Hei Mira*

[Miss_X_1974 +lillegutt]

Er litt spent på å høre hvordan det gikk med deg og testen du skulle ta... ble den positiv (?)...

Jeg har vært sikkelig deppa etter at jeg fikk mensen, men prøver å se lyst på det.

 

Hyggelig å ha deg som "BIM"-venninne

[Mira*]

Hei Miss X

 

Jeg har faktisk ikke tatt noen test. Kjenner meg ikke gravid, så det er ingen vits i det. Tror nok bare jeg må inse det, men det brenner liksom alltid et håp. Det frustrerende er at jo større håpet er, jo større blir skuffelsen. Nei, nå orker jeg ikke tenke på det. Håper jeg får mensen av meg selv en gang om ikke så lenge. Det skal en del til. Jeg har nesten aldri mensen, og skjer det (ca en gang i året) så er et truseinnlegg mer enn nok. Det at du har mensen er jo bra det, for det beviser jo at det skjer noe i kroppen, og da er sjansen for å bli gravid snart større enn om ingenting skjer.

 

Prøver liksom å vende det litt positivt..... i hvertfall et forsøk på en liten oppmuntring.

 

Klem

[Miss_X_1974 +lillegutt]

Hei Mira

Kjenner meg veldig godt igjen i frustrasjonen din, jeg prøver også så godt jeg kan å tenke positivt. Jeg visste ikke at du har så sjeldent mens, skjønner at det må være enda mer frustrerende når man ikke får den bekreftelsen på at det ikke var noe og kan begynne på nytt... skjønner så godt at du ikke vil teste, jeg blir snart gal av alle de negative testene.

*Snufs* *snufs* vi får prøve å holde humøret oppe... og som jeg tror jeg skrev i et annet innlegg: så lenge vi har klart det en gang så klarer vi det sikkert igjen... Ikke sant

 

 

[Miss_X_1974 +lillegutt]

Hei igjen Mira*

Fikk vite i går i en familiebursdag at svigerinnen min venter barn nr.2, vi startet nøyaktig likt med prøvingen, og deres første barn er bare 11 måneder... ble så vannvittig deppa... alle i familien vet at vi prøver, da vi fortalte alle at vi selv ventet barn den gangen jeg var gravid (..for 100 år siden nå...). Jeg måtte selvfølgelig gratulere å holde masken, men jeg ble så fryktlig lei meg, klarer nesten ikke å glede seg på deres vegne. Uff blir sint på meg selv som føler det sånn. Gråt i hele går kveld.

 

Svigerinnen min og jeg er gode venninner og hver gang vi møtes sier hun at hun håper det snart blir vår tur, og "at verden er urettferdig" og alt det der, jeg prøver å smile og late som det ikke er sååå farlig og at det kommer når det kommer..

 

Det er også tungt at mannen min ikke deler min frustrasjon, han tar det hele med knusende ro, han synes jeg er hysterisk med all testingen (..er jo egentlig enig...). Han er ikke i tvil om at det kommer til å gå bra, og blir irritert på meg som vil prate så mye om dette.

 

Derfor er det så godt å prate med deg, som er i samme situasjon som meg, Mira*

 

Dette ble er syteinnlegg og lite oppmuntring, men jeg vet at du har forståelse.

 

Ha en fin helg

 

Klem