Skuffet over kjønn.

[Anonym bruker]

Jeg må si att jeg forstår deg litt jeg da...... kan ikke hjelpe for det. Skal snart bli mor til nr2 jeg og.Har en sønn fra før og må få si det att øverst på ønskelisten står det en jente. Det vil ikke si att jeg ikke er glad i sønnen min,for det er jeg så uendeli mye,men drømmen om mammas lille pike må en jo få ha.

Nå er jeg så heldi att det ser ut som om det blir en jente denne gang,men jeg klarer ikke å slippe gleden løs skikkeli,for en har jo tatt feil av kjønn på ultralyd før.........

Men blir det en gutt så tror jeg ikke att det er så stor fare for att jeg ikke skal bli glad i han og! Vi er jo mødre samme hva kjønn det blir, men ett ønske om kjønn må en jo få lov til å ha.......

[kisso]

altså hallo, dette er jo et psykisk problem. Hun sier jo selv at hun vet det er dumme tanker men klarer ikke å la vær. Er jo nettop derfor hun skriver inn. Ingen grunn til å bli rasende over dette, det er jo et psykisk problem som hun prøver bearbeide.

[ekatja]

Heia!

Vet ikke om du har alt fått gutt eller jente.

Det, tror jeg er en haug med følelser, når du sitter der, og ønskerr en ting, men alt sier seg imot din vilje. Sykt å tenke på - vi kan ikke bestemme noen ting når det gjelder barn! Ikke bkan vi bestemme når det skal skje, ikke hvem det blir, ikke når fødselen starter. Og ihvertfall ikke hvordan den skal gå.

 

Det er håpløsheten som gir alle disse tankene vi går og grubler over. Ikke noe skam, ikke noe sykt i det. Men det går over. Alt løser seg til slutt på en best mulig måte.

Det er vel lett for folk fra utsiden å dømme. det får de stå for. Du kan ikke dømme deg selv. Er det sånn du føler, så er det bare sånn. Det går bra!

Lykke til!

[Anonym bruker]

Luksusproblem. Jeg blir glad uansett hva jeg får. Dette er kanskje min eneste sjanse i dette livet, og jeg er 18 år. Luksusproblem.

[Tpop]

Jeg synes ærlig talt at de som skal svare på et innlegg skal kanskje ha en erfaring om det som ble skrevet i første omgang, hvis ikke så kan dere kanskje la vær å svare. Jeg synes kanskje heller ikke at det er "riktig" at man skal føle sorg over å få en gutt til, men faktisk så kan hende den følelsen er reell og det skal man ikke kaste skitt på. Det er følelser og noen ganger så trenger man tid og vi er alle forskjellige. Dette er vel ikke det værste å føle, selv om det kan føles absurb for noen (de om sliter med å få barn kanskje). Det er jo en grunn for dette er skrevet innen depresjon og ikke inne på skravlesida og avogtil kan gode råd etter egen erfaring eller støtte være det beste, ikke kritikk. VI har selv slitt i 2 år på å bli gravid siden sist sa, og jeg sliter med at jeg ikke klarer å tro det og heller ikke at vi skal få en gutt til. Jeg har hele tiden vært redd for at ting skal gå galt og distansert meg veldig fra babyen magen, og tror at alle nye ting som skjer med kroppen min skal gjøre at jeg føler den voldsomme gleden jeg hadde de to første svangerskapene, men det skjer ikke og det er frusterende. Redd for hvordan det blir når den lillle kommer, selv om det er det høyeste ønske jeg har om at det skal skje og alt skal gå bra:) Jeg har også hatt en absurde følelsen av at vi skulle få en gutt til...hvis jeg kan kalle det det, så jeg skal ikke kritisere deg, det er mange som føler på det tror jeg, og vi vet jo at dette vil bli overvunnet ettersom tiden går, selv om det kan ta lang tid hos noen, og anskje noen trenger hjelp til å bearbeide det:)

[Anonym bruker]

Håper at alt ordner seg for deg:) Og det trur eg nok... Vi fikk nettopp jente nr.4 og elsker alle vår 4 jenter like høgt!! Spenninga har vært der på fødestova, men når barnet ligger der,nyfødt, og kikker opp på deg!! DÅ SMELTER ET MAMMAHJERTE UANSETT om det er gutt eller jente!!Selfølgelig har vi tenkt at det hadde vært kjekt med en gutt oppi denne kurven vår..men nå er det nok slik en gang at vi ikkje kan bestemme slikt. Trur nok det verste presset kjem ifrå folk som prater før dei tenker: " no kjem nok guten ja!!" "blir HELT sikkert gut denne gangen!" " oj, hos dere blir det trangt på badet!!" "har vel masse rosa klær dere no?" ...etc.. Har vel hørt alle slags dumme bemerkninger.. Vi er bare så glade og takknemmelige for dei nydelige velskapte jentene vi har skapt..Og det blir nok du også tilslutt... Lykke til...

[Anonym bruker]

Jeg synes de fleste får jenter jeg.. i alle fall rundt meg! Var med ei venninne som er gravid med gutt ut for å handle litt klær og slikt, og det var utrolig gøy. Jeg har alltid ønsket meg jente, men etter den turen, gledere jeg meg uansett hvilket kjønn det er! Dessuten så kan du jo tenke på det at gutter er mer mammadalter enn jenter er.. Jenter vokser opp så utrolig fort, og skal fortest mulig ut av huset.. mens båndet mellom mor og sønn er alltid sterkt! De kommer alltid til å trenge mamman sin, og er heller ikke redd for å vise det. uansett alder! Det er vel en ganske bra tanke!

Men jeg er veldig spent på hva du fikk for noe! Blei det gutt eller jente?

[Grid]

Jeg er kanskje som vanlig litt "motsatt" og ønsker meg egentlig en gutt... Jeg blir nok like glad i barnet uansett, men tingen er at jeg er kanskje litt redd for å få en jente. Kan ikke helt se det for meg og vet ikke helt hvordan jeg skal takle det. Det største problemet med en jente tror jeg er det å få henne til å være fornøyd med seg selv, å skjønne at jenter er like mye verdt som gutter og at vi ikke er bare barbiedokker og pornostjerner. Jeg tror det kan bli en stor utfordring å ha en jente som vokser opp i dagens samfunn til å bli en sterk kvinne som gir faen i alle pupper og lår og rumper hun får slengt opp i trynet uansett hvor hun beveger seg. Å få henne til å bli trygg på seg selv og sin egen seksualitet oppi all sexfikseringen og kvinnediskrimineringen rundt oss. Da jeg vokste opp var det jo ikke halvparten så ekstremt som det er blitt nå, bare de siste få årene. Kommer nok til å prøve å få henne litt ut i naturen og leke "ordentlig" hvis det blir en jente. Kan ikke fordra dette rosa, jålete prinsessestyret og småjenter som skal bli voksne før de blir ungdommer. Småjenter som ikke bryr seg om annet en neglelakk og som synes Playboy-bunnien er fin å ha som pynt på klærne sine...

 

Hm. Nå handlet jo dette plutselig mer om kjønnsroller enn om depresjoner... Fins det en debatt for dette?

[Anonym bruker]

Kjempelenge siden dette innlegget ble skrevet, så hi har sikkert for lengst fått gjort noe med saken, kanskje hun har fått gutten/jenta si?

Jeg fikk likevel lyst å skrive et par ord. Mange svarere her, synes problemet er uforståeligt. Ja, selvfølgelig gjør de det! Min egen situasjon er den; jeg har en gutt på 2 år, slet med en skikkelig seig fødselsdepresjon i godt over 1 år, har en kronisk sykdom, som har utviklet seg så alvorlig, at jeg må si meg fornøyd med det ene barnet jeg har fått. Så sånne "luksus-problemer" kan også virke uforståelige på meg. Men så er ikke jeg psykolog heller, da! Jeg kan uten problemer finne millionervis av mennesker, som både har det bedre og verre, enn meg. Så hvis man kunne fikse alt, ved å sammenligne seg selv med andre, hadde det jo vært enkelt. Og det kan absolutt være nyttig noen ganger og, det hender at man får ting litt mere i perspektiv, eller ser på saken på en annen måte. Men noen ganger er de vonde følelsene der likevel, selvom vi "tar oss sammen" aldri så mye. Jeg var i min ungdom hos en barne-/ungdomspsykolog, fordi jeg hadde en kjærlihetssorg, som holdt på å knekke meg totalt. Banalt, javisst, men det hadde jo vært litt ergelig hvis jeg hadde tatt livet av meg for denne "banale tingen"? Og gjett hva denne psykologen(!) presterte å si? "Ja, kjærlighetssorg har vi vel alle hatt, det går nok over". Ja, selvfølgelig gikk det over, men det er faktisk ikke veldig uvanlig å ta livet av seg p.g.a. kjærlighetssorg. Men nok om det! Det er jo ikke dermed sagt at det er BRA å ha sånne destruktive følelser, hverken for den som har dem, eller for personene rundt, så hi/eller andre som sliter, bør jo absolutt få hjelp av noen. Kanskje hs kan hjelpe? Eller fastlegen eller en psykolog? Uansett, prøv å få bukt med de tunge tankene, og gled deg over den nydelige, lille babyen du får!

[*1.gangs gravid*]

Kjære deg.

Jeg håper du ikke tar deg nær av de negative kommentarene, hva vet vel de? Jeg skjønner deg godt! Akkurat som alle andre ting her i verden, så er vi mennesker helt forskjellige. Dette er ikke første tilfellet :-)

Det er overhodet ikke slemt å ville ønske seg ei jente, jeg ønsker meg ei jente selv. Det kan jo ha noe med å gjøre at vi selv er jenter og syns det hadde vært koselig? Men det betyr jo ikke at vi ikke kan glede oss over å få en gutt. Det er noe med mamma-datter-forholdet, og pappa-gutt-forholdet. Klart følelser kommer med jente eller gutt.

Hvis dette er noe som plager deg veldig, vil jeg råde deg til å snakke med noen. Kan være at en enkel samtale kan få deg på bedre tanker :-)

Jeg ønsker deg lykke til!

 

[Anonym bruker]

Kjekt om du som start innlegget hadde fortalt kva korleis da gjekk med deg!!!