Ingen oppløftende samtale akkurat...

[Gjest]

Det er jo først når en snakker ordentlig sammen at en får vite hva den andre parten mener og tenker om saken: å skulle bli flere i familien.

Jeg har hele tiden håpt at han skulle bli klar, har tatt alle mulige hint om at han begynner å bli klar....

 

Blant annet:

* fikk klarsignal til å slutte på pillen, men at han skulle ta ansvar for

kondom. Jeg må ta like mye ansvar for at den kommer på og det

tar alltid tid før den kommer på. Det vil si: vi har sex en god stund før

han/jeg sier at den må på

* Vi skal ha en bil til, og begge er igrunn enige om at det skal bli s

stasjonsvogn (egentlig et teit tegn, men jeg tolker det dithen jeg vil)

* Vi ønsker oss begge tre barn, jeg er 25, han 27 - på tide å begynne

prosessen snart

* Han duller og styrer med katten som om det er en unge.. hehe.. søtt

* Spurte for en stund siden hva han ville sagt dersom jeg ble gravid nå,

da svarte han etter en liten tenkepause: eh.. gratulerer...

 

Vel... har igrunn ingen sikre tegn på at han vil, men det med å ikke ha kondom på alltid er jo noe en ikke hopper over dersom en ikke tenker tanken/konsekvensene.

 

Vel, nå begynner flere av mine venninner å produsere i fleng her, og jeg synes det er litt sårt at ikke vi også kan tenke i de baner snart. Flere av mine venninner har akkurat etablert seg (les: ble sammen i fjor og vært sammen i mindre enn et år før de blir gravide). Vi derimot, trofast sammen i fem år... er en god stund det!

 

Her er samtalen:

 

Meg: Du.... når tror du vi kommer til å begynne å tenke på barn da?

Han: Svarer ikke

Meg: Eh..... synes du det er pinlig å snakke om? Du svarer jo ikke

Han: Neida, synes ikke det....

Meg: Men du har vel tenkt noe ang saken?

Han: Joooooo.....(drar litt på det) Hva synes du da?

Meg: Eh... jeg spurte deg først, jeg har jo tenkt på det, men tidspunkt, du får svare først

Han: Eh.. neste sommer kanskje?

Meg: Åja... (svarer med litt lei-meg-stemme.. umulig å skjule)

Han: Eller tenkte du før du kanskje?

Meg: Ja, jeg hadde jo håpt til sommeren... Men en kan jo ikke planlegge barn alene, e må jo være to om saken

 

Og så gikk jeg ut fra rommet, klarte ikke være der mer, ellers hadde jeg begynt å grine for jeg ble så lei meg pga svaret jeg fikk. Visste jo at han ikke var klar, emn sååå lenge til... jeg kunne tenke meg å begynne prøvingen nokså raskt jeg! Og har den siste tiden funnet ut at sommeren vil ære perfekt å begynne prøving på, mtp jobben og alt...

 

Tenker som så (at dersom vi er så heldige og får til å lage barn da, er jo ingen selvfølge...) så tar det kanskje et halvt år med prøving før det klaffer, maks et år, sånn gjennomsnittlig.

 

Dersom vu begynner til sommeren vil vi kanskje greie å få en 2008-baby. Da er jeg 27 år. Dersom vi venter enda lenger vil jeg jo være 28, og han 30! Jeg vil ikke at mine barn skal ha gamle foreldre, og når vi begge vil ha tre barn!

 

Veldig lei meg akkurat nå, er heldigvis alene hjemme, slik at han ikke ser at jeg er lei meg...

 

ÅÅÅÅÅÅÅÅÅÅÅ (hyle litt hjelper!!!!!)

 

Ha en fin kveld kjære damer, håper deres samtaler blir mer produktive enn den jeg har hatt.

 

Jeg sa til han etterpå at jeg visste han ble sur fordi jeg tok opp temaet. Da sa han nei... er jo godet det da! Er jo naturlig å snakke om i det minste!

 

ÅÅÅÅÅÅÅÅÅÅÅÅÅÅÅÅ (hyle litt til)

 

Nå skal jeg lage meg middag.. planlegger å lage curly-bollene også!

[AwholeNewWorld]

Kjære Bare Ine,

 

Vil bare sende deg en klem! :=)

 

Jeg forstår deg veldig godt, og kjenner meg igjen i mye av det du skriver.

Ønsker deg en fin lørdagskveld for deg om :=)

 

KLem, klem!

[MartheMor+Lillegutt]

Hmmm...ikke gøy å få en sånn beskjed.

 

Kan jo fortelle min historie da. Jeg begynte vel egentlig å bli klar for barn for litt over et år siden. Pratet litt med sambo om det, men følte ikke jeg fikk den store responsen. Fortsatte å prate om det i håp om at han skulle ta hintet, men det som skjedde var at han ble mer og mer stille når jeg nevnte det.

 

Etter en stund tok jeg mot til meg og spurte når han ville ha barn, og da svarte han: 5 år kanskje (!!!!). Jeg trodde seriøst jeg skulle falle av stolen jeg satt på. Han skjønte jo at jeg synes det var lenge, men vi pratet ikke mer om det. Dette er vel et år siden nå. Jeg bestemte meg for ikke å nevne baby noe mer, ikke kommentere søte barn på tv (som jeg alltid pleide å gjøre) osv.

 

Og gjett hva?? I august spør sambo meg: Når skal vi begynne å tenke på barn da jenta mi? Jeg sa jo såklart at det var opp til han, er klar jeg. Og da sa han: Ok, da har jo du tatt din siste p-pille da!

 

Så sånn gikk det her i gården! Ikke sikkert at det funker for alle, men jeg tror nok uansett det er lurt å gi gutta tid. De trenger som oftest fordøye babytankene på en helt annen måte enn oss jenter.

 

[Gjest]

Så koselig måte å få vite at han var klar på da! Godt han ikke brukte fem år på å bli klar!

Jeg nevnte det første gang for et år siden, og uttrykket han hadde da var nærmest "alien-aktig" hehe.. Ellers har jeg ikke mast så mye, men har jo nevnt det innimellom... Siste ordentlige samtale var vel i høst en gang...

 

Jeg håper virkelig at han ser mine ønsker også, og kanskje er han klar til høsten/vinteren tidligst? Mye bedre det enn om 1,5 år iallefall.

 

Men skal bli strengere med kondomen: siden han har ytret sitt ønske neste sommer, så skal han helle rike få ha sex uten kondom, det blir bare dumt. Jeg vil ha en klar mann!

 

Takk for oppmuntrende tilbakemeldinger! Klem fra Ine

[MartheMor+Lillegutt]

Ja, det er jeg helt enig med deg i!

Har dere vært sammen lenge?Bra forhold?Har han sagt noen spesiell grunn for at han ikke vil ha barn på en stund?

 

Du kan jo passe på å fortelle han om fordelene med å ikke være så gamle foreldre innimellom, kanskje det kan funke:)

[MartheMor+Lillegutt]

Sorry, så nå at dere har vært sammen i 5 år ja!

[ellemmelle og bitteliten]

En sånn "oppløftende" samtale hadde jeg i går kveld og... Hadde ordnet leiligheten, bakt boller og laget middag og alt var veldig koselig og han var storfornøyd med alt sammen. Også klarte jeg å "ødelegge" idyllen med å bli lei meg for et eller annet idiotisk han sa, er sentimental så det holder om dagen, og da spurte han om jeg tenkte på barn igjen også ble det bare utrivelig etter det. Æsj altså, skulle ønske jeg klarte å legge det fra meg...

 

Tror du og jeg har omtrent samme utgangspunkt, min synes også neste sommer er en bra tid... allltfor lenge syns jeg da...

 

Vet så altfor godt hvordan du har det!

 

Klem

 

[Jumpy]

Hei snuppa.

Først og fremst: jeg forstår deg veldig godt når du skriver om at du ikke ønsker å være gammel mamma.

 

Men har lyst til å skrive et par ord om dette til deg fordi jeg har tenkt mye på dette selv, er allerede 30 nå og slik det ser ut har jeg neppe noen baby i armene før jeg nærmer meg 32...

 

Så kommer det til dette med å være gammel. Gammel forelder er først og fremst en subjektiv ting. Det at barnets venner for eksempel oppfatter foreldrene som gamle har ikke nødvendigvis noe med alder å gjøre. Jeg tror det handler mye om den evnen mor og far har til å SNAKKE med de unge. "Senke" seg til barna og ungdommenes nivå, og kommunisere med dem på deres premisser. Lytte til dem og evne å plukke opp hva som skjer i deres verden, og klare å ta av seg sine egne "verdenssyn-briller"!!!

 

Dette er noe vi selv bestemmer. Vil vi bli en mor som lever i "de voksnes" verden uten å helt få med oss det som skjer blant den yngre garde, eller vil vi holde oss unge og oppdaterte?

 

Dersom man tenker seg om er det MANGE slike foreldre rundt omkrig som ikke evner å kommunisere som likemenn med barn og unge. Det er de som er gamle!! Enten de er 37 eller 52!!!

 

Tenk litt på dette!! Det hjelper meg iblant. Faktisk var det min kjære som satte meg på denne tanken en gang jeg tårevått prøvde å formidle min angst for å bli gammel mor... Tror ikke han sa det kun for å "kjøpe seg tid", men faktisk synes jeg han har ganske så rett.

 

Jeg blir nok neppe å ha konfirmanter i huset før jeg er 45, men jeg skal ha både to og tre og gjerne barnebarn med før jeg blir "gammel" )

 

Godklem til deg fra meg