Min Historie (MA.. Litt lang..)

[Teltpluggen]

I desember gikk jeg og min forlovede gjennom det jeg tror er noe av det verste i verden. Jeg blødde litt i beg. av desember og ringte derfor til legen da jeg hadde brunlig utflod noen dager etterpå. Jeg fikk beskjed om at det ikke var noe farlig, men hvis jeg blødde mer så skulle jeg ta kontakt igjen. 20. desember skjedde det igjen. Men friskt blod denne gang. Ringte atter en gang til lege og fikk time 21. desember. Jeg skulle da være i uke 13. Hun lyttet etter fosterlyd, men hørte ingenting og sendte meg derfor på innvendig UL 22. desember.

 

Der ble jeg møtt av to kjempekoselige leger som forsto hva vi gjikk igjennom med redsel for at det var gått galt, og en eldre dansk lege som tydeligvis har sett dette en del før for han var rett og slett kald. Ved innvendig UL var det første han sa "dette ser overhodet ikke bra ut" og da gikk det opp for meg. Vi hadde mistet vår lille baby. Hadde vært død i minst en måned, og det var bare en liten 2 cm lang "bønne" på skjermen. Den eldre legen satte seg og skrev rapport, mens de to andre legene satt og pratet med oss. Han snakket inn i en slik båndopptaker der alle detaljer ble lagt inn. Mens vi satt rett ved siden av... De to legene var utrolig forståelsesfulle og ga så utrolig mye støtte. Fikk komme inn til utskraping dagen etterpå (23 desember), og var glad for at jeg fikk det, og ikke måtte ta piller da jeg har hørt en del om dem.

 

07.30 dagen etterpå møtte vi opp på gyn avdeling på sykehuset. Denne avdelingen var rett ved siden av fødeavd(!!!), noe jeg reagerte sterkt på. det første vi så inne i gangen var en søt liten vugge som lignet på den jeg skulle bruke til babyn, med et rosa teppe oppi. Da vi sto på vårt rom og fikk info om hvordan ting kom til å skje, hørte vi barn komme til verden i gangen ved siden av. Det første jeg så da jeg skulle på operasjonssalen var en nybakt pappa som trillet i gangen med sin nyfødte datter. Det var rett og slett umulig for meg å være glad på deres vegne akkuratt da.

Etter at utskrapingen var overstått var jeg rimelig kjapp opp på bena og fikk komme på eget rom ganske fort etter å ha ligget på overvåking en liten stund. Jeg fikk spise og gå på do, og deretter fikk vi reise hjem. Vi var glade for å ha det overstått, men synet som møtte oss inne på sykehuset før og etter utskraping var både sterkt og trist.. Vugger, og babyer. Det jeg tenkte på senere også var "Inn hit kommer det folk og får høre at de aldri kan få barn, imens de hører på at barn blir født rett ved siden av..".. Dette forsterket sorgfølelsen vår, i og med at vi fikk babyer slengt i trynet etter å ha mistet vår egen..

[Gjest]

Det er trist å lese om din historie Marthe.

Jeg har vært gjennom noe lignende. På den ordinære ultralyden i uke 18 fikk jeg sjokkbeskjeden om at noe var galt. Barnet levde ikke lenger og hadde trolig vært død i ca 5 uker. Jeg hadde ikke merket noen ting.

Nå i ettertid har vi fått vite at barnet hadde en sjelden sykdom som vi ikke er disponert for og som veldig, veldig sjelden forekommer.

 

Som for deg, var gynekologisk avdeling like ved siden av fødeavdelingen. Det var litt sårt, men er jo også naturlig at slike avdelinger bør ligge nær hverandre hvis noe skulle skje. Jeg valgte å tenke at neste gang, da skal jeg på den andre avdelingen i steden.

 

Når man har mistet, legger man lett merke til alle som er gravide, alle som triller barnevogn, alle bleiereklamene på TV.

 

Min MA skjedde i begynnelsen av november og jeg merker at tiden har hjulpet meg litt i sorgarbeidet.

 

Nå begynner jeg å føle meg klar for å prøve igjen.

 

 

[Just be]

Det var skikkelig trist og lese innlegget ditt!!

 

Syns det er utrolig dårlig gjort av legene og være så kalde. Har selv opplevd hvor krasse de kan være, begge gangene det har skjedd med meg. Og syns det er utrolig dårlig gjort, og spesielt siden de sikkert ser dette litt ofte bør de vite at vi har behov for medmenneskelighet og at de kan fortelle oss hva som skjer på en forsiktig måte.

Og også at fødeavd. ligger rett ved siden av, det siste en trenger å se er lykkelige foreldre med søte små babyer..

Føler med deg!!

 

Prøv å tenke positivt og prøv igjen hvis du ønsker det!

Masse lykke til iallefall!! =)

[Teltpluggen]

Takk takk Sitter og venter på Tante rød nå så får håpe hun IKKE kommer denne måneden!

[Krolla og Theodor]

Har opplevd akkurat det samme på sykehuset her i Harstad.. De glemte meg og jeg måtte sitte på en stol i gangen på fødeavdelingen i førti minutter (etter først å ha ventet i en time på Gyn.pol) mens tårene trillet og nybakte, stolte foreldre trillet sine søte små forbi. Utrolig tøft..

 

Var tilbake på kontroll i går og fikk en sterk unnskyldning fra overlegen, noe som hjalp. Men det er altså lov å tenke for disse her - det er deres hverdag og antakelig helt vanlig for dem, men for meg var det alt annet enn vanlig: Det var forferdelig.

 

Men heldigvis så blekner vel dette minnet og neste gang så er vi kanskje der begge to med små englebarn i armene?!

 

 

[2 fine små]

Vi er flere....

 

En av mine utskrapninger var en hastesak, jeg laa 1,5 m fra 2 nybakte keisersnittopererte moedre og 3 m fra en tredje. Det var bare aa ligge der i 4 timer ja. Jeg husker at jeg faktisk (og utrolig nok) klarte aa holde hodet klart og riste litt paa det, litt saann "Heia Norge" og var fast bestemt paa at det ikke skulle gaa ut over meg, men herregud da, ikke saerlig festlig da.

 

Forferdelig synd aa hoere din historie Marthe, lykke til neste gang! Det som ikke tar knekken paa oss gjoer oss etter en stund bare sterkere.

 

Flott at du skrev forresten!