Ikke syteinnlegg, men må få ut noen tanker

[gravid og redd]

Ikke misforstå, dette er ikke for å få sympati. Trenger bare å få ut tankene mine et sted...

Jeg hadde et to år langt forhold til en mann. Ikke før nå, lenge etter at det ble slutt, har jeg forstått hvor destruktivt forholdet var for meg.

Han led av angst og depresjoner, og i disse periodene kunne han bli ganske så voldsom. Han var suicidal, uten å få noen som helst jobb. Dette gjorde meg til et nervevrak . jeg måtte alltid passe på at han ikke gjorde noe dumt. Han var periodedranker, og i disse periodene prøvde han å ta livet av seg opptil flere ganger i uken. Jeg kan ikke telle hvor mange ganger jeg har måttet stoppe han fysisk. Holde ham i bakken og skade ham for å få han til å gi seg... De fleste selvmordsforsøkene var pga meg. Hvis vi var på en fest og jeg snakket med en annen fyr i to minutter, var det i gang. Det endte med at jeg sluttet å drikke fordi jeg måtte passe på han (følte jeg hadde bedre kontroll hvis jeg var edru) og at jeg mistet kontakt med alle vennene mine. (Han ble sjalu når jeg var med venninner også). Jeg ble dradd ned i hans verden av depresjon, men følte hele tiden at det var min feil at han oppførte seg sånn - det var jo det han fortalte meg.

 

Jeg ble gravid sammen med denne mannen, men valgteå ta abort. dette gikk mye inn på han, og førte til flere selvmordsforsøk. han begynte også å slå meg. En gang tvang han meg til å ta fem ecdstasytabletter, og når jeg lå der, rusa og fæl, banket han meg. Jeg har aldri følt meg så nedverdiget i hele mitt liv, men jeg trodde fremdeles det var min feil.

 

Det rare er at jeg aldri forsto det. Han gjorde det slutt med meg i tide og utide, og jeg gråt like mye hver gang. Han var liksom den eneste jeg hadde- fordi han hadde tatt fra meg alle mine venner... Og jeg visste ikke hva jeg skulle gjøre uten ham.

 

Så møtte jeg den samboeren jeg har nå. Han var så utrolig snill, og jeg begynte å få følelser for ham. Han inviterte meg på fest, og jeg sa ja. Sa til daværende sambo at jeg skulle til mamma (ellers hadde helvete brutt løs). På festen drakk jeg meg fra sans og samling, og hadde sex med han nye.

 

Dagen etter reiste jeg hjem, pakket tingene mine og flyttet.

Den nye kjæresten min støtter meg masse, også når exen kommer med trusler og ringer hele tiden. Er så glad for å ha ham!

 

Nå er jeg gravid (allerede...) og gleder meg masse, samtidig som mitt tidligere forhold har satt sine spor. Her om dagen tullekjeftet sambo på meg, og jeg begynte å grine fordi jeg ble så redd... Jeg blir livredd hver gang det oppstår et lite problem og sliter veldig mye med selvfølelsen.

 

men er allikevel så glad for at jeg har kommet meg ut av det forholdet, og at ting blir bedre. Reaksjonen kommer nå, men jeg skal klare det, det vet jeg at jeg gjør.

 

En gang til: ikke syteinnlegg, er ikke ute etter at folk skal synes synd på meg, måtte bare få det ut. og det hjalp

[lillebøllaspringmadrass]

så bra at d hjalp deg da:) lykke til med ny mann og spire i magen

skjønner du har problemer etter å ha bodd med en sånn jævel i 2 år. du får prøve å kose deg med d du har nå,og jobbe med fortida,

 

klem

[VinterSol+2]

Hei.

det er godt du har kommet deg ut av det.

Nå gjenstår arbeidet med å bygge opp selvtilliten din, og å innse at problemet HELE TIDEN lå hos eksen, ikke hos deg. Du må innse det.

 

Og du må faktisk klare det alene. Det er flott du har en ny kjæreste som støtter deg, men han kan bare hjelpe deg så langt, den virkelige jobben ligger i deg selv! At du er verdt noe, helt alene, også om du skulle vært uten han! Da først kan du virkelig sette pris på det forholdet du har, -som to likeverdige personer som har et forhold, der begge to kan bidra med noe, og kreve noe, av den andre.

 

Det kan faktisk være lurt å oppsøke en psykolog, sånn at du får snakket gjennom følelsene dine, for det kan ligge ting under overflaten som du ikke er klar over, og det er bedre å ta de før de dukker opp!

 

Og vet du, du kan fint true med å politianmelde eksen. Du har ikke noe ansvar for han mer. Du trenger ikke føle deg ansvarlig for hans liv!

Husk det:)

 

Og lykke til videre i graviditeten:)