Brev fra mor til sønn...

[-carina-]

Kjære sønn.

Jeg skriver dette langsomt, fordi jeg vet at du ikke kan lese sa fort.

Vi bor ikke der vi bodde da du reiste. Din far hørte nemlig at de fleste

ulykkene skjedde i hjemmet, sa derfor har vi flyttet til et annet sted.

Jeg kan ikke fortelle deg den nye adressen, for de som bodde her

for tok med veiskiltet og husnummeret da de flyttet, slik at de slapp å

endre adressen sin.

Din far har fatt ny jobb. Han er kommet høyt på strå, og han har 800

mennesker under seg. Han klipper gresset på gravlunden. Der ligger blant annet de udødelige Mozart og Beethoven.

Denne leiligheten har vaskemaskin. Første dagen puttet jeg fire skjorter i den og dro i snoren, men jeg har ikke sett dem siden. Det var to lokk på den, men de har vi ikke bruk for på badet der maskinen star, sa det en bruker vi til brødfjøl. Det andre var det stort hull i, sa det har vi som ramme rundt bilde av bestefar. Senere har vi funnet ut at det ikke er en vaskemaskin, men fint fotbadeapparat. Du putter en fot oppi og vasker den ren, sa drar du i snoren og far friskt vann til den andre foten.

Det har regnet to ganger denne uken. Tre dager første gangen, og

fire dager andre gangen. Du husker den jakka du ba meg sende deg? Din tante sa at den ville vare altfor tung a sende i posten med de store tunge knappene på, sa vi klippet dem av og la dem i lommene.

Vi har fatt et nytt brev fra begravelsesbyrået. De sa at hvis vi ikke

betalte det siste avdraget på bestemors begravelse, sa barer det rett opp med henne.

Din søster fikk et barn nettopp. Jeg har ikke hørt om det ble en gutt

eller en pike, så jeg kan ikke si om du er blitt onkel eller tante.

Din onkel Johan som arbeider på destilleriet falt i en tønne med

whisky. Noen kolleger prøvde a dra han ut, men han greide a kjempe seg fri, så han druknet. Det tok lang tid, og han matte på do to ganger mens det sto på. Vi kremerte han, og han brant i tre dager.

Tre av vennene dine kjørte utfor en bro og ut i elven. En kjørte, og de to

andre satt på lasteplanet. Sjåføren greide a sveive ned vinduet

og kom seg ut og svømte til lands, men de to andre fikk ikke ned lemmen på lasteplanet, sa de druknet.

Når jeg dør, håper jeg at jeg sovner stille inn, slik som bestefar, og

ikke med skrik og hyl slik som alle passasjerene i bussen hans. Da

det ikke skjer sa mye her, er det ikke noe mer å skrive om.

 

Hilsen mor

 

PS! Jeg skulle ha lagt noen penger i konvolutten, men da hadde

jeg allerede limt den igjen.