Noen tidligere fosterbarn/barnehjemsbarn her??

[Anonym bruker]

Er det noen av dere her inne som har opplevd en så stor omsorgssvikt fra foreldrene deres, at barnevernet har blitt nødt til å gripe inn?

Hvordan har det isåfall preget livet deres videre?

 

Selv har jeg bodd på både barnehjem og i fosterhjem, fordi foreldrene mine er rusmisbrukere. Dette preger meg i hverdagen, som mor for barnet mitt. Er f.eks veldig opptatt av at barnet mitt aldri skal se meg beruset, jeg er sykelig opptatt av at jeg skal ha det ryddig hjemme og jeg har helt angst for å komme sent å hente i barnehagen. Og jeg er LIVREDD for at barnet mitt skal ende som rusmisbruker. Dette tenker jeg på veldig ofte og får nesten angstanfall.

[Anonym bruker]

for første gang vil jeg være anonym, håper for forståelse for dette.

Jeg har selv bodd i fosterhjem pga mishanlding av min mor i 13 år..

Jeg vil si jeg har klart meg veldig bra med tanke på hva jeg har opplevd, sliter ikke så mye med det den dag i dag, men nå er jeg gravid og er veldig redd for at jeg skal bli som min mor, at jeg skal slå mine barn..

Jeg er utdannet barn og ungdomsarbider og elsker å jobbe med barn, det ville aldri falt meg inn å slått et barn, men man vet jo ikke hvordan en blir når en selv får unger, du skjønner sikkert..

Men du er nok bare en normal mor som bryr seg om ungen sin, tror nok det er mange mødre som tenker som deg, uten å ha opplevd det samme som meg og deg..

så lenge du er rusfri, og du og barnet har det bra så er det det beste...

viss du liker å rydde, bare rydd, men viss dette er et broblem for deg der du får angsanfall burde du kansje snakke med en proff som psykolog, der du får ut din frustrasjon slik at den ikke går utover barnet ditt..

Jeg ønsker deg lykke til videre..stå på..

Jeg har stor tro for at du er en god mor...

ps:jeg er oxo opptatt av at barn ikke skal se meg beruset..

 

[Anonym bruker]

Hei!

Jeg har hatt en fin oppvekst med mange gode minner, men har desverre også noen skår i gleden..ble flyttet i fosterhjem da jeg var 16 år gammel fordi min far som jeg bodde hos da var full strot sett hver helg og noen dager midt i uken. Det var flere faktorer, men trenger ikke gå inn på de nå.

 

Jeg har angst for at datteren min skal bli alkohliker eller rusmisbruker og for at hun skal se meg i beruset tilstand..jeg kjenner meg igjen i det du skriver, men tror allikevel jeg har vært heldig og ikke tenker SÅ mye på dette lengre..

Har et ok forhold til faren min i dag og jeg satser på at livet blir bra tross det jeg har opplevd..

 

Lykke til!

Klem fra en som forstår hvordan du tenker!!

[Anonym bruker]

Takk for støtten!!

Jeg er overbevist om at du blir en god mor også, og aldri kommer til å slå dine barn.

Jeg tror de aller fleste som har hatt en tøff oppvekst, ønsker å gjøre det motsatte av hva foreldrene har gjort. Som i mitt tilfelle er det viktig å ha et ryddig hjem, fordi det ALLTID var rotete og møkkete i barndomshjemmet mitt og dette forbinder jeg med noe vondt. Og narkotika har jeg aldri rørt.

Jeg har ikke blitt mishandlet, men har fått mine ørefiker for å si det sånn. Og ønsket om å være hardhent mot mitt barn, har ALDRI slått meg.

Jeg vurderer å ta lontakt med psykolog i forbindelse med min angst for barnet mitt. Jeg har gått til psykolog tidligere og har egentlig bare gode erfaringer med det. Men de siste årene har jeg ikke følt behov for det, inntil nå i det siste. Angsten for at barnet mitt skal havne på skråplanet, kommer bare til å bli sterkere, jo eldere vedkommende blir.

 

Takk for svaret, godt å vite at jeg ikke er det eneste "barnvernsbarnet" her!

[Anonym bruker]

Takk for svar fra deg også=)

Livet mitt har også blitt veldig bra, til tross for min vonde oppvekst. Men det er disse "spøkelsene fra fortiden" da, som sikkert kommer til å prege meg for bestandig...

Det er utrolig hvor mye barndommen har å si, og det tenker jeg mye på i oppdragelsen av barnet mitt.

[Anonym bruker]

ja jeg er tidligere Barnehjemsbarn/fosterhjemsbarn.

Opplevde stor omsorgssvikt fra min mor.

Min mor og bror skadet meg fysisk og psykisk, noe som har preget hverdagene mine.

Fikk det veldig bra i fosterhjem,men desverre gikk min fostermor vekk så altfor tidlig....

 

Jeg vet hvordan jeg ikke skal snakke/oppføre meg mot mine barn.

Som sagt har jeg veldig liten kontakt med min mor i dag.

Og det kommer ikke til å bli noe bedre.

Hun vil ikke inrømme at hun har gjort noen feil i min oppvekst, samt ikke innrømme at det beste som skjedde var at vi ungene måtte flytte.

 

[Anonym bruker]

Det handlet om omsorgssvikt i forrige episode av "Kos og Kaos" på NRK.

Det er så store mørketall om hvor mange barn som blir utsatt for dette. Hjertet mitt blør for de mange barna som vokser opp under grusomme forhold!

Og det burde være MYE bedre oppfølging fra det offentlige. Ikke lenge siden det var på nyhetene om nyfødte, som ble født av narkomane foreldre, men som allikevel ble sent hjem med dem. Uten noen form for oppfølging.

Rett og slett skammelig!!

[Anonym bruker]

Hei.

Jeg kan ikke si jeg har hatt en vond barndom,har ei mor som alltid har vært snill,mesten for snill,ville gjerne blitt som ho mot mine egne barn..

Men jeg hadde en "stefar" (er død nå)som var alkoholiker,med en gang han fikk penger drakk han de opp.Jeg var nesten redd når jeg kom hjem fra skolen når ikke mamma var hjemme,visste aldri hva tilstand han var i..

Jeg har nå en gutt på snart 4.Når han begynnte å sove i stor seng hendte det at han datt ut or senga en gang iblant,da kjente jeg jeg stivnet til med en gang,fikk en ekkel følelse,det kan ikke beskrives,men det var samme følelsen jeg hadde når "stefar" min datt ned trappene og sånne ting.Gjorde det endel ganger når han skulle ned på do enten det var natt eller dag og han bare hadde vært oppe å kvilt...Husker enda jeg låg i senga da torte nesten ikke røre på en muskel,ventet bare på hva som kom til å skje videre.

Men nå når jeg har unge selv tenker at han skal aldri se meg skjenkt men han skal på samme tid bli vant med at det går an å drikke ei flaske eller to uten at me blir annerledes forde,vil han skal få et naturlig forhold til alkohol..Jeg hadde aldri tillatt at noen drakk så de ble skenkte når han var der fordet.

 

Ble litt i det lengste laget men er ikke alltid like når vi blir litt formye medrivne..

 

 

Håper det går bra med dere alle!!!

PS:Når me er klar over hvordan me ble behandlet og ikke så merker me med en gang me gjør noe som minner om dei og tar oss i det.Det merker iallefall jeg med min gutt...

[Anonym bruker]

Hei.

 

Har ikke bodd på barnehjem selv, men tenkte kanskje det kunne være interessant å høre fra meg også.. jeg tilhører nemlig generasjonen til deres barn..

dvs at min mor ble mishandlet på det groveste av en alkoholisert far gjennom hele barndommen, noe hun selvsagt bærer preg av.

 

Jeg kjenner min mor igjen i noen av de tingene dere sier. Hun har brukt livet på å bygge opp en form for fasade, eller drømmehjem. Alt hun ikke fikk i barndommen har vi fått, et flott hus, mat hver dag, omsorg, kjærlighet.. Det er veldig viktig for henne å se godt ut utad, vi har alltid vært pene i tøyet og blitt veldig strengt oppdratt.

I mange år trodde jeg ikke mine foreldre drakk alkohol, for det var viktig for de at vi ikke fikk sett dem beruset.

 

Jeg lurte lenge på hvorfor min mor var så mye mer nøye og streng enn andre mødre. Men jeg tenkte at hun kanskje var litt konservativ, bare..

Jeg visste lite eller ingenting om min mors fortid, hun kaller sin far for pappa fremdeles, og vi har reist på besøk til han med jevne mellomrom(da har han fått beskjed om å være strigla og edru, så vi har jo opplevd ham som den idealmannen!)

 

Ved en "glipp" fikk jeg vite nesten mer enn det jeg hadde godt av, når det gjaldt min mors fortid. Det har vært vondt å vite, faktisk, men nå har jeg også forstått hvorfor min mor har vært nærmest hysterisk når det gjelder alkohol og rusmidler, kjærester og sex, og snodige ting, som når minnene overmanner henne....og hun kan bli sint og gråte for ting jeg syns ikke er noe i det hele tatt..

Og det har brakt meg og min mor nærmere hverandre, fordi nå er jeg voksen selv, og kan forstå bedre.

 

Det jeg prøver å si, er at JA jeg har merket til min mors angstanfall, men en mor er også bare et menneske. Og jeg har hatt en GOD oppvekst, med så mye kjærlighet og omsorg som et barn kan ønske seg! De små tingene som en av og til kan skjelne fra min mor, når det gjelder minnene fra fortiden, gjør henne ikke til et dårlig menneske. Hun bruker det, som jeg får inntrykk av at dere gjør, i sitt arbeid og i sitt møte med andre mennesker, og i oppdragelsen av sine barn.

Dyrekjøpte erfaringer, men kanskje er det sånn en får supermammaer?

 

Må nevne at min mor nå har tre egne, voksne barn, og femte barnebarn på vei. I tillegg har hun to fosterbarn, som begge klarer seg veldig fint i livet (og som er en naturlig del av resten av søskenflokken).

Vi har hatt våre disputter opp igjennom, særlig i tenårene, når det gjelder feks, alkohol, røyk, kjærster..

 

men vet dere hva?

Nå som vi har egne barn, så prøver vi alle sammen å nå opp til idealet vårt; mamma. Sånn som barndommen vår var, sånn vil vi at barna våre skal ha det!

 

 

Håper dere skjønte hva jeg prøver å si med dette?

Jeg er sikker på at dere som skriver over her er kjempeflinke mødre, for dere er reflekterte nok til å klare å bruke motgangen og de vonde tingene positivt; dere har ansvaret for små liv, og det ansvaret tar dere ikke lett på! Kjempeflott!

 

Og vet dere hva min mor har oppdaget i det siste? (nå er hun60)

Hihi, hun trenger ikke vaske SÅÅ mye.. folk syns egentlig det er litt deilig om det ligger litt støv i en krok, eller sofaputene er litt krøllete,, for da slapper de bedre av:)

 

lykke til videre som mødre!

Stor klem fra en takknemlig datter!

 

(jeg signerer også anonym, selv om jeg ikke bruker det. Ikke for min skyld, men av hensyn til mamma)

[Anonym bruker]

Kjempefint å lese det du skriver!! Veldig betryggende å høre hvordan du har hatt det med en mor som har mørke hemmeligheter...

 

Vi har sett og erfart hva et barn ikke skal oppleve og det gjør det på en måte lett for meg..Jeg har alltid sett på foreldrene til vennene mine og ønsket meg sånne foreldre selv og nå føler jeg at jeg er i ferd med å finne min måte og oppdra på.

Skulle nesten ha takket dem for å ha gitt meg så mange mål og drømmer bare ved å være en god omsorgsperson med rutiner, grenser og kjærlighet.

 

Rigte pappa'n min i sta, han er lærer. Nå er det ferie og han er på'n igjen..

Nå skal han få omsorg fra sitt eget barn, for nå ser jeg svakhetene hans og kan gi han en hjelpende hånd.

Jeg er ikke bitter, bare glad jeg kan fordtå at dette med alkoholisme ikke er en "bevisst" handling, at han alltid har hatt gode ønsker for meg og søsteren min.

 

Takk for at HI skrev dette innlegget, godt å vite at andre tenker som meg! Lykke til, alle sammen!

[3barnsmor?]

Jeg er barnehjemsbarn og fosterbarn. Også fordi mine foreldre var rusmisbrukere.

 

Jeg er veldig opptatt av å ikke komme for sent i barnehagen akkurat som deg, opptatt av at det ikke skal være møkketete hjemme. Men litt rot tåler jeg, har da barn

Jeg tror ikke mitt barn kommer til å ende som rusmisbruker og har ingen angst for det.

 

Ville anbefalt deg å prøve å komme i kontakt med en psykolog for å snakke om dine problemer, det er ikke godt å gå rundt å ha det slik som du har det.