hvorfor må det være sånn??

[*Mysillen*]

satt å prata med ei venninde på msn nå...lenge siden vi har pratet sammen..hun kunne jo da selvfølglig fortelle meg at hun venter barn....

greit nok det..ble jo da selvfølgelig mye prat om den lille i magen da,men klarte å holde meg sånn passe i sjakk...

så begynte jeg å prate med ei anna venninde...som da også har en liten bebis....(ikke til å unngå disse babyene..hehe)..

hun hadde nettopp laga ferdig hjemme siden sin..så måtte jo se da...

selvfølgelig så omhandler jo den siden familien hennes som da på kort tid har blitt 4....synes egentlig det er kjempekoselig...men alikevel så begynner jeg da å grine når jeg ser....var kjempetungt å se bildene av den o så lykkelige familien...som det sto på den ene siden så var nå familien komplett.....

sitter nesten igjen med den følelsen av at jeg ikke duger til noe.....

alle rundt meg går rundt i denne lykkerusen sin...de stråler og prater om disse familiene sine...de klasker bilder i ansiktet på meg stadig vekk og forteller om den herlige følelsen det er å være mor....

vet jo at det egentlig er min egen skyld at de prater sånn...siden jeg ikke har sagt at vi prøver...men vi jo helst holde det litt hemmelig...

vet snart ikke hva jeg skal gjøre jeg?? kan jo liksom ikke unngå alle jeg kjenner heller...

hvorfor må det være sånn??? hvorfor skal det være så jævla tungt å se andre folk lykkelig noen ganger??? jeg unner dem jo all den lykken de kan få...føler meg som en dust til tider....tåler jo ingenting før en begynner å grine

føler meg bare tom...

åååå....det er noe dritt.....

[matglad]

Føler med deg. Er selv bare i 5.pp og kjenner det allerede litt på samme måten. Hadde aldri på forhånd trodd at det å prøve skulle virke så mye inn på det daglige livet og at jeg skulle bli så trist hver gang jeg får bekreftet at jeg ikke er gravid.

 

Vet ikke om dette var så oppmuntrende men....