Skuffet over kjønn.

[Anonym bruker]

Hei, jeg blir snart tobarnsmor. Har en gutt fra før. Denne gangen hadde jeg et så sterkt ønske om at det skulle være jente at jeg ikke turde å vite kjønnet på ul. Tenkte at med tiden som går vil jeg bli like glad i dette barnet uansett kjønn. Magefølelsen min på at det er gutt er imidlertid så sterk at jeg er sikker på at det er gutt. Nå er jeg dagsventende og er skikkelig deprimert. Jeg vet ikke om jeg ønsker meg enda en sønn - selv om jeg vet jeg sikkert blir glad i ham etter hvert. Det er forferdelige tanker, ja, jeg vet det. Og det er det som gjør det vanskelig. Alle rundt meg har jenter og jeg merker at jeg unngår å ta kontakt i ren misunnelse. Holder meg heller hjemme og depper. Er kun samboer som vet hvordan jeg har det. Alle rundt meg er dessuten så opptatt av hvilket kjønn dette blir, hva jeg tror osv. Det gjør ikke ting bedre. Jeg later som jeg ikke vet hva jeg tror det blir, og at det ikke spiller noen rolle. Vurderer å dra til utlandet for å bli gravid med en jente neste gang. Men vet ikke helt om dette er gjennomførbart... Hater meg selv for mine egne følelser, men kan ikke styre det. Nå gruer jeg meg i tillegg sinnsykt mye til fødselen. Gruer meg til smertene og til å få en nydelig liten gutt på magen min. Jeg trenger hjelp!

[MillaMia]

Oj, ja, du trenger hjelp! Hva er det egentlig med jentene du ønsker deg mer enn en gutt? Selv har jeg to helt fantastiske gutter, jeg ville ikke byttet de ut mot noe i hele verden.

Jeg synes du skal kontakte helsestasjonen og si at du trenger hjelp, det er sjelden ting blir prioritert mer enn svangerskapsdepresjoner. Det er sterkt fokus på akkurat dette om dagen.

[Anonym bruker]

Du trenger nok hjelp! Dette vil sikkert ikke hjelpe deg, men jeg må si jeg skulle gjort alt for å være i din situasjon!! Altså kanskje vente gutt nr. 2!!! Vi sliter med å få barn. Vi skal nå søke prøverør. Synes dette har vært en lang og vanskelig prosess. Det kan også bli veldig dyrt. De fleste irundt oss har barn eller er gravide. Vanskelig å takle spørsmål som om vi ikke snart skal ha barn.

 

Jeg hadde vært overlykkelig om jeg kunne fortalt at vi kasnkje venter gutt nr. 2! SÅ koselig med 2 gutter! Min sambo har en bror. De er godt sammensveiset.

 

Tenkte jeg skulle skrive dette om det kunne være en tankevekker?! Jeg håper du får den hjelpen du trenger!!! Lykke til!

[dollypopp *tvillinggravid*]

sykt!!

[Tinden ruger på nytt gull]

Men du vet ikke sikkert at det blir en gutt, du bare føler det? Tror du er litt for opphengt i dette, tenk om det faktisk er ei jente, og du har brukt så mye tid på å være lei deg? Det beste for både deg og babyen i magen er jo om du kommer i bedre humør så fort som mulig...

[Anonym bruker]

Utrolig nok så kjenner jeg meg faktisk litt igjen... Da jeg ventet nr. 3 hadde jeg to jenter fra før av. Nå er det slik at jeg alltid har ønsket meg sønner, ikke døtre. Altså akkurat motsatt av deg da. Forklaringen på "mitt problem" ligger i livshistorien min, men den skal jeg ikke ta opp her. Da jeg var kommet langt i svangerskapet ble det sagt at fosteret var lite, og ut fra det trakk jeg den konklusjonen at det var en jente igjen, fordi jenter liksom er mindre enn gutter... Jeg ble helt fra meg og gråt en masse. Da barnet var født viste det seg å være en gutt, liten, men normal... Så jeg kunne spart meg den krisen. Ingen mor på føden var lykkeligere enn meg som endelig hadde fått gutten min:-) Jeg vet litt om hvorfor jeg er så opphengt i kjønn.. Vet du hvorfor du er det???:-)

[Anonym bruker]

De er jeg som har innlegget over her... Folk som leser dette kan fort få inntrykk av at det er synd på jentene mine! Ville bare si at alle barna mine er like høyt elsket, selv om jeg ønsket meg gutter da jeg hadde jentene i magen! Normale mødre vil jo alltid elske barna sine uansett kjønn, og det kommer sikkert hovedinnlegger til å gjøre også!!:-)

[Anonym bruker]

Jeg kjenner/kjente litt på de samme følelsene som deg - men har allerede fått min andre sønn. Ville ikke vite hva det skulle bli nå siste svangerskap, men vi følte begge to at det var en jente. Etter en lang og hard fødsel kom en ufattelig vakker liten gutt - MIN gutt ut. Og jeg jobber faktisk med å bearbeide "sorgen" over at jeg aldri skal få en datter. Jeg tror ikke at jeg verken er eller kommer til å bli mindre glad i min andre lille sønn, men jeg må være ærlig å si at det føles litt tungt å vite at jeg ikke vil få en datter - som jeg selv er datter med et nært forhold til min mor. Nå er det ikke mange dager siden jeg fødte, så jeg tror nok at det meste bare er litt overveldende akkirat nå, og at det bare vil være en tilvenningssak å identifisere meg som en ren guttemamma. Jeg synes jo at min første deilige gutt er det beste barnet i hele verden - søtere,snillere, morsommere, enn ALLE jenter jeg ser. Så jeg tror nok det blir sånn med nr to også.

Men jeg tenker at det må være lov å ha sånne forbudte følelser også - jeg mener det er noe helt annet å føle en form for "tapsfølelse" for det man ikke kan få, enn å være skuffet over det man har - det er et helt lite vakkert og nydelig menneske jeg har fått, han er helt frisk og jeg føler meg velsignet og heldig for det. Og jeg vet at jeg kommer til å elske han over alt i verden, og at han for meg kommer til å bli det nydeligste mennesket i hele verden. Ja, i tillegg til sin bror selvsagt!

Jeg ønsker deg lykke til med følelsene og hvordan du bearbeider dem - og som en sier ovenfor - dersom du føler det tar overhånd, så er det masse god hjelp å få. Jeg er imidlertid helt helt sikker på at dersom du nå får en liten gutt til, så vil du komme til å elske han ubetinget.

[syllan]

sorry.. men dette klarer jeg ikke sette meg helt inn i.. jeg har to jenter å vil ha en til om en stund:) hadde vert gøy med gutt da , men jeg blir akkurat like glad om det er en jente:)

vi som er så heldige at vi kan få barn bør ikke syte.. å vertfall ikke når vi får friske barn! samma hva kjønn det er!

 

syns dette virka alvorlig å skummelt.. å råder deg til å kontakte helsestasjonen ja!

 

di kan helt sikkert hjelpe deg gjennom dette:)

[Kaosmamma' n]

Det er dessverre for mye kjønnsfokusering, tenk heller på hvor heldig du er som skal ha ett lite barn til. At barnet er friskt når det blir født bør jo være viktigere enn kjønnet. Forstår hvordan du føler dette, har selv vært veldig opptatt av kjønnet helt til jeg opplevde å få et dødfødt barn i uke 31 (det var jente) akkurat slik jeg ønsket meg. Men, fikk faktisk ett helt annet perspektiv på dette med kjønn etter denne opplevelsen. Husk at den lille kan ingenting for at den er blitt til uansett kjønn. Dette er ikke ment moraliserende, men kan kanskje være ett lite tankekors i kjønnsønsketankegangen. Lykke til! Det kan jo være at det er ei jente.

[blond]

Vet du hvorfor det er så viktig for deg om det blir gutt eller jente?

[Anonym bruker]

Jeg kjenner jeg rett og slett blir rasende over dette, tenk på alle de som ønsker seg barn og som ikke kan få, eller de som strever med og få dette til. Så sitter du der og griner over at det er mulig du får er gutt!!! Skjerp deg!!! Skjønner ikke hvorfor du i det hele tatt blir gravid når du risikerer og få en gutt!!

[blond]

Hva med å ta hennes følelser på alvor? Selv om andre har problemer med å bli gravide her i verden betyr vel ikke det at hi ikke skal få lov til å bli skuffet hvis det blir en gutt til?

[Anonym bruker]

du må få hjelp til å tale følelsene dine før barnet kommer... jeg synes synd på deg som syns dette med kjønn er sååå viktig... men barnet ditt fortjener en mor som elsker barnet uansett hva.

[Olives]

Kjære deg!

Mange gode innlegg her, men også mange bedrøvelige. Dersom det hadde vært slik at man bare kunne si "fy skam deg", hadde det det vært enkelt. Men slik er det jo ikke. Det er jo nettopp når man har slike tanker, som kanskje for mange virker helt uforståelige, sytete etc, at det virkelig blir et problem for vedkommende. "Det er forferdelige tanker, jeg vet det" skriver du. Selvfølgelig vet du det, det er nettopp derfor man blir så skuffet over seg selv. Slike tanker er ofte veldig destruktive og kan (jeg sier bare kan) ende opp i en depresjon. Jeg ville ha kontaktet helsestasjon evt psykolog/fastlege for en samtale før dette ender i noe som kanskje kan bli vanskelig å komme seg ut av. Det er ikke sikkert at det er mer enn en liten samtale som skal til. En samtale med en person som har en følelsesmessig avstand og som ikke kommer med en moraliserende finger. Moraliserende kommentarer er nettopp det du ikke behøver. Alle normalt oppegående mennesker forstår at slike moraliseringer hjelper ingen ting. Siden dette er et forum hvor man ønsker å søke støtte og råd, burde mange av innleggene ikke ha vært skrevet.

Jeg har selv 3 gutter og venter nr 4 (UL sier jente, men det har den vist før). Ved svskap 2 ,3 og nå 4 har jeg hatt tanker om at det hadde vært artig med et annet kjønn. Og jeg har opplevd gang på gang at når ungen kommer ut, glemmer man alle slike tanker. Tror nok at det kommer til å skje med deg også, jeg. Det er bare litt vanskelig å forstå det nå, nå som du er hormonell og kanskje litt sliten. Nei, dette kommer nok til å gå bra! Men en liten samtale med en utenforstående er alltid godt.

[Mosseline]

Må si jeg er sjokkert over hva enkelte skriver.

Det er jo følelser vi ikke har kontroll på. Det er ingen som føler slikt visst de kunne velge å ikke føle slik. Det er jo derfor den dårlige samvittigheten kommer.

Jeg håpet på gutt med førstemann, men det ble ei jente og jeg var overlykkelig. Med nr.2 bestemte vi oss for å vite hvilket kjønn det var. Vi skulle få en gutt og gledet oss kjempemasse. En av hver!!

Det som så skjedde kom helt uventet. Jeg fikk depresjon mot slutten av svangerskapet og hadde det i 6mnd. etterpå før jeg tok kontakt med lege. Jeg var ikke glad i gutten min før han var ca 4mnd. Var helt forferdelig for meg, selv om jeg ikke kunne noe for det. Jeg sliter fortsatt med dårlig samvittighet fordi jeg følte det sånn, og nå er min nydelige gutt 5år.

Sist jeg var på sykehuset og fødte, beklaget de at de ikke hadde oppdaget min depresjon sist. Men det skal noe til, for den som er deprimert er flink til å skjule det for andre.

Er like glad i alle tre barne mine og blir like glad i den lille i magen.

 

Oppsøk hjelp med en gang du, for det er ikke bra for deg å gå slik.

På helsestasjonen har de god forståelse for slike ting, så du må ikke grue deg eller skjemmes.

 

 

Selv om enkelte her inne reagerer er det faktisk vanelig å ha slike følelser.

 

Lykke til!!!

Tenker på deg:-)

 

[Mosseline]

Må bare svare en gang til, til en av de anonyme:

 

Jeg har to søstre som ikke kan få barn og på grunn av det skal ikke jeg få lov å si hvilket kjønn jeg ønsker det skal være på mitt eget lille barn??????

>Det hjelper jo ikke dem til å bli gravid uansett!!!!

De er faktisk veldig glade på mine vegne fordi jeg kan bli gravid. De lurer til og med på hvilket kjønn vi ønsker oss mest.

 

Man kan ikke undertrykke sine egne følelser fordi andre har det verre!!!!!

[Ellewe2000]

Hei,

jeg ser at det er en stund siden du skrev dette innlegget, så jeg lurer så veldig på hva du har fått??

Ble det gutten du "fryktet"? eller ble alt bare topp fordi det var en jente?

 

Jeg skjønner deg godt, selv om jeg er så heldig å ha begge kjønn i livet mitt, så forstår jeg bare så utrolig godt at du har det sånn. Før jeg fikk barn ønsket jeg meg så veldig jente! Vet ikke hvorfor det, men det var veldig viktig for meg at mitt første barn var en jente, heldigvis for meg så var det det, så fikk jeg en gutt, og så en jente igjen...så jeg er jo verdens heldigste....men min søster har 3 gutter, og jeg vet hun ønsket seg veldig en jente...og da er jeg redd for at hun nesten skal bli provosert over at jeg fikk 2 av det hun ønsket seg....men men jeg regner jo ikke med at hun ser sånn på det da....

 

Håper inderlig at det har ordnet seg for deg da...

 

 

 

 

[Anonym bruker]

Føler litt av det samme her da vil bare ha jente er helt opphengt i at det skal bli jente... er helt sykt hvor jeg tenker på det...

men nå er dette en atpåklatt jeg skulle ikke ha flere barn og hadde planlagt for mange år sidne og få hjelp til at det skulle bli jente hvis jeg skulle ha flere barn...

nå har jeg 3 gutter hus alt da pluss gubben...

vil jo elske en gutt til hvis det kommer men jeg er til tider veldig oppphengt i det med å få en jente har hat 3 ul og de har ike klart og se kjønnet enda...

prøver og trøste meg med at jeg har jo alt hvis det blir gut og slikt da men hjelper lite til tider da....

men som en sier så lenge barnet er frisk får vi bare se på det som en velsingnelse

[❤lille stjerne❤]

Jeg vet ikke hvilket kjønn det er på den lille i magen min ennå, er veeeeldig spent på å få vite det om 3 uker, og begge deler kommer til å bli mottatt med stooor glede. Jeg venter en unge jeg liksom, om det er en jentunge eller guttunge er ikke så store forskjellen for meg. Alle barn skal jo ha oppdragelse, nattaklemmer, svømmetimer, skrubbsår og omgangssyke enten de er gutter eller jenter.

Det er visst veldig mange følelser og meninger ang dette med kjønn og jeg skjønner ikke helt hvorfor liksom? For barn er jo så forskjellige uansett, det finnes tøffe, sterke, store, rampete jenter og puslete, små klengete, snille gutter. Det er liksom ingen ting man kan gjøre med en jente og ikke med en gutt og motsatt (bortsett fra at gutter sjelden liker å gå i kjoler og rosa da). Men jenter kan spille fotball og ishockey og gå på karate og gutter kan drive med dans, turn eller riding, sånne ting kommer jo an på barnets interesser og talenter og hva man introduserer dem for mener jeg. Så hva er egentlig den store forskjellen på å ha en sønn eller en datter?

[Anonym bruker]

Fatte og begriper ikke at det går ann!!!!!!!!!!!!!!!

 

Fikk en liten jente for noen måneder siden som er alvorlig syk. Har vært på sykehus i mange måneder i håp om å redde livet hennes. Det har heldigvis gått bra. Man skal være glad man i det hele tatt kan få barn og når de er friske burde man være overlykkelig. Jeg har sett alle slags dystre sjebner på sykehuset og vi lever et helt annet liv enn dere med friske barn. Å bo på sykehus i nesten ett år er en påkjenning, prøv å tenk på det positive i steden for det negative.

Barnet vårt blir kanskje aldri helt frisk, men hun lever og har det forholdsvis bra og det gjør oss overlykkelig. Selv om hun trenger ekstra pleie mange, mange timer i døgnet.

 

Så, vær så snill å finn på noe annet å klage over.

[Olives]

Trist å høre at dere har møtt slike utfordringer med deres datter (innlegget over). Håper inderlig at hun blir frisk. Det å fokusere på det positive, og kanskje spesielt i deres situasjon, kan sikkert være vanskelig, men nødvendig. All ære til dere.

 

Men det er nettopp slike historier som gjør at hovedinnlegger virkelig sliter med sine tanker. Det er ikke mer som tærer på mennesket når ens egen psykiske helse blir utfordret av destruktive tanker som andre oppfatter som sytete og lite å klage over. Det er når man føler at man egentlig ikke har noen grunn til å være deprimert at depresjonen blir tung og vanskelig å komme seg ut av. Selv den mest ressurssterke kan føle maktesløshet, om det er alvorlig sykdom som rammer eller noe så "overflatisk" som feks kjønn på barnet. Forskjellen er at førstnevnte blir oftest møtt med forståelse og støtte (naturlig nok), mens slike som hovedinnlegger blir møtt med forrakt. Det vil alltid være noen i denne verden som har det mer vanskelig enn andre, men det gir ikke enerett på å gi uttrykk for at man ikke har det bra. Jeg synes det er positivt at hovedinnlegger skriver ned sine tanker. Da prøver hun å gjøre noe med det, og det før barnet kommer. Hun er bevisst sin situasjon, noe som jeg mener kommer barnet til gode.

 

Vil altså igjen gi min støtte til hovedinnlegger. Håper du får den hjelpen DU trenger på lik linje med alle andre som sliter med andre utfordringer.

 

Med vennlig hilsen

[Anonym bruker]

Jeg ønsket ikke gutt for jeg visste ikke hva jeg skulle kalle ham=D Enn d??!! Men jeg venter da ei jente, ifølge UL. Blir det gutt så er det ingen verdenskrise nå lenger, bare at jeg hadde den tanken før liker jeg ikke..

[Anonym bruker]

Hei. Jeg kommer til å signere dette innlegget med "anonym", for jeg vet hvor flaut og vanskelig dette er. Jeg ville vite kjønn ved 18 ukers UL, og ble veldig lei meg og satt ut da jeg fikk vite det skulle bli en gutt. Jeg ble faktisk helt satt ut, og måtte bare ligge på sofaen i noen dager og se i taket mens jeg prøvde å samle tankene. Det gikk heldigvis over etter hvert som jeg fikk kjøpt inn den ene lyseblå tingen etter den andre, og jeg innså at jeg skulle nok klare å ta like godt vare på en gutt som en jente. Men jeg det verste er nok det at alle venindene mine sluttet å glede seg over at jeg er gravid da jeg fortalte det skulle bli en gutt....

[Anonym bruker]

jeg forstår dere veldig godt... tror det er mer vanlig at man ønsker seg jente... selv har jeg nettopp fått vite at jeg skal ha en liten jente, og på forhånd var det utrolig mange damer som har jenter fra før som sa til meg hvor utrolig mye bedre det var med jenter og om jeg ikke håpet det skulle bli en liten jente... jeg hadde ikke følt så veldig på dette på forhånd... på grunn av at jeg fikk påvist stor nakkefold har det vært mest dette med downs syndrom som har plaget meg, men jeg må si at da jeg på ultralyd fikk vite at det var en liten jente der inni følte jeg at det var ingenting jeg ønsket meg mer i verden enn akkurat det... Men kan godt være jeg hadde følt det samme hadde det vært gutt...