Om fars rettigheter

[Anonym bruker]

Jeg bare lurer på hva som gjør at noen her inne ikke vil at far skal få noe som helst omsorg?

 

Det er mye som kan leses mellom linjene. Han fant seg en annen, han ville ikke ha barn, og han ville at du skulle ta abort.

Men er det pga barnet vi ikke vil at far skal ha rettigheter, eller er det fordi vi selv har blitt sviktet?

 

Jeg leste et innlegg her nå om en som ikke ville skrive under på noen papirer fordi hun var redd for at hun skulle angre etterpå. Angre på hva da? Skal ikke barnet få ha en far, når han faktisk har sagt at han vil stille opp? Skal ikke barnefaren få en sjanse bare fordi han forlot deg for en annen?

 

Far har faktisk INGEN rettigheter så lenge man ikke bor sammen. Er ikke det i grunnen litt trist?

Jeg skjønner at det er mange som er forlatt og sint og veldig triste her inne, men det må da være noen som vil at far skal delta selv om han har oppført seg som en sopp?!

 

Min barnefar ville at jeg skulle ta abort da jeg var 11 uker på vei, men som jeg sa til ham, så var det da for sent i følge norsk lov. Han vet fremdeles ikke hva han vil (jeg er nå 29 uker på vei), men jeg har da ikke tenkt å nekte ham å ha kontakt med barnet sitt av den grunn, uavhengig av når han skulle ønske å forandre mening.

 

Barnebidrag må han jo betale uansett, for så lenge han står oppført som far, så blir han jo krevd for de pengene hvis han ikke betaler direkte til meg.

 

Dette ble litt oppstykket, men hva mener dere egentlig? Jeg syns det er helt forferdelig at vi kvinner kan sitte med så mye makt. Blir helt dårlig, jeg!

Hvis HAN ønsker å beholde barnet, og HUN ønsker å ta abort, har han ingenting å si.

Hvis HAN ønsker at hun skal ta abort, og HUN vil beholde barnet, har han heller ingenting å si. Hvis han da trekker seg er helvete løst, og vi forbanner ham for både det ene og det andre.

 

Er det bare jeg som ser det på denne måten?

Jeg er vettskremt ved tanken på å få barn selv, så hvorfor skal ikke han få være redd da?

 

[Gjest]

Jeg er enig med deg på mange måter men tror at det ofte er slik at vi føler at siden han kunne være så drittsekk så vil han kanskje bli en dårlig far? at han vil være like umoden når det gjelder barnet og vi vil beskytte barna våre fra den sorgen.

 

Jeg vil så fryktelig gjerne at barnefaren skal stille opp for sønnen vår, ikke for min skyld, men for barnet sin skyld..

 

Selvfølgelig er barnefarene redde, de får dyttet på seg ett barn ( ofte i ung alder) som de ikke ønsker seg.. men man skal to til for å lage ett barn og vi er jo like redde så det burde gå an å ta litt ansvar og si at ok vi var to om dette så jeg skal stille opp så mye som mulig siden dette faktisk er en del av meg å...

 

Det er nok verre for oss enn for dem.. vi sitter faktisk alene ofte med hele ansvaret mens de har mulighet til å leve ca som før..

 

[Anonym bruker]

Faren til mitt barn ønsket også abort, men jeg vil ikke frarøvet barnet mitt en far for det.. Jeg har sagt det er opp til han nå, om han vil være far eller ikke. Jeg skriver han ikke opp som far, krever han ikke for penger før han selv vil. Jeg har tatt mitt valg, nå får han ta sitt valg.

[Keiko&Sivert Nikolai<3]

Forstår heller ikke de som nekter far samvær av de grunnene, synes at d egentli er ganske egoistisk av de mødrene.

Når man skal bli mamma, så må man tenke på barnets behov framfor sitt eget behov, og man må være villig til å svelge litt stolthet.

 

Eg har hvert utruli bitter og sur på barnefaren til mitt barn, forstår ikke i ettertid hvordan eg kunne være ilag med den skapningen for å være helt ærlig.

Men eg vil ikkje nekte han å ha kontakt med barnet sitt, og eg kommer ikkje tell å baksnakke han framfor barnet vårt.

Mitt ståsted i forhold til han skal ikke gå utover barnet.

Trur faktisk at han kan bli en bra far hvis han går inn for d.

Men eg har sagt tell han at enten stille han opp, eller så stille han ikkje opp. Vi har bynnt å bli enig no, og eg håpe at vi klare å samarbeide, og gjøre komprimiss i framtida, slik at babyen våres både får oppleve å ha både ei mamma og en pappa:)

 

Forstår de som ikke vil at barnefaren skal ha noe med barnet å gjøre, hvis barnefaren f.eks har en kriminellbakgrunn, stoff/alkoholmisbruker osv.

 

 

[Anonym bruker]

Nå ble jeg litt lettet:)

Bra at det faktisk fins mødre som tenker på barnet selv om det er vanskelig. Etter å ha lest litt her syns jeg det har virket som det er så mange som er så sinte og bitre at de ikke vil ha noe med pappan å gjøre. Veldig trist...

 

 

[Starchild]

Til du ANONYME som skrev først innlegg...Synest du har rett på noen områder, og totalt feil på andre...

Ble litt oppgitt, og irritert av å lese, men det har vel kanskje med at jeg følte meg litt truffet, spes etter det at jeg er en som ikke kommer til å skrive under på delt omsorg i frykt om at jeg kommer til å angre...(mener jeg har skrevet det i ett innlegg her)

 

Og det er ikke forde han har dumpet meg, bett meg ta abort, eller sakt han ikke vil stille opp.. Det er rett og slett forde han har som person vist sider av seg selv som ikke egner seg som småbarns far...Han er utrolig ustabil, og jeg vil ikke risikere å måtte dele omsorg med en person som kan komme til skade for min datter...

" sorry vennen, pappa kommer ikke å henter deg likevel, forde han hadde mere lyst å drikke øl med gutta" osv...

 

men som sakt før..alle kan forandre seg, og jeg er fult villig til å se om han kaskje forandrer seg når barnet er født...for alt jeg vet så kommer han til å bli en utrolig god far, men det må han bevise for meg.Det er lettere å skrive om papirene den veien en den andre...

 

og så var det snakk om de rettighetene rundt abort...

den gang mannen kan føde og ødelegge sin egen kropp skal han få bestemme over aborten...

Ingen mann skulle kunne få lov å tvinge en dame igjennom noe så tungt som en graviditet uten hennes eget ønske...

Jeg er fullt for at man skal kunne bestemme over sin egen kropp..

helt utrolig at noen synest noe annet...

[Neetamor-mednyspire]

faren til mitt eldste barn nektet å tro at han var faren før hun var 2,5 år gammel.. så min datter har ikke hatt noe med han å gjøre- sett an noen få ganger- men han har hele tiden fått lov å ha kontakt med henne.. men han ønsker det ikke.. å da kan jeg ikke tvinge han..

 

i dag fant jeg ut at han som er far til barnet som nå er på vei har vært utro og løyet til meg siden jeg traff han.. barnet i magen er planlagt- selv om jeg og barnet kommer til å bo 40 mil unna barnefaren skal han få ha besøksrett.. selv om jeg ikke har noe til overs for den mannen der skal jeg ikke nekte mitt barn å kjenne sin far..

 

om han nå sier at jeg skal ta abort er skipet seilt sin egen sjø.. det er min kropp det går ut over og han har valg om han vil stille opp eller ikke..

jeg hadde aldri kunne bringt et barn til verden om det var barnefaren som tvinget meg til det..

 

[¤ my precious ¤]

Jeg må vel si at jeg også er en av de som følte seg litt truffet av det hovedinnleggeren har skrevet og lar meg provosere litt...

 

Grunnen til at jeg er redd for å angre på valget, er ikke av egoistiske grunner. Når jeg skriver at jeg er redd for at jeg skal angre, så mener jeg anger i den grad at jeg er redd for at han skal kunne ta med seg barnet langt vekk fra meg, gjøre hverdagen vanskelig for meg og mitt barn i form av barnehagevalg, skolevalg, bosted etc(med tanke på at barnet faktisk skal bo/tilbringe mesteparten av tiden hos meg - barnefaren blir i dette tilfellet helgepappa). Eller andre veien, at barnefaren bare skal gi f..., flytte fra landet, ikke ønske å bli kjent med barnet sitt, ikke ønske å bidra økonomisk for at barnet skal få det den trenger....Ting som i første omgang kan virke egoistisk, men som bunner ut i bekymring ovenfor barnets ve og vel.

 

Det finnes andre aspekter i hverdagen, enn bitterhet og iritasjon over hva som har skjedd, som gjør at man tviler på egne valg nettopp med tanke på resultatet.

 

Når det gjelder abort, så er jeg generelt imot abort. Syns det burde vært strengere grenser/krav. Misforstå meg rett; Jeg syns det er kjempe fint at man har muligheten om man skulle bli gravid - ufrivillig(enten det er den ene eller andre veien), men syns ikke det skal være et alternativ til prevensjon.

Min X og jeg var sammen i 6 år og samboere i 5 av dem, denne graviditeten var veldig planlagt. Da han ville at jeg skulle ta abort i 13. svangerskapsuke, fordi han hadde falt for en av sine ansatte og ikke ønsket å bli alenepappa til 2, så var det helt uaktuelt for min del. Og da var det uaktuelt nettopp fordi han var med på å planlegge at vi skulle ha et barn, ikke fordi han ikke hadde noe å si! Hvis han ikke ville ha flere barn kunne han sagt det før vi begynte å prøve, ikke etter at alt var planlagt og graviditeten var et faktum.

[Gjest anouschka with Love]

Må si at jeg sjelden får det inntrykket av noen her inne da. Er vel ikke noe generellt problem? Eller det kan jo være at jeg ikke 'suger' til meg sånne negative innspill, heller unngår dem. Bare måtte svare denne gangen. Er barn har like stor rett på en pappa som en mamma :=) Så langt det lar seg gjøre!

[Gjest anouschka with Love]

Og ikke glem at en mor eller far har ikke RETT på barna sine. Barna har rett til å ha foreldrene sine!

[motorrypa]

jeg ønsker ikke under noen omstendigheter at faren skal ha ungen. han er uansvarlig,alkoholisert selvsentrert idiot med store psykopat tendenser. så av den grunn kommer jeg til å gjøre det som står i min makt for at han ikke skal ha ungen noe som helst hos seg.

[Anonym bruker]

Jeg kunne ikke tenke meg å nekte datteren vår å se pappaen sin. (eller omvendt) Men problemet her i huset, er at han velger selv.Han jobber ca 15 timer i døgnet. Hvis han er heldig, så ser han datteren sin ca 2 timer pr døgn. Dette medfører desverre en del krangel og uoverenstemmelser mellom oss, og jeg er helt på randen om dagen. Jeg er av den oppfatning at barn har det bedre om de kommer fra et ødelagt hjem enn å bo i et.

Det skal sies at den siste jobben hans er svarte penger som vi ikke trenger da økonomien vår er helt grei. Derfor synes jeg prioriteringen er så feil som den går ann å få blitt. Han skal få se datteren sin så mye han vil hvis jeg flytter ut (noe jeg er rimelig sikker på at jeg gjør) men jeg skjønner ikke hvordan han kan ha mer tid da og ikke nå. Kanskje han har truffet en annen for alt jeg vet, men jeg skjønner uansett ikke poenget med å la det gå utover datteren vår.