barndommen min....

[Anonym bruker]

Noen som føler at de blir innhentet av fortiden om dagene?

litt om oppvekten min:

 

Jeg ble oppvokst i en såkalt "kjernefamilie" med to SNILLE foreldre, og en yngre bror. Faren min var mye bortreist i jobb i lengre perioder (faktisk et helt år fra jeg var 6-7) Dette førte til mye "bortskjemming" i de periodene han var hjemme. Han hadde dårlig samvittighet, spesielt ovenfor broren min som var veldig knyttet til han.

Mamma har alltid hatt veldig lavt selvbilde, å lagt seg ned i skitten for alle og enhver - spesielt utspekulerte slektninger og hennes søsken som var vant med at storesøster gjorde alt for dem. Jeg og broren min ble tidlig opplært til å ta hensyn, som hun så fint kalte det. Problemet var at hun krevde at vi skulle gjøre alt for å tilfredstille fettere, kusiner osv. I tillegg har aldri noe av det vi har gjort vært godt nok- hun har vært så redd for hva "andre måtte mene".

Spurte jeg om ting jeg lurte på, ble hun sinna eller begynte å skjenne på meg. Alltid har vennene våre vært feil, å det verste av alt- hun har aldri holdt avtaler og løfter til oss.

Jeg trodde at livet mitt dreide seg om å hjelpe andre, helt til jeg var rundt 20! Da begynte ting å gå opp for meg, sakte men sikkert!

Lang historie detta her, så hadde blitt langt om jeg skulle fortelle alt;

 

Desverre gikk det ikke like vel med min bror. Han sliter i dag med angstproblemer, uten jobb, uten trygd (bor hos foreldrene mine som legger seg flate for han, de vet ikke hvordan de skal hjelpe han å prøver heller ikke ut noe)

Han sier at han hater mamma, å har blitt en iskald person. Han var utrolig snill når han var liten...

 

Slik har ting vært i mange år nå. Det plager meg jo, men har klart å legge det bak meg, er jo lite jeg kan gjøre (tro meg , jeg har prøvd alt mulig for å gjøre familiesituajonen bedre , men ikke vil de se at de har et problem med min bror, og ikke vil mamma se at hun har gjort noen feil i livet, har prøvd å forklare henne at grunnen til at jeg tar det opp, er at jeg vil så gjerne tilgi henne!!)

 

Nå som jeg er gravid, får jeg mer og mer panikk for hver dag som går. tenk om jeg ikke klarer å være den moren jeg ønsker?

Jeg jobber med barn, og vet hva som skal til for å få en god barneoppdragelse.. Alikevel er jeg livredd for å bli lik mamma! orker ikke et hjem med kjeft og smell, brutte løfter, og der vi ikke kan behandle hverandre med respekt og verdighet.

 

Prater masse med mannen min om dette, og han sier at dette skal vi klare sammen.. (han vet jo hvordan ting er hjemme hos foreldrene mine)

Håper jo at det stemmer, men gråter mye pga dette..

Er bare så trist og lei!

Noen som vet hva jeg prater om? Det kan da ikke bare være hormoner som gjør at det blir SÅÅ ille?

 

[Anonym bruker]

 

Det er klart det er naturlig å gru seg litt til man blir mamma. Og at opplevelser fra barndommen,spesiellt vonde kan dukke opp nå, når du selv står på terskelen til å bli mamma, er ikke så rart, man vet jo ikke hva man går til..... Og at man da begynner å stille spm ved seg selv og sine egne evner. "Vil jeg bli som mamma" osv Og det blir du ikke!

Du er jo din egen person, med evne til å reflektere over livet ditt og de opplevelsene du har hatt og i hvilke grad de har formet deg som person. Du må våge å tro på deg selv og mannen din sine evne til å være gode foreldre, være bevisst rundt valg dere måtte komme til å gjøre og ha et åpent sinn ovenfor hverandre og sin egne væremåte ovenfor det nye barnet.

 

Snakker en del fra erfaring, har alltid sagt at jeg ikke skal bli som mine foreldre(de gjorde nok sitt beste) Og vært bevisst rundt det. Sier til sønnen min vær dag at jeg er glad i han, lar han få lov til å utfolde seg i lek, lytter når han prater til meg. Gir han oppmerksomhet og lar han føle seg betydningsfull. Men selvfølgelig er det dager med krangling og uenigheter, jeg blir sint og urimelig og kjenner da at jeg er veldig lik min mor. Dette er igrunn nok til at jeg henter meg inn igjen... Så det er jo klart vi bærer med oss en del.

Men samtidig er jo dere to som skal ta dere av babyen, og faren har jo andre opplevelser som han tar meg seg.Dere skal jo være et team.

 

Jeg har også bevisst valgt å trekke meg litt vekk fra familien min sine problemer. Jeg har signalisert at de er voksne mennesker og må leve sitt liv og ikke trekke meg inn i konflikter og feider, men at jeg ønsker at de skal være besteforeldre og glede seg over barnebarna. Og skulle noe gå riktig så gale stiller jeg selvfølgelig opp. Dette fordi jeg oppdaget at jeg tok veldig innover meg familiens problemer, både søskens og forledrene mine. Det gikk utover nattesøvnen og jeg ble deprimert, dette når jeg gikk gravid med den første. Jeg slet litt med svangerskpadepresjon og opplevde ikke at noen var der for meg og bestemte meg da at jeg er selv herre over min egne lykke. Jeg har ikke angret på det valget.

 

Oi ble langt dette, ble litt revet med. ønsker deg lykke til. Tro på deg selv!!

 

anonym i dag:)

 

[Anonym bruker]

Hei.

 

Begynte å felle noen tårer når jeg leste innlegget ditt. Jeg har ikke hatt en like stor byrde som deg, men jeg er og oppdradd til å hjelpe andre og stille andre først i køen.

Mitt problem er at jeg ikke klarer å endre holdning. Det som er litt tragi-komisk er at jeg fant meg en mann med akkurat de samme problemene, så vi er ikke flinke til å holde hverandre oppe, men en ting har jeg lært: I og med at du tenker mye på dette, og er så bevisst på det vil du mest sannsynlig ikke gjøre de samme feilene selv!

Min mann har en far som ALDRI har vist følelser, det er noe min mann er svært opptatt av, og vi har ei datter på 3 år, som han forguder. Han er veldig flink til å vise følelser og kose med henne. Ho får positiv oppmerksomhet og blir verdsatt for den ho er, uansett!

Dette var kanskje ikke helt etter boka, men jeg tror du kommer til å klare deg fint, og med en sterk mann ved din side har du noen å støtte deg til, og det er verd en hel del!!!

Lykke til :-)

[Lone35 =0)]

Er enig med anonym over her. At når du er så bevisst på moren din sine feil, vil du sannsynligvis ikke gå i samme baret sjøl.

Har egenerfaring her.

[Klompens 4. (høygravid)]

Vet hva du prater om.

Mammen min har forsømt oss barna under hele oppveksten, og har heller ikke vært den beste støtte etter at vi ble voksne heller.

Hun har vært inne på av-alkoholisering og har i mange å slitt med psykiske problemer.

 

Eneste måten vi ikke ble forsømt på, var at vi og omgivelsene våre alltid skulle se skikkelige ut (et spill for galleriet).

 

Jeg var livredd for at jeg skulle bli en forsømmende mor, men jeg har klart det!

Jeg var 17 da jeg fikk mitt første barn, nå er jeg 32 og venter mitt 4. Jeg har en god relasjon med alle mine barn og forguder dem overalt på jord. Selvfølgelig har vi våre ting som kan være utfordrende, men aldri uløselige.

 

Du kommer til å bli en fantastisk mor! Stol på deg selv!