Vanskelig å føle glede enda? Noen andre?

[Tpop]

Hadde SA for snart 2 år siden, hvor jeg gikk en mnd uten å merke at fosteret/embroyet var dødt. Det kom som et sjokk da jeg fikk en bitteliten bøldning i begynnelsen av 14 uke. Hadde ikke regna med det da jeg var over de berømmelige 12 ukene. Jeg var helt ødelagt og dårlig det svangerskapet. Det samme som jeg er nå. Er nå i 10+6, og klarer ikke å glede meg liksom. Det er vanskelig å tro noe som helst. Får kjempedårlig samvittighet, da jeg hater alle som sier at de elsker å være gravide, for det er ikke det beste jeg vet, da jeg er så dårlig, samtidig, vet jeg at flere har det enda værre enn meg. Ikke så dårlig nå som jeg var for 3 uker side, da var det dager som jeg nesten bad om at dett kunne gå galt, (spesielt hvis jeg og mannen min ikke helt klarte å bli enige om ting med den gang, hehe.) Følte at dette svangerskapet gjorde mye som gikk ut over meg og minmann(og for å ha sagt det-han er en engel og det er slett ikke lett for han og være i 100%jobb, omtrent alenefar til vår sønn på 5 år, og husmor, all kreditt til han:)) Og selvsagt får man dårlig samvitighet, etterpå når man tenker på at man ønsker at det skal gå galt nå og. Det er værdt det da babyen er der, men ikke lett og se så langt fram. Nå har kvalmen begynt og innhente meg igjen, men jeg har friskmldt meg, men går ikke særlig bra. Sover 15-17 timer etter jobb, så igjen- lenge leve min kjære. Han holder fortet oppe. Vi har slitt så lenge med å bli gravide til nå, men det er ingen glede å kjenne enda. Føler at noe ikke er i orden. Hadde ul i uke 9, og bebien levde, men det er bare mannen min som er entusiastisk. Ikke jeg....føler meg som den hurpa, men som sist så føltes det så sinnsykt urettferdig og "bortkasta" og gå gjennom tre mnd, med hælvete, også gikk alt bort på en dag. Skal ha ny ul 9 mars, det føles som en evighet. Har høyt blodtrykk og da, sånn oppå det hele. Håper det retter seg da, men det bare gjorde at jeg fikk enda mere tvil om at det her går bra. Åsså ,åsså, ny jobb da om 2 uker, haff, gruer meg til det og.

Tar nok mange uker til at jeg kan tro at dette her går bra, trodde ikke det skulle bli så vanskelig. Det var en fattig trøst sist gang, at de fleste sa skjedde pga at fosteret ikke er slik det skal, da man ønsket så inderlig at det skulle gå bra. Jeg hadde en følelse hele tiden da og på at det var noe galt med barnet, men ikke at det skulle gå så ille. Jeg sa til og med til mannen min at om vi skulle se at det er noe galt med det på ul så måtte jeg være sikker på at han også ville ha det. Om det skulle ha downs eller noe, for jeg visste at det ville være noe. Sukk, dette ble et langt innlegg med mye dritt og frustrasjon, men er det noen der ute som også har problemer med å føle den gleden det innebærer å være gravid så hadde det vært fint om dere kan dele det med meg....

 

[verso]

Jeg skjønner godt hvordan du har det. Hadde en MA i oktober, hvor fosteret hadde ligget 3 uker dødt før jeg begynte å blø. Dette har ført til at jeg denne gangen ikke helt klarer å tro at alt er i orden. Var på tidlig ul i uke 8, og alt var i orden da, men nå er jeg ca 11 uker på vei, og klarer ikke helt å slippe tanken at det kan ligge et dødt foster i magen min i ukevis uten at jeg vet noe. Skal på ul 8.mars pga høy alder og er kjemperedd for at det skal vise seg at det er dødt allerede. Tenker nesten mer på det enn at det kan være noe annet galt med fosteret. Det er ikke alltid like lett å snakke med mannen min om det, men vi hadde en fin prat for et par dager siden. Han må trå til litt ekstra om dagen da jeg er mye kvalm og trøtt. Har to små fra før som krever sitt, i tillegg til at influensaen har herjet i huset i en uke. Kjenner at dette svangerkapet krever mye mer av meg enn de to forrige har gjort. Prøver å tenke positivt, men det blir litt mye om dagen.

[Tpop]

Takk, føles godt at det er flere som har det slik, ikke så lett når det er flere som skal tas hensyn til og ha omsorg og kjærlighet, når man har nok med seg selv. Bra du fikk snakket med mannen din skikkelig da:) Jeg har heldigvis en mann som også er kjempeforståelsesfull, men han blir sliten han og stakkar. Han tenker mer og mer på at det kanskje ikke går denne gangen heller, men han har vært positiv til nå, men det smitter vel over at jeg tror det går gæærnt. Vi bestemte oss for lenge siden at hvis det ikke går så bra denne gangen heller så skal vi adoptere. Er så mange skjønne barn som man blir like glad i den som sin egen:)Har alltid villet adoptere, og jeg orker ikke disse psykiske og fysiske plagene en gang til. Er heldig at vi har en, og vi har brukt mange år på å finne ut at vi gjerne vil ha flere småtasser, men det er vist ikke så lett å få til eller beholde som førstemann. Et strev og følelsmessige stor påkjenning å prøve å bli gravid og når man er det så er det også en stor bekymring og. Må få høre hvordan det går med deg etter 8.mars da:)