettet og holdt meg fast i dyna hver gang den kom. Jeg ville ikke tilbake til sykehuset og det forferdelige venterommet, men det så ut som om jeg måtte gi opp den kampen.

 

Vi dro tilbake og det ble verre og verre. Inn på sykehuset og sa at jeg hadde veldig vonde rier med passe mellomrom, og om de kunne sjekke meg. De satte på målebånd på magen igjen, og mente fremdeles at de ikke var kraftige nok. Jeg ble passe frustrert, dette var vondt, hvor vondt måtte man ha før det var vondt nok da? De bare lo litt sånn overbærende og sa at jeg kjente nok når det var vondt nok. Mannen min spurte om jeg ikke kunne få smertestillende, han så at jeg sleit noe veldig. Det kunne jeg ikke, for jeg måtte ha minst 3 cm. åpning, men de kunne ikke sjekke siden vannet hadde gått. (Etterpå fikk jeg vite at jeg antakeligvis hadde rundt en 7-8 cm. åpning på den tiden). Så sa de at mannen min måtte dra hjem. Det ville vi absolutt ikke, men de sa at de skulle gi meg noe å sove på som også tok bort riene.

Jeg sleit så fælt at jeg ikke klarte å svare de engang, så det er egentlig rart at de ikke tok et hint der. Mannen min dro, og det var fryktelig vondt for oss begge. Det var jo derfor vi dro hjem på kvelden, så vi ikke skulle bli separert.

 

Så lå jeg der, fikk en sprøyte i skinka og en blå tablett og venta på at smerten skulle gi seg. De skulle sjekke meg, sa de, men det kom ingen. Jeg lå og ventet på at det skulle komme noen, og tenkte hele tiden at for å ikke være rier så var dette jævlig vondt. Mulig de glemte meg, for det kom ihvertfall ingen. Jeg ble døsen og slapp, men riene ble bare verre og verre. Det lå flere på rommet, så jeg konsa veldig om å ikke bråke hver gang det kom en ri, så jeg beit i lakenet og holdt pusten. Ikke den beste metoden, men så visste ikke jeg hvor nærme jeg var å føde heller. Plutselig fikk jeg den voldsomme trangen til å presse, og jeg var så forvirret at jeg ikke skjøte opp eller ned, så jeg fikk snublet meg på do ( fremdeles veldig viktig for meg at jeg ikke vekte noen hehe) og der så jeg masse blod og at jeg var superbleik. Nå skjer det, tenker jeg. Pokker heller, på denne måten! Klarte nesten ikke å holde meg på beina, men jeg fikk stablet meg til vakten der jordmødrene satt og banket høflig på mens jeg ventet på svar (så teit å tenke på etterpå). Sa "jeg tror jeg føder, kan dere hjelpe meg" og ble vist inn på et rom hvor de skulle undersøke åpning. Klarte ikke å stå, så jeg hang over senga og grynta meg gjennom rien og prøvde å krabbe oppi.

 

"Det er bare å presse" sa damen. "Du har full åpning". HÆ??? Sa jeg og fikk anslag til panikk, men smerten var så intens at jeg ikke klarte å tenkt ordentlig. "Ring mannen min!" sa jeg, om og om igjen men ingen gjorde mine til å hjelpe meg med det. De ledet meg inn i fødestuen og hentet tingene mine fra venterommet. Jeg maste mellom riene om å få mobilen, endelig fikk jeg den og ringte mellom to pressrier. Jordmor maste om at jeg skulle presse, men jeg freste at jeg kunne ikke presse uten at mannen min var der. Selvfølgelig fikk jeg mobilsvar, han var i dusjen. Etter sikkert 20 tapte anrop la jeg igjen beskjed (du må komme, nå, her skjer det ting) og innså at jeg var nødt til å presse som hun sa. Kroppen gjorde det nesten uansett, jeg måtte bare sette alle kluter til og presse med. Jeg presset og presset, de maste om at jeg måtte presse hardere og jeg tenkte på et punkt at dette går ikke, jeg har ikke mer å gi, men de ga seg ikke. Endelig kjente jeg at hodet kom ut, men jeg var passe fortvilet fordi mannen min enda ikke var der. På et punkt tror jeg at jeg sa "vi må finne på noe annet, seriøst, dette går ikke".

Så kom han endelig hesblesende igjennom døren, han hadde brutt det som fantes av fartsgrenser, jeg var så letta at det ikke finnes ord engang, og jeg pressa i vei. Han kom og holdt hånden min og det var det beste jeg noen gang hadde kjent. Han justerte kluten de hadde lagt på pannen min og da kom en kraftig ri. "Nå kommer hun" tenkte jeg, de beordret meg til å presse alt jeg hadde og det gjorde jeg. Trodde ikke det fantes så mye kraft i meg, men det gjorde det visst. Plopp sa det, så lå hun der. Det var ingenting i veien med lungene i hvertfall, hun skrek og skrek og fortalte hele verden at hun var i live.

 

"Er det ei jente?" var visst det første jeg spurte om. De la henne på magen min og jeg prøvde å se henne, og hun var jo helt nydelig. Så utrolig liten og så utrolig vakker. Så sydde de noe jeg tror var 12 sting (hvorav det verste faktisk var bedøvelsen), og vi ble trillet til barsel hvor mannen min ble beordret hjem igjen. De hadde visst ikke plass til oss på hotellet. Så da ble jeg og Mia der og sov noen timer, før vi ringte pappa'n og sa at han kunne komme. Vi fikk hotellrom utover dagen, og det var veldig deilig å kunne være bare oss 3.

 

Litt skuffet over måten jeg ble behandlet på, at de hele tiden sendte mannen min hjem og hvordan de ignorerte det at jeg hadde såpass vondt og faktisk var i ferd med å føde alene på et rom siden ingen sjekket, men alt gikk greit og det er alt som betyr noe nå :-)

[Lykkebarn og Mathilde]

Utrolig flott at mannen din akkurat rakk det. Skjønner ikke hva de tenker på av og til jeg. Det viktigste er jo at alt gikk bra med deg og den lille prinsessa. Som vi ser av de historiene vi har hatt til nå så er det ett utrolig spekter av forskjellige opplevelser. Nå lurer jeg virkelig på hvordan vår blir, he he.

Kos dere masse sammen nå.

 

Stor klem:)

[Samsyn, Camilla og Therese]

snufs....blir skikkelig rørt jeg...og jeg som har lest detta før :-)

Så godt at mannen din rakk det akkurat!

 

Skjønner godt at du er skuffet over måten de behandlet deg og mannen din på....om han orker så mener jeg at det er feil å sende han hjem igjen og spesielt når de ikke engang kan sjekke hvor langt du er kommet i åpningsfasen!

 

hmmmm skrive brev til å ha med på sykehuset jeg kanskje? Tror jeg hadde fått panikk om de hadde sendt mannen min hjem igjen og latt meg være alene!!

 

Gratulerer så mye nok en gang!!

[Millapril]

For en historie! Jeg sitter her med tårer i øynene og merker at jeg blir litt sjokkert over hvordan du ble behandlet. Det er jo flott at alt gikk bra til slutt og at mannen din rakk det. Det ble jo ganske så dramatisk dette her og det virker som det gikk realtivt fort for seg på sykehuset. Skjønner ikke at de kunne sende han hjem igjen? Greit å ha denne historien i tankene, dersom min mann skulle bli sendt hjem. Da får han værsågod å sette seg i bilen i parkeringshuset og vente, bare sånn i tilfelle hehe.

 

Flott at alt gikk greit ellers og at dere har fått en nydelig jente! Gratulerer så masse, igjen og igjen!

 

 

[Endelig ny spire i magen]

Oj, ja det må jeg si.... her trillene tårene som bare ann det.... Godt alt gikk bra tilsølutt at mannen din rakk å være med... Tror jeg blir hysterisk hvis min mann ikke rekker det... Og jeg syns ikke akkurat du fikk den beste behandlingen, men bra alt gikk så bra tilslutt. Kos deg masse med lille Mia. JEg sitter fortsatt og venter på at noe skal skje... ikke termin før på søndag, men jeg har jo et lite håp om at noe kan skje før det. Egentlig har vi bestilt fødsel til i kveld etter gullrekka..hehe

 

NYT TIDEN

[smurfen :o)]

Tårene trillet her også. Godt at mannen din nådde frem og at alt gikk bra med dere. Tror jeg hadde fått hysterisk anfall hvis de hadde sendt samboeren min hjem. Syns det er helt feil, så lenge han orker å være der. Skjønner godt at du er skuffet over behandlingen. Denne historien skal jeg ta med meg når jeg skal føde. Kos deg med vesla, gleder meg til å se henne.

[Rødtopp75 og to små]

Heisann og gratulerer med lille Mia

 

Fint at alt gikk bra til slutt, men det høres ut som om det ble ganske dramatisk en stund der. Virkelig skremmende at de ikke skjønte at du var i ferd med å føde og ikke minst at de sendte hjem mannen din da. Å skulle føde alene er litt for skummelt for meg. Din historie kan være god å ha i bakhodet når min tid kommer en gang i april.

 

Håper alt står fint til med dere alle tre og gleder meg til å se deg og Mia på et senere treff.

[måken og vesla]

Gratulerer med lille Mia.

 

Jeg ble både rørt, og skikkelig engstelig. Det hørtes skrekkelig ut å ligge på et venterom sammen med andre, uten mannen din, og ikke bli tatt på alvor.

 

Jeg får nesten inntrykk av at alle jordmødre tror at alle førstegangsfødende bruker et hav av tid, men så er det jo tross alt ganske mange som er kjappe når det først kommer i gang.

[Bellen^2]

Hei Sanasol! Først og fremst, gratulerer nok en gang med en helt nydelig jente:)

 

Skal si du har hatt litt av en opplevelse! Jeg kjenner masse følelser raser gjennom kroppen når jeg leser historien din, og tårene presser på. Jeg kjenner meg godt igjen i det du skriver ang plutselig å få presstrang og ikke helt skjønne hva som skjer, bare at jeg reiv opp dodøra med buksa på knærne og skreik HJELP, og hadde JM og mannen min stående på utsiden. Jeg kan ikke skjønne at de skulle sende hjem mannen din! Man er i den mest sårbare situasjonen man noe sinne kommer til å være i, så skal man ikke få lov til å ha den som står en nærmest ved siden av seg! Så bra at han rakk det og fikk være tilstede når snuppa kom til verden:)

 

Fikk du anledning til å snakke med JM etter fødselen? De skal jo ha en debreif der vi kan få snakke om opplevelsen. Min JM ble jo dårlig og jeg var ganske fortumlet, men vi fikk i hvert fall snakket litt sammen.

 

Håper du sakte men sikkert kommer til deg selv igjen og får anledning til å nyte tiden. Det er en herlig tid og den går VELDIG fort. Nyt det!

[Tussi og Maja]

Jøss, ja det må jeg si var en dramatisk opplevelse! Så utrolig godt at mannen din fikk med seg at hun kom. Kan bare ikke forestille meg å ligge der helt alene med DE smertene og den redselen som nødvendigvis er der når man vet at noe er igang! Utrolig rart at de bare kan "glemme" noen slik! De vet jo veldig godt at fødsler er forskjellige! Håper ikke mannen din føler at han gikk glipp av alt for mye. Og håper virkelig at du har kommet deg over sjokket, som det jo må ha vært. Kos dere med lille Mia! Vi snakkes!

[Två små trollungar]

Masse følelser som raser gjennom kroppen her også! Kjenner godt igjen det der at de vill sende mannen hjem litt for kjappt, at de glemmer en (meg glemte de heldigvis bare å gi middag) og ikke helt tar en på alvor... Kjedelig at de gir en en dårlig følelse når man er i en så sårbar situasjon. Men det var jo veldig flott at mannen din rakk å komme, og at lille Mia kom ut til slutt. Hun er virkelig nydelig, og jeg gleder meg til å få se henne!

[Gjest]

Hei.. og nok en gang. Masse gratulerer med det lille miraklet ditt! Og for et fantastisk flott navn dere valgte til prinsessen: Det kledde henne!

 

Ble veldig rørt og opprørt over måten du måtte oppleve din aller første fødsel på. Jeg har vært på kurs i helgen, og må innrømme at JM var veldig sta på dette med at det skal være vondt nok(!) før de tar deg på alvor.. Men det er forskjell på folks smerteterskel, og alle fødsler er individuelle.. Da må de jo ta hver enkelt situasjon og vurdere den individuelt også da!! Jeg skal love deg at om de sender hjem mannen min, så drar jeg også! Så får vi heller føde i bilen eller hjemme! Uten ham, ingen baby på meg! - Så får de sikkert noe å tenke på...

 

Håper å se deg på neste treff og at du føler deg bra!

Jeg er stolt av deg. Du er en tøff dame!

[Skallmann]

Gratulerer så masse med jenta di.

[nybakt_mamma]

gratulerer så mye med jente di.

men jeg må bare få si at jeg blie litt irritert når jeg leste hvordan de var mot deg på s.huset. jeg gruer meg sånn til akkurat det.

[Sanasol har 2 herlige jenter]

Takk alle sammen :-)

Det var en forferdelig opplevelse, og jeg burde nok ha fått tilbud om en samtale etterpå, men det fikk jeg ikke. Den jordmoren som tok imot Mia bemerket at det var veldig rart at jeg hadde blitt liggende alene gjennom hele prosessen (med unntak av de siste 26 minuttene det tok å presse henne ut da..), men ingen gjorde noe med saken. En grunn til at jeg la inn historien er at alle burde være klar over at sånt kan skje, og ingen burde finne seg i sånn behandling. Hadde jeg vært litt forberedt så hadde jeg nok hatt både en og to ting å si om saken, men jeg ble så satt ut av alt. Skriv brev og vær klare på hvordan dere vil ha det, det er nok eneste måte å unngå å dette mellom to stoler på den måten.

 

Lykke til jenter, dette går så mye bedre enn dere har fryktet :-)