Hvordan takler dere andres graviditet? håper på mange svar

[VirreVirre]

Hei, vet dette har blitt spurt om mange ganger. Har søkt litt, men fant ikke så mye -derfor spør jeg igjen :-)

 

Jeg har fram til nå taklet slike nyheter forholdsvis "bra". Men nå begynner jeg å synes at det er fryktelig vanskelig.

 

Jeg lurer også på om det er lettere å takle hvis de det gjelder vet at dere sliter, eller omvendt?

[Snooopi]

En av mine nærmeste veninner ble gravid nå ved et uhell. Hun er ikke klar for å få barn og mangler mannen. Det var tøfft... Hun har valgt å ta det bort, men venter nå på tid. Det er stygt å si det, men det ville vært enormt tungt å følge hennes graviditet.. Andre, som ikke kjenner min situasjon går det bedre med å takle.

[Trine 77]

Takler det veldig dårlig, tårene kommer lett når mine venninner forteller at de skal ha en til. Det verste syns jeg er at det har gått så lett for alle, en gang så satt spiren der. Mens en annen har brukt tusen hvis av kroner på EL- tester+ MYE TID OG KREFTER osv. Det blir ikke bedre når de da får barnet og du har fremdels ingen spire i magen. Nå håper jeg på hjelp fra Volvat, har en på 3,5 år fra før og får da ikke hjelp i det offentlige selv om vi måtte gjennom mye før vi fikk første man.

[Sunniva78 har to små]

Skulle ønske jeg var voksen nok til å ta det som "en mann", men dessverre... Takler det dårlig.

Blir utrolig lei meg, og dagen blir tung. Det blir på en måte nok en påminnelse på noe vi ikke har.

 

Men sånn er det bare, kan ikke tvinge meg selv til å reagere annerledes heller.

Og for all del, misunnelse er det ikke.

[Svifjert]

Jeg tror nesten jeg takler det litt bedre nå enn før...

Det stikker såklabbert enda, men jeg har slutta å grine da:-)

Det er helt forjævlig i perioder, men jeg skal innrømme at det går over litt når det evt.barnet er født..

Det er vest med venninner som er gravide, ikke venninner med barn, synes jeg.

[Kanskje snart? *igang igjen *]

Er som regel glad paa deres vegne da, men det gjoer vondt inni meg nar de forteller at de ble gravid med en gang og det bare var saa lett osv..Og vondt aa se de gravid til tider..

[Gjest]

Jeg blir glad på andres vegne!

Hvorfor skulle jeg bli trist og lei? Det er virkelig ikke andres feil at jeg sliter, så jeg kan ikke legge de problemene mine over på mine venninner.

Nei jeg gleder meg over andres lykke, jeg orker ikke bruke energi på å gremme meg og være sjalu for at andre lykkes og ikke jeg.

Min tid kommer....

[snøfilla - mamma til 2]

Jeg synes det bli tyngre og tyngre... For hvert år som går blir jeg mer og redd for at det aldri blir vår tur, og det at det er baby-boom i vennekretsen om dagen gjør ikke situasjonen noe bedre.

 

Tror nok dere som har barn fra før synes det er enklere å takle andres graviditeter - dere har jo tross alt opplevd det store underet og er ikke helt barnløse som oss andre.

[Gjest]

Tror det har litt med hva man gjør det til selv.

Jeg har opplevd lykken å bli mor, men jeg slet selv en stund før jeg fikk det til.

Ser ikke noe annerledes på det nå enn hva jeg gjorde før.

Vet ikke hvorfor jeg føler det sånn, det er bare sånn.

[Phoenix1]

Hei på deg!

Jeg er nok dessverre blandt dem som takler dette litt dårlig...det er ikke det at jeg ikke er glad på deres vegne heller...for all del...jeg unner jo selvsagt mine venner og andre det å bli gravid å få barn. Klart det. Men...jeg kjenner det stikker ja....har ingen barn selv...syns tiden går fortere og fortere...jeg blir eldre og eldre...og sjangsene for å lykkes synes å bli mindre og mindre.... :-/

 

Man sliter og sliter i årevis....fra temperaturmålinger og testinger til samtaler, undersøkelser, operasjon og nå prøverørsforsøk med masse hormoner som raser rundt i kroppen...og så hører man plutselig om en venninne eller bekjent som er blitt gravid med nummer 3 eller 4...eller om de som har blitt gravide der det ikke er planlagt, og de kanskje ikke ønsker seg barn engang...da blir det litt vanskelig å takle synes jeg....

 

 

[VirreVirre]

Takk for mange svar.

 

Bula, jeg vil bare si at jeg synes det høres så fantastisk ut å ha det som deg. Skulle bare ønske at jeg klarte å tenke likt, for det er faktisk sånn jeg vil ha det. Og jeg er helt enig i at det ikke er de andre sin feil at jeg sliter. Det tenker jeg faktisk ofte på. Men jeg klarer ikke å la vær å bli lei meg. Det er et eller annet som stikker sånn at jeg ikke kan hjelpe for det. For meg er dette en stor sorg, som kommer tydelig på overflaten når andre rundt meg bare produserer og produserer. Spesielt de som er i omgangskretsen, på min alder.

Jeg håper ikke det provoserer at jeg skriver dette nå, for det er ikke ment som det

[Gjest]

Lydia82

Du provoserer ikke meg med å ha egne meninger da,vet du =O)

Og følelesene dine kan du ingenting for.

 

Jeg skjønner de som sliter med dette og at det ikke er like lett alltid.

Jeg vet rett og slett ikke hvorfor jeg føler det sånn,har ikke en fjern ide.,

 

 

Om det er så fantastisk å ha det sånn,det vet jeg ikke..Har fått mye pes for akkurat det, for det er mange som ikke forstår hvordan jeg kan føle det sånn.Til tider skjønner jeg ikke det selv heller.

 

Men det jeg pleier å si til meg selv: Det fins ikke en ting her iverden en ikke kan snu til noe positivt.

Ja jeg kjenner at det kan stikke til littegranne, men det går ikke over i sorg eller smerter.

Så jeg prøver å snu andres glede over til noe positivt for meg selv.

Å se venninna mi glede seg over magen sin gjør meg glad.

Og jeg vet at jeg selv får "låne" denne tassen etterhvert. Det er koselig det...

 

[Eat sardines and die]

Tja...............det varierer vil jeg si, og det kommer an på hvor nært de som blir gravide står meg. Men når det er sagt, så er det ikke deres graviditet som gjør meg litt lei meg, det er min egen sorg og sår som blir revet opp igjen. Det har forsåvidt ingenting med de å gjøre.

Nå har jeg hatt lang pause fra prøvinga så det er litt lettere når jeg ikke er full av hormoner, midt oppi det, eller rett etter et mislykket forsøk.

Det er kanskej verst når jeg får en slik beskjed rett etter at det har gått galt for oss. Da er sorgen ferskest og sinnet dypest.

[♡ ønsker lykke♡]

det er vondt, for jeg blir hele tiden minnt på min egen sorg.