Gå til innhold

Jeg må spørre om litt hjelp nå jenter(langt)


Anonym bruker

Anbefalte innlegg

Skulle ønske jeg hadde guts til ikke å være anonym nå, men det har jeg for øyeblikket ikke.

 

Rett på sak; jeg er redd jeg har en fødselsdepresjon. Jeg vet at dere er flinke til å gi støtte og råd, så jeg vil gjerne fortelle hvordan jeg har det. Jeg er nemlig usikker på hva dette egentlig er, og hva jeg skal gjøre med det.

 

Jeg har hele tiden latet som alt er fint. Men det har det ikke vært siden fødselen. Hadde en vanskelig fødsel som jeg trodde jeg hadde bearbeidet. Tiden etterpå var preget av ammeproblemer(men vi klarte det til slutt) og utmattelse/sorg. Etterhvert kom kolikken, og jeg tenkte at når baby begynner å sove om natta, da blir alt bra. Så viste det seg at jeg hadde jernmangel, men etter en måned var det i orden igjen mha. jerntabletter. NÅ skulle endelig alt bli bra. Så ble det jul, følte meg OK, men hele tiden lå det et trist og grått teppe over alle ting og alle dager.

Nå om dagen er alle ytre faktorer topp. Baby sover lange netter og er blid og glad, samboeren har ny og fin jobb som han trives i, det blir snart vår-- Men jeg er like fordømt lei meg. For enkelhets skyld kan jeg sette opp punktvis noe av det som har plaget meg siden fødselen og til dags dato:

 

- Jeg føler at alt er slutt. Vi blir født og dør og jeg skjønner ikke riktig vitsen med alt som skjer imellom det.

 

- Jeg tenker veldig ofte på døden, men ikke på den måten at jeg vil ta livet av meg, for det vil jeg ikke.

 

- Jeg har tvangstanker om at jeg eller andre skader baby på de mest sinnsyke måter, disse varierer i hyppighet. Jeg er 100% sikker på at jeg aldri ville skadet ungen min. Jeg elsker baby over alt, det er jeg helt ærlig på.

 

- Jeg ønsker å sove store deler av døgnet, men det går naturlig nok ikke.

 

- Jeg føler at baby fortjener en bedre mamma enn meg, og på dårlige dager er jeg redd baby skal få varige mèn av å ha meg som mamma. Må understreke at jeg prøver så godt jeg kan å være kjærlig og omsorgsfull, og hjernen min tror jeg er en god mamma. Men ikke hjertet.

 

- Jeg synes ingenting er gøy lenger. Jeg kan le og kose meg, men er aldri glad på samme måte som før fødselen.

 

- Jeg føler at tiden etter fødselen kanskje har vært den verste i mitt liv. Jeg elsker som sagt ungen min, som var planlagt og ønsket.

 

- Jeg går lite ut, men triller en kort tur hver dag hvis det ikke er for kaldt.

 

- Jeg føler at jeg ikke burde fått barn, at jeg gjorde en tabbe da jeg trodde jeg kunne klare å oppdra et barn.

 

- Jeg vil helst være alene.

 

- Jeg gråter daglig.

 

- Jeg tilbringer all ledig tid foran dataen eller TVen.

 

And so on. Spørsmålet er: Er dette en fødselsdepresjon? Er det virkelig mulig så lenge etter fødsel?

 

Tanken har ikke slått meg før mandag. Jeg hadde nemlig en illusjon om at fødselsdepresjon alltid innebærer at man ønsker seg bort fra barnet sitt. Men det forstår jeg nå at ikke alltid er tilfelle. Iallefall; mandag begynte samboeren min rett og slett å gråte midt på kjøkkengulvet fordi han ble så trist av å se meg sitte foran dataen og være fjern, noe som jeg antagelig gjør altfor ofte. Da pratet vi lenge og ble enige om at jeg skulle kontakte helsevesenet. Pratet med lege og svangerskapspoliklinikk idag og skal inn til samtale. Men jeg gruer meg og føler at jeg overdriver og maser.

 

En annen ting er at samboeren min vil at jeg skal fortelle om dette til mine foreldre og svigers, som alle kommer på besøk nå fordelt på de to førstkommende helgene. Jeg er så redd for å bli sett på som en dramaqueen, så jeg har absolutt ikke lyst selv om jeg har veldig godt forhold til alle. Bør jeg prate med dem likevel? Hvordan isåfall? Det gjør det ekstra vanskelig at jeg hele veien har latet som om jeg har det topp. Hører også meg selv si til helsesøster o.l. at jeg har det helt fint når hun spør. Er redd folk tror at jeg bare ønsker oppmerksomhet hvis jeg forteller om dette, og det er absolutt ikke tilfelle.

 

Jeg er et fasademenneske på mange måter, så dette er veldig vanskelig for meg. Men jeg klarer ikke leve slik lenger.

 

Har noen innspill eller gode råd? Jeg vet at noen av dere jobber innen helsevesenet, men jeg skjønner hvis dere ikke ser dere mål på å svare.

 

Takk hvis du leste helt hit!

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Fortsetter under...

Huff! Jeg vet ikke helt hva jeg skal si ti deg. Først sender jeg mange klemmer, og sier at bare DU er god nok mor for babyen din. Jeg tror det er veldig viktig at du snakker med noen proffesjonelle om dette! Ingen skal trenge å gå å føle det sånn der. Jeg syns ikke du er noen dramaqueen, men er tøff som innser, og tar tak i et problem!

Nå når du har tatt tak i det skal du se at du går lysere tider i møte! Og bare bruk oss her inne! Kanskje lettere det noen ganger:)

 

Håper det ordner seg for deg!

 

Klem fra Nina og

Lenke til kommentar
Del på andre sider

jeg vil aller først gi deg en Stooor klem!!!!! det høres ikke ut som du har det noe lett!!!

 

jeg tror du har fødselsdepresjon!! ja det kan du ha selvom det er lenge siden du fikk barn!! noen kan ha det i flere år om de ikke får hjelp!!

 

tror absolut du trenger noen å snakke med!! at du åpner deg for noen og får pratet om alt!! kjempefint at du har innsett at du ikke kan fortsette å leve slik bak en fasade!!

hvis du har et godt forhold til foreldre og svigerforeldre kan det sikkert være godt for deg åå få pratet ut! de vil helt sikkert støtte deg og det er lov å være deprimert!! ingen skal si at det er bare for oppmerksomheten sin skyld!! jeg tror de som er glad i deg vil støtte deg gjennom dette!

 

fint du har fått snakket ut med din mann om dette!! og jeg må si at du høres ut som en veldig god mor!! du tenker mye på barnet ditt og vil det beste for det!!! en god mor som trenger litt hjelp og støtte til å være den gode mammaen du ønsker å være!!

 

kan nok også være lurt å prate med noen helt utenfor!! det at du skal ha samtale er nok en bra ting! fortell alt du tenker på!! få den hjelpen du har behov for slik at du kan komme deg gjennom dette!!

 

ikke lett å gi råd men jeg håper virkelig alt ordner seg for deg så du kan kose deg i livet med familien din!

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Nei men stakkars liten da! Først en stor klem til deg og så bra at du har klart å sette hjulene i sving for en forbedring av situasjonen.. Jeg har ikke hatt fødselsdepresjon selv, men en av mine nærmeste venninner hadde det med minstemann og det du beskriver høres helt klassisk ut så vidt jeg kan forstå. Hun slet og slet og tok på seg en maske for omverden og lot som ingenting... Ingen skulle vite og hun følte at det var hun som ikke var bra nok.. Og hun er jo faktisk mitt forbilde når det gjelder definisjonen på en god mor..

 

At du elsker barnet ditt er det ingen tvil om, men selve prosessen å bli mor er ganske skremmende.. livet endrer seg totalt og noen ganger så tror jeg det tar lenger tid for hodet å omstille seg til den nye situasjonen enn kroppen.. man er plutselig ansvarlig for et lite liv... En fantastisk følelse, men også et helt utrolig ansvar som man aldri er helt forberedt på før man står der.. Og med de problemene du har måttet takle samtidig så kan det bli litt mye for enhver..

 

Når man er deprimert så kjennes det som at man aldri kommer til å bli glad igjen.. enhver liten detalj blåses opp til store problemer og alt er liksom et slit.. man orker ikke å være sosial for det tar på kreftene å holde oppe masken... samtidig så vil man ikke snakke med familie om det for man er jo egentlig ganske overbevist at det er noe feil med en selv og at de bare kommer til å tro at man overdriver.. det er en ond sirkel og det er vanskelig å bryte den uten hjelp.. det at din partner er der for deg er jo kjempebra.. la han hjelpe deg og om du har et godt forhold til familien så si det til dem, evt få han til å si det til dem om det kjennes lettere.. man må ikke alltid være sterk og takle alt, noen ganger er det lov å få hjelp...

 

Venninnen min fortalte i ettertid at hun hadde hatt tanker om å kaste babyen sin ut av vinduet.. hun ville selvsagt ALDRI gjort det, men hun hadde en del rare tanker i den perioden, og så fikk hun helt sinnsykt dårlig samvittighet for det samtidig.. og så ble alt bare verre igjen..

 

Jeg synes du har vært veldig flink som skal inn til samtale.. fødselsdepresjon er vel relativt vanlig og jeg regner med at de burde være i stand til å hjelpe deg å bearbeide de tingene som plager deg.. dette kommer til å bli bra skal du se.. snart er det sommer, sola titter fram, og livet normaliserer seg igjen.. og med et nytt fantastisk lite vesen i verden :) Tenk så fantastisk flink du har vært som har klart å få til lille gullet ditt!

 

nattaklem :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Ser du allerede har fått noen gode svar, så jeg ville bare sende deg en klem og varme tanker!

 

DU er den beste mamman babyen din kan få og jeg synes du er tøff som klarer å sette ord på følelsene dine! Det er et skritt i riktig retning :)

Håper du får den hjelpen du trenger!!

 

Mange klemmer fra Tiril og

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Kjære deg!

 

Dette var vondt å lese - jeg ser du sliter, og du er flink til å sette ord på dette!

Jeg må sette meg ned å lese dette grundigere, med svarene også, etterpå, når mine tre ikke stormer rundt meg som nå. Men jeg måtte svare deg nå, for å si at jeg har sett, og føler så inderlig med deg!

 

Jeg skriver mer til deg etterpå!

 

Mange klemmer fra Hanne, og hennes

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Annonse

Hei! Først en god klem fra meg!

 

Du er utrolig tøff som tar tak i situasjonen din - det vitner om at du har vilje til å gjennomføre dette :-) Du har nok allerede tatt det vanskeligste steget: og innrømme at ikke alt som er det burde være. Så du har allerede kommet langt på vei! Derfor er jeg overbevist om at du er inderlig glad i babyen din - og ingen her setter spørsmål med dine egenskaper som mor!

 

Jeg vil råde deg til å snakke med foreldre/svigerforeldre - evt. la de få lese det du har skrevet her inne. Kjempeflott at samboeren din stiller opp - men det kan være godt å få forståelse fra de nærmeste rundt deg også... Jeg tror vi jenter har innimellom et 'supert-syndrom' : vi skal være snille piker, vi skal rett og slett være supre! Og når man møter krav og stress i hverdagen er det ikke så lett å være 'super' hele tiden... Jeg vil råde deg til å senke 'forsvaret' å ta imot hjelp fra de rundt deg - du har ikke tapt av den grunn! Du har bare bevist at du er menneskelig :-)

 

Kjempeflott at du tar tak i situasjonen din! Og husk! Du er verdens beste mamma for din baby :-) Det tror jeg du også vil synes når du får bearbeidet dette og fått det litt på avstand!

 

Stor klem fra Cecilie

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Huff, dette må være vanskelig. Høres ut som fødselsdepresjon ja. Det er veldig bra du har tatt kontakt med lege slik at du får hjelp. Tror nok dette er vanligere enn mange tror. Ønsker deg masse lykke til! Jeg er overbevisst om at dette vil ordne seg når du får pratet om det, bearbeidet dette og satt ord på tanker og følelser. Sender deg en varm klem.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

 

En stoor varm klem til deg fra meg :)

 

Kjente jeg fikk frysninger når jeg leste det du har skrevet. Skjønner veldig godt hvor slitsomt dette må være for deg.

Jeg slet selv veldig med depresjoner etter fødselen, det var den værste tiden i mitt liv, og jeg trodde aldri jeg skulle bli bra igjen. Jeg trodde livet var slutt og alt var bare svart. Jeg fikk ikke den spesielle følelsen til lillegutt, noe jeg synes var veldig vanskelig. Jeg hadde en veldig enkel fødsel og alt såg ut til å gå veldig bra. Jeg husker jeg lo og smilte til samboer når vi var på samtale med jordmor på sykehuset, og da hun fortalte hvor vanlig disse fødselsdepresjonene var, tenkte jeg "Hallo, dette kommer jeg aldri til å få" Men få dager etter fødselen kom plutselig den triste følelsen over meg. Jeg skjønte ikke selv at det var fødselsdepresjon, men har nå i ettertid skjønt at det var det.

 

Jeg beundrer deg for at du har tatt kontakt med noen som kan hjelpe deg, det er kjempe bra! Min mor ville ta kontakt med en psykolog, men jeg nektet, for jeg hadde IKKE fødselsdepresjon!!

Men nå angrer jeg på at jeg ikke snakket med noen andre enn min egen familie, tror fagpersoner vil se ting på en annen måte enn det familien gjør. Men det er veldig godt å snakke med sin egen familie også, spesielt om en har et nært forhold til de. Jeg snakket både med min mor, mormor og svigermor, men de så at jeg hadde det fælt og at jeg slet med noe. ( var ikke til å unngå det når jeg gråt og gråt )

 

Men på en eller annen måte kom jeg meg igjennom dette, men kjenner av og til den triste følelsen. Men det tror jeg kommer av at noen dager er mer slitsomme enn andre dager :)

 

Vet ikke helt hvorfor jeg skriver dette, men vil egentlig bare si at du ikke er alene med dette :)

 

Ønsker deg alt vel og lykke til videre...

 

 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hei!

Vil først sende deg en stor klem og si at du ikke er noen dårlig mor!

Men jeg kjenner følelsen! Jeg hadde også en tøff fødsel, og allerede på barsel avdelingen kom tårene.. Jeg hadde nok ingen alvorlig fødselsdepresjon, men følte det veldig i den første tiden at jeg ikke var noen god mor. JEg følte at alle andre klarte å ta seg av babyen min mye bedre enn meg, og jeg hadde ikke den store morsfølelsen som alle snakket om. Jeg husker at jeg så en mor på sykehuset som tittet så forelsket ned på ungen sin hele tiden, og da ble jeg så frustrert fordi jeg ikke følte det samme.. Jeg slet også med ammingen, og Albert gråt mye. Han hadde ikke full kolikk, men var veldig mye plaget med magen. Det jeg egentlig vil frem til, er at jeg fikk mye støtte og hjelp fra familien min, både min egen og min manns, i denne perioden, og tror det hjalp på at det ikke utviklet seg mer. Så jeg vil råde deg til å fortelle dem det. Kanskje de kan passe babyen din litt så du og mannen din kan få slappet av og kost dere litt sammen. Bra at du har søkt proffesjonell hjelp også forresten!

 

Håper det ordner seg for deg nå da!

 

Stor klem fra

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Tusen takk alle sammen, dere er så innmari snille som tar dere tid til å lese, forstå og svare! Det føles veldig godt, det skal dere vite. Dere ha blitt venner for meg, bare som jeg ikke har møtt.

 

Jeg går og vurderer for og imot om jeg skal ringe til mamma idag, men hun har en tendens til å bli overbekymret hvis det er noe, så jeg er i tvil. Lander nok på at jeg må prate med dem, men de kommer heldigvis i morra. De bor 3-4 timer unna så de kan sjelden avlaste oss, og svigers bor fjorten timer unna. Men sånn er det. Jeg synes det er relativt lett å inrømme overfor meg selv at jeg kan ha problemer, men overfor andre synes jeg det er vanskelig. Ikke fordi jeg ikke kan vise svakhet, men fordi jeg er livredd for at noen skal synes jeg er dramatisk. Vet ikke helt hvorfor jeg tenker sånn, men det har vært en del styr etter fødselen og jeg føler liksom at det er nok nå. Og hva om de ikke tror meg? Har jo lekt frøken Blid&Lykkelig i en evighet.

 

Det er egentlig godt å høre at dere mener jeg har en grunn til å kontakte lege, for innimellom føles det som jeg bare må skjerpe meg. Men jeg klarer ikke det, kommer meg ikke på trening eller til venner uansett hvor bestemt jeg er på at jeg skal gjøre det.

 

Og så det med tvangstanker.. Har dere aldri hatt det? Svar gjerne anonymt om dere vil svare. Jeg er usikker på hvor vanlig det er eller om det er et symptom. Jeg har sett for meg de mest groteske ting, sånt som jeg aldri kommer til å fortelle noen om fordi det er så vondt og sykt. Ikke engang samboeren får vite hva de verste tankene går ut på. Det er som i den filmen "Den sjette sans" om han gutten som ser døde folk. Sånn dukker plutselig bilder av ungen min opp. Feks. gikk jeg forbi en barnehage før jul, som hadde et stort vindu. Plutselig fra ingenting så jeg liksom babyen min henge død i vinduet med en løkke rundt halsen. Har også sett meg selv legge henne ute i snøen. Disse tankene har vært de minst syke, så dere kan jo tenke dere.

 

Uff hater å plage dere med dette egentlig, men dere er så gode, det vet jeg. Så det er så fint å høre deres meninger og erfaringer. Samtidig får jeg blåst ut litt.

 

Og mummiboy, takk for at du fortalte om hva du opplevde. Det var kjempetøft gjort. Vil egentlig ikke være anonym, men føler at alt blir annerledes for meg her inne hvis jeg ikke er det.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Kjære deg!

 

Du er flink som har satt ord på tankene dine, det er utrolig vanskelig å innrømme at en har det som en har det! Det virker helt klart som om du har en depresjon. Denne må du få hjelp til å bearbeide, og du har gjort tiltak allerede for å få dette til - BRA!

 

Du forteller om problemer i forhold til mammarollen, om ikke å nå opp i forhold til egne forventninger, om avviket mellom hvordan du viser at du har det, og hvordan du egentlig har det. Du forteller om tvangstanker - utrolig skremmende for deg! Dette må du få hjelp til - og her kan det være enklest å bruke en ukjent tredjeperson (helsepersonell), en du kan få tillit til og kjenner du kan fortelle om dine problemer til. Du blir helt sikkert henvist videre fra legen din om dette er noe som ikke kan håndteres der.

 

Du er redd for å fortelle dette til foreldre/svigerforeldre. Jeg skjønner det kan være vanskelig å fortelle dette ansikt til ansikt, kanskje det er en fordel at de vet om dette før de kommer? Det kan kanskje være enklere å fortelle dette per telefon, evt om din samboer forteller dette, slik at det er åpnet for problemet før deres foreldre dukker opp på besøk. De kan være viktige støttepersoner for dere om du lar de være det. Du trenger hvile og ro til å ordne egne tanker, og de kan være en avlastning for deg og samboeren din.

 

Det å bli mamma er ikke det enkleste her i verden, jeg ble det for første gang for 8 år siden, og har mitt tredje nå - er langt fra fullkommen jeg! Vi har store forventninger i forhold til det å bli foreldre. En kan ha andre som forbilder i forhold til hvordan dette skal bli - men det er sjelden vi har sett spedbarnsslitet, våkenettene, kolikken, utmattelsen hos andre. Det er det ingen som forteller oss om.. Vi svarer ofte automatisk "jo takk, det går bra" når noen spør oss om hvordan vi har det - også når helsesøster spør. Vi er alle fasademennesker i større eller mindre grad!

 

I perioder etter de to første barna hadde også jeg perioder med tunge tanker også.. Det finnes en vei ut av dette. Fortell dette til de menneskene som er rundt deg, foreldre/svigerforeldre, lege, helsesøster - de du kjenner du har god kjemi med og har tiltro til! Jeg tror du vil kjenne det godt å kunne slippe ned masken og få hull på denne byllen. Du har vonde dager - søk hjelp!

 

Og det er mange her som gjerne vil hjelpe deg - om du er anonym spiller ingen rolle! Spør gjerne om det er noe vi kan hjelpe med!!

 

Enda flere varme klemmer fra Hanne og hennes

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg ser at du har fått mange fine og gode svar allerede, så jeg har bare lyst til å signere under på det mange av de andre har skrevet.

 

Ser du skrev nederst her om noen av oss som jobber innen helsevesenet, men fødselsdepresjoner kan jeg lite om som fagperson. Det eneste jeg vet er det jeg har kommet borti når jeg har lest bøker som nybakt mor. Alt dette du skriver om er i hvert fall ut fra hva jeg har lest veldig typisk for en fødselsdepresjon. Jeg må si at jeg er kjempeimponert over deg som har klart å innrømme for deg selv at det trolig er det du sliter med. Da har du allerede tatt det første og største skrittet i riktig retning av å bli bedre.

 

Jeg har heldigvis ikke blitt rammet av fødselsdepresjon, men jeg har vel også kjent på endel av de tankene som du sliter med. For eksempel dette med den morsfølelsen som ikke kommer helt med det samme. Jeg var heldigvis forberedt på at den ikke behøvde å komme for full kraft med en gang babyen lå på magen, men var allikevel litt skuffet over at den ikke var der. Tiden gikk etter fødselen og jeg gikk liksom og ventet på at den morsfølelsen skulle komme til meg. Da Karsten var tre måneder husker jeg at jeg lurte på om det var noe rart med meg, for da syntes jeg det var merkelig at den morsfølelsen ikke var kommet. Heldigvis så klarte jeg å unngå å gå og tenke så mye på det. Da Karsten hadde så veldig diare her når han var 5 1/2 - 6 mnd, oppdaget jeg plutselig at morsfølelsen hadde slått til for fullt. Jeg ble jo "nesten hysterisk" over litt diare. Så den morsfølelsen hadde sneket seg innpå meg, men gjorde ikke så mye av seg før det var noe "feil" med gutten. Og du kan tenke deg at jeg virkelig kjente på morsfølelsen her på mandag da gutten min ramlet i gulvet og besvimte!!

 

Jeg har vel ikke hatt helt de samme tankene som deg om å skade babyen selv/at andre gjør det. Men i forbindelse med min "uteblivende" morsfølelse, så har jeg jo lurt på hvordan i all verden jeg ville reagere dersom Karsten skulle dø. Men jeg har heldigvis klart å "overbevise" meg selv om at dette er en situasjon man ikke kan klare å forestille seg før man er der. Ikke helt sammenlignbart med dødsfall, men blant annet så var det ei jente i min barselgruppe som mistet sønnen sin fra stellebordet for en måneds tid siden. Og jeg har jo forestilt meg at hun var lei seg og at det var en kjedelig opplevelse for henne. Men først når Karsten falt i gulvet på mandag kunne jeg fullt ut klare å forstå henne. Det er helt normalt at man kan forsøke å forstå følelsen av hvordan det er å miste barnet, men man kan ikke klare å forstå det før det faktisk skjer.

 

Ut i fra mine egne opplevelser og tanker omkring dette med morsfølelsen så tror jeg det er veldig normalt å ha forestillinger om at barnet sitt blir skadet. Nettopp fordi man ikke kjenner denne "skikkelige" morsfølelsen som det blir snakket så voldsomt om, så tester man ut sine følelser ovenfor barnet ved å tenke på barnet som skadet. Man ønsker ikke barnet sitt skadet, men man forestiller seg det for på en måte å teste ut sine egne følelser... (Dette er bare mine egne tanker omkring dette, vet ikke om det har noen vitenskaplig hold, altså, men kanskje du kan kjenne deg litt igjen i det og føle litt trøst i det?!) Jeg kan i hvert fall love deg at dersom noe i virkeligheten skulle ha skjedd med barnet ditt, så flommer morsfølelsen over deg i mer enn rikelig monn!

 

En fødselsdepresjon er veldig vanlig i større eller mindre grad her i landet vårt, mye av det skyldes vel den måten samfunnet er i dag. Vi skal være så vellykket på alle plan. Og dagens kvinner er vel fasade-mennesker de fleste av oss, tror jeg.

 

Jeg tror du gjør lurt i å snakke med dine foreldre og svigerforeldre dersom du har ett godt forhold til dem. Dersom du synes det er vanskelig å snakke så kan du vel vise dem hva du har skrevet først, og så kan dere snakke sammen etterpå. Selv om de bor et stykke unna så kan det allikevel være god støtte i dem.

 

Og som jeg skrev så er det aller første og største skrittet tatt ved at du faktisk har innrømmet overfor deg selv at du ikke har det helt bra. Fint at du har tatt kontakt med helsevesenet også for å få mer hjelp. De er jo veldig vant til damer med fødselsdepresjon og de vil neppe tro at du "juger på deg" dette for å få oppmerksomhet.

 

Husk også at vi er her for deg dersom du trenger å skrive mer for å få det ut! :o) Og det er helt greit å være anonym, i blant så kan det være godt å få være det.

 

Masse, masse varme tanker og lykke til videre!

God klem fra meg! :o)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Annonse

Flere som bruker å være inne på om kveldstid enn på dagtid, så jeg dytter denne til toppen, jeg. Så kanskje du får litt flere svar. Kanskje noen flere også svarer deg på den andre delen av innlegget ditt... :o)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Dere er verdens snilleste som tar dere tid til å skrive lange svar til meg. Tusen takk.

 

Har snakket med mamma på telefon ikveld, det hjalp en del. Det viser seg at hun hadde samme problemet da jeg var liten, så hun har jo peiling på området.

 

Og så hjalp det å skrive ut og få innspill fra dere. Jeg har tro på at det vil ordne seg, og jeg kjenner det er godt å prate litt med de nærmeste om det. Og nå får jeg jo sannsynligvis annen hjelp etterhvert også.

 

Takk igjen kjære dere!

Lenke til kommentar
Del på andre sider

det er godt å høre!! har tenkt på deg siden i går!! bra du har fått snakket med mammaen din.. at hun har gått igjennom det samme gjør jo at hun sikkert forstår deg bedre:) håper alt ordner seg!

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Oi, som du må slite. Mange trøsteklemmer til deg. Jeg har ingen erfaring og kjenner heller ikke til fødselsdepresjon, men skjønner at det må være fælt.

Jeg hadde problemer med å få morsfølelse i starten. De sier at mange som må ta keisersnitt ikke vil få det i starten. Jeg følte jeg satt barnevakt i lengre tid. Det var bare en unge jeg hadde hjemme. Måtte streve med å kalle meg selv mamma.....Etter kanskje 3mnd begynte det å gå opp for meg. Nå kan jeg få tårer i øynene når jeg ser han ligger på gulvet å strever med øvelsene fysioterapeuten har gitt oss. Det virker som det blir sterkere å sterkere med tiden.

 

Det er godt at du har snakket med moren din. Det tror jeg kan være til stor hjelp. Iallefall siden hun har samme opplevelsene som deg.

Lykke til videre, og snakk ut med profesjonelle folk.

Ta godt vare på deg selv. Bare dette initiativet viser at du er en kjempegod mor.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Så godt at du har fått hull på denne byllen! Og du skal se at mammaen din kan være en ressurs for deg i dette, i og med at hun har opplevd dette selv.

 

Som du sier, du får sannsynligvis også annen hjelp etterhvert, og det er viktig å ta denne imot. Kanskje samboeren din trenger å lufte tankene sine også, til det kan sikkert nære venner eller foreldre være gode å ha.

 

Det er godt å skrive om dette, og her kan du jo "prate" uten at noen avbryter deg, og det kan være lettere å sortere tankene når du "prater" på denne måten. Bruk oss gjerne, klart vi vil vite hvordan det går med deg! Og ja, jeg har også helt klart tro på at dette vil ordne seg!

 

Lykke til videre!

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hei!

Jeg har også tenkt på deg. Håper du får snakket godt ut med moren din i helgen! :o)

 

Jeg fant en internett-side. Vet ikke om det kan være noe til nytte for deg, men du kan jo ta en titt: http://dnytter.net/

 

Klem!

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Opprett en konto eller logg inn for å kommentere

Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar

Opprett konto

Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!

Start en konto

Logg inn

Har du allerede en konto? Logg inn her.

Logg inn nå
×
×
  • Opprett ny...