Min fødsel

[TaMegBar]

Det var i 2003, jeg var akkurat blitt myndig, og jordmor på kontroll mente baby var så stor at hun skulle måles på ultralyd for å se om fødselen skulle settes i gang.

Stor var hun, jenta min, de målte henne til 4 kg og iogmed at jeg er svært liten, var dette alt for stort for meg. Fødselen skulle settes igang med gel.

 

2 uker før termin lå jeg med rier på fødestua, vannet hadde gått først, og lyden av vannsekken som sprakk kan beskrives som *splosj*, så fosset alt ut.

 

Riene rakk jeg egentlig ikke å kjenne på før jeg fikk epidural, jeg syntes en fødsel var lekende lett, så langt.

Så fikk jeg beskjed av jordmor om å trippe mens jeg vugget på hoftene for dette skulle gjøre så barnet gled lettere ned. Så da sto jeg der, da, i 7 timer og trippet, før pressriene meldte sin ankomst.

 

Før det hadde jeg stusset litt over hvor enkelt det var å føde, epiduralen hadde tydeligvis sin virkning, men når pressriene kom var det som et sjokk for meg: Kroppen hadde ikke fått venne seg til smerte, og dens naturlige smertestillende stoffer lot vente på seg, virket det som.

 

Jaja, etter ca en times hyl og skrik etterfulgt av intens pressing og litt kjefting, var babyjenta mi på 4020 gram og 53 cm endelig ute og jeg skulle få slappe av. Trodde jeg...

 

Plutselig ble jeg kvalm og svimmel og pep til faren at han måtte få ungen bort fra meg før jeg kastet opp. Han ringte på jordmor, og plutselig sto det 3 jordmødre og flere hjelpepleiere rundt meg og stresset som bare det. Jeg holdt på å gå i koma, og jeg husker at alt bare forsvant fra meg mer og mer...

Grusom følelse. I en krok satt faren og gråt for meg, så nært, men så langt borte, føltes det som.

 

Så ble det plutselig ro i rommet husker jeg, og en fødselslege var tilstede. Han stakk hånden inn i meg og klemte rundt livmortappen (disse smertene er verre enn all verdens rier) mange ganger. Jeg hadde lyst til å sparke denne grusomme mannen i ansiktet med mine bare tær, for dette gjorde vondt! Attpåtil kjeftet han på meg og ba meg ti stille! Slemme, slemme mannen...

 

Jaja, lite visste jeg om at den slemme mannen reddet mitt liv, for jeg hadde fått noe som het Post Partum blødninger, og blodet ville ikke ut fra livmoren, men ble bare inni der og gjorde meg syk.

Jeg mistet mye blod, og hadde så lav blodprosent at jeg måtte tørkes på do, fordi jeg ikke kunne holde balansen selv. Pinlige øyeblikk.

Jeg var kritthvit i flere dager, så den dagen jeg endelig hadde en blodprosent mellom åtte og ni, fikk vi reise hjem.

 

Endelig! Hjemreise og en nydelig baby, jeg var lykkelig kan du tro!

[Tigermor.]

Oi! Det var en dramatisk historie! Håper du får en bedre opplevelse neste gang =)

[Keiko&Sivert Nikolai<3]

Gratulere me prinsessa di:)

Bra at d endte bra til slutt i hvertfall:)

Lykke til videre!