Nå er det jeg som holder ijgen ;)

[Anonym bruker]

Hehe....i en periode var jeg så babygal at jeg holdt på å gå fra vettet. Det var nærmest det eneste jeg tenkte på, og jeg holdt ikke ut tanken på at jeg måtte vente halvannet år (da er jeg ferdig på sykepleien). Sambo sa han ville ha barn han også, men at det beste var å vente. Egentlig var jeg vel litt enig der, men det er ikke alltid like enkelt å være fornuftig

 

Men men...vi ble enige om å prøve i i desember 07/januar 08, slik at babyen ville bli født etter at studiene mine var avsluttet.

 

Men så fant plutselig svigers ut at de vil spandere en måneds tur til USA på hele gjengen i juni/juli 08, noe som er utrolig fint gjort av dem. Men dette førte da til at babyplanen min ble enda mer forskjøvet...passer ikke helt med en nyfødt i USA en hel mnd hvor vi skal traske rundt, ta buss/taxi o.l. Så da var sambo sin nye plan at vi kunne begynne å prøve noen mnd før vi reiser istedet. Ble litt skuffet der og da, men har nå innstilt meg på å bli en offisiell prøver i mars/april 08. Har ikke nevnt babygalskapen for ham etter dette, og det var i desember. Flink eller ???

 

Men i det siste har sambo begynt å si ting som :"skal vi lage barn" o.l. Jeg har spurt ham hvorfor han maser om det nå plutselig, og da sier han at han har så lyst på et barn til (vi har en datter på 6). Men da kommer det bestemt fra meg: "du må nok vente litt til ja". Hehehe..hadde aldri trodd det skulle snu om på denne måten men...!

[$ilje]

Hehe..slik har det på sett og vis vært her hos oss også.

Har tidligere og er fortsatt veldig "babyklar",men sambo har vært den som har holdt tilbake,har villet vente på en skikkelig jobb osv.

Det at han har sagt nei har bare gjort meg enda mer gira,sitter på nett i timesvis hver dag og ser på babytøy og utstyr:)

Men så da skjedde det at sambo fikk seg jobb for omtrent to uker siden og føler seg derfor klar til å starte prøvingen,så nå står det bare på meg.

Dette har gjort at jeg plutselig er blitt så usikker,vil jeg bli en god mor,er jeg VIRKELIG klar osv.

Men samtidig VET jeg at jeg vil bli mamma så det er vel bare å kaste seg ut i det:) Det er vel ikke uvanlig å være litt skremt når man skal bli mamma for første gang,er det vel?

 

 

[1 fjols i huset og ett på vei]

Jeg begynner også å få litt nerver..Tenker på om jeg kommer til å angre osv, men vet jo at jeg ikke kommer til å gjøre det. Er nok naturlig for oss førstegangsprøvere å bli litt nervøse når det nærmer seg..

[Kanskjenr2?]

Eg og samboeren min har hatt det sånn ei stund, enten så var eg klar og han ikkje og når han endelig var klar, begynte eg å tvile...men nå har me endelig komt på samme side Det som har skremt meg en del er at eg har sett flere par som har fått baby, så går de fra hverandre. Eg har vært redd for at det skal skje med oss, men så fridde kjæresten til meg og nå er eg helt sikker på at det kommer til å bli oss to resten av livet