Haaper paa mange svar her inne (angaaende aapenhet)

[Kanskje snart? *igang igjen *]

Dere som skal/er igang, har proevd IVF, hvor aapen har dere vaert om dette? HVem fortalte dere det til, og naar?

Jeg ville holde det litt skjult, for jeg vil ikke at folk skal synes synd paa meg, eller spoerre hele tiden om det har funka/ er jeg gravid osv..

Men gubben har sagt det til "alle" saa naa maatte jo jeg og dele det med min familie og venner..(faar se om det er en positiv ting eller ikke etterhvert tenker jeg) Dee stoetter oss saa klart, men ingen vet jo hva vi gaar igjennom (alle har jo faatt barn paa naturligvis)

[RLDO]

Jeg har valgt å fortelle det til de jeg stoler på. Føler at ikke alle trenger å vite om det.

Vi bommet litt på familien til samboeren min.... de har ikke støttet oss på noen som helst måte og har ikke spurt hvordan det går etc. Utrolig sårende.

 

Så se ann personene er mitt råd.

Lykke til

[Bæ bæ lille lam:)™]

Heisann:)

Vi var veldig åpne om det på forrige forsøk,egentlig mest fordi vi ikke klarte å la være...

Så "hele" familien våres visste,samt venner og enkelte kollegaer:)

 

Denne gangen er vi mer forsiktig med å si det til alle,ikke fordi vi er redd for mas,men vi har ikke samme troen på dette forsøket..Og da blir det kjipt å fortelle til "alle" at det ikke gikk.....Så nå vet foreldre og de nærmeste vennene.

[UngVoksen-over termin]

Første gang sa vi det til de nærmeste i familien.. Men siden vi mistet i uke 6 ble det så dumt... selv om folk viste forståelse og medfølelse - så har det blitt slik at 2. og nå 3 gang holder vi det for oss selv. Har bestemt oss for å ikke si det neste gang før vi er blitt gravid og har sett hjertet på ultralyd...

 

Sjefen min vet at vi har fosøkt - og jeg vurderer å være ærlig neste gang vi skal på egguttak/innsetting - pga fravær fra jobben...

[VirreVirre]

Vi holder det hemmelig, av samme grunn som deg. Orker ikke at folk skal synes synd på meg, for det fører bare til at jeg synes enda mer synd på meg selv. Jeg orker heller ikke å være "de som ikke kan få barn". Jeg er ikke flau over at vi prøver ivf, og vi kommer til å være åpne om det hvis vi lykkes/når vi bestemmer oss for å avslutte.

 

Men vi har fortalt det til ett par som vi stoler på og som selv slet noen år før de ble gravide + noen som har gått gjennom mange mislykka icsi-forsøk og som nå har adoptert. De vet liksom hva det handler om, og det synes jeg er viktig.

 

Jeg tror at vi som mennesker takler ting på veldig forskjellig måte. Jeg er ikke så veldig åpen om ting generelt, og tror derfor det er naturlig for meg å holde igjen. For andre vil det være bedre å være åpen om det. Jeg tror det er fordeler og ulemper med begge deler.

[Kanskje snart? *igang igjen *]

Lydia82, jeg er vel som deg..Ikke saa aapen generelt, annet enn til de jeg stoler fullt paa..Mens min mann er temmelig det motsatte, som da er grunnen til at han har sagt det til "alle".

 

Dere andre som delte det men venner og slikt, fortalte dere det naar dere satte igang, eller naar dere hadde den foerste positive testen??

 

Selv har vi ikke startet hormonkjoeret enda, skal til forsamtale onsdag og haaper vi blir godkjent paa det systemet vi har soekt paa (via jobben til gubben, faar det dekket da om vi faar det som vi vil)

[lillelilly]

De første gangene var det ikke så mange som visste, men det har blitt flere og flere. Det er alltid noen som lurer; hvorfor er du mye borte fra jobben, hvorfor har du blåmerker på magen, hvorfor drikker du ikke osv. spørsmålene blir jo mange etterhvert.

Jeg føler at det er bedre at folk vet så slipper man å gå rundt å juge for folk støtt og stadig.

Har jeg ikke lyst til å snakke om IVF når folk spør nå så sier jeg bare i fra, lettere det.

Har sikkert vært lettere for oss enn endel andre da det er endel venner og bekjente som holder på med det samme, men spørsmål blir det jo ofte uansett om man velger det ene eller det andre.

[FebruarBABYLOVEnrTO]

Hos oss er det motsatt. Jeg har vært åpen om det til min nærmeste familie og min bestevenninne, mens sambo har holdt igjen. Men nå når vi er kommet igang med vårt første forsøk har han også fortalt det til sine foreldre. Jeg har hatt et veldig behov for å snakke om det til mine nærmeste! Hadde blitt gal av å gå og holde det inni meg. Men må innrømme at jeg synes det blir litt masse "mas" om hvordan det går ifra alle kanter nå. Vet jo at det bare er godt ment, men synes jeg har nok med min egen spenthet akkuraat nå Så hadde kanskje bare fortalt til min mor om eg sku valgt om igjen! Alltid godt å ha mamma:)

[Emma*den lykkelige venter]

Vi er åpne. Etter ni års prøving skjønner de flese at det er noe. Sier heller jeg ikke vil prate hvis jeg ikke føler for det der og da, eller det er personer jeg ikke vil prate med.

Har desverre fått meg noen skuffelser, noen av de jeg trodde ville støtte meg på veien gjør ikke det.

Angrer ikke for at jeg har vært åpen

[Kanskje snart? *igang igjen *]

Proeveroerlegger: ja det er kjekt med en mamma.Fortalte henne om det for noen uker siden..Hun ble faktisk glad, for jeg tror hun oensker aa bli bestemor naa, men har ikke turt aa nevne det..Men hun ymtet om det naar jeg nevnte ivf..Og det er kos, for jeg trodde ikke hun hadde lyst aa bli bestemor enda (gaar igjennom overgangsalderen og alt det der..)

 

Har jo god stoette fra venner da, og som noen av dere sier er det sikkert greit at folk vet hvorfor jeg ikke drikker (naar vi kommer saa langt forhaapentligvis) og hvorfor jeg er litt humoersyk osv..Men foeler likevel at de ikke helt vet hva vi skal igjennom da..Har jo selvsagt dere her inne, noe som er kjempekjekt!!! ;-)

[Fruen77.mamma-igjen.nr3]

Hei

vi har valgt å være åpne om dette(slipper spørsmål.....)

Så nå er det faktisk ingen som spør om jeg er gravid....de spør hvordan går det....

jeg synes det var godt å si det jeg da også i og med at jeg er sykmeld.

blir "lettere"å være borte fra jobben da synes jeg....

 

Lykke til med ditt valg!

klem

[snøfilla - mamma til 2]

Jeg har noen få venninner som kjenner hele prosessen og som følger meg tett, i tillegg informerte jeg sjefen i går om at nytt uttak står for dør. Familiene vet at vi sliter og driver emd ICSI, men akkurat når selve forsøket er forteller vi ikke før det er over.

 

:-)

[♥♥Vilsågjerne♥♥]

Vi har valgt å holde dette for oss selv...

Jeg har involvert en god venninne/kollega,og min mor.

Thats it.Dette fordi det er den beste løsningen for oss,og for at det for vår del blir nok å slite med egne forventninger om vi ikke skal ha andres også.....

Hilsen

[Kanskje snart? *igang igjen *]

snøfilla,

 

er vel det beste aa gjoere for oss og kanskje?? HAr ikke sagt noe til sjefen da, bare sykemelder meg to dager neste uke naar vi skal til forsamtalen (jobber som selvstendig saa er min egen sjef saann sett, noe som er deilig)

 

Kanskje ikke lurt aa fortelle om selve forsoeket foer vi vet om det er vellykket da kanskje?? Hva har dere andre gjort der?

[sailor m1+2prinsesser :-))]

Henger meg på her selv om jeg endelig er i "lykkelige omstendiheter". Vi holdt på med forsøk i ett år. Da det ble klart at vi måtte ha hjelp for å få dette til snakket vi med nærmeste familie og noen gode venner + sjefen på jobben. Det føltes godt. familien var støttende (og nå kanskje ekstremt overlykkelige for oss). og da vi snakket med vennene oppdaget vi at noen av dem har hatt problemer, mistet etc, selv om det ikke ble prøverør. Det var godt å slippe å lyve hele tiden. for oss var det viktig å si at dette er ikke noe vi ønsker å snakke om hele tiden, og det respekterte alle, dermed snakket vi om det når vi ønsket. Vi fortalte ikke når hvert forsøk startet følte det var lettere å kontrolere det slik selv, og dermed slapp vi å fortelle hvis ikke vi ville de gangene det ikke gikk. Og nå sist da vi fikk det til var det greit å vente til vi hadde vært på UL og visste at hjerte slo. Noen spurte selvfølgelig hvordan det gikk av og til særlig etter x antall mnd. da sa vi bare "at hvert forsøk tar to mnd så ting tar lenger tid enn når folk får det til på egenhånd- vi skal fortelle dere når vi har klart det." Er glad for det nå. etter at jeg endelig ble gravid har vi hatt lite behov for å fortelle hvordan det skjedde, men er heller ikke hemmelighetsfulle om det om det kommer opp.

Lykke til du og dere andre får det til til slutt. forskning her på island har vist at psyken har noe å si, så det er godt å lette litt på trykket for andre.

klem

[Kanskje snart? *igang igjen *]

Takk for positive ord sailor.>Det er nok noe vi alle trenger her inne til tider tenker jeg..

[Flippa m Frida]

Vi har vært åpen rundt dette, jeg syns i begynnelsen at vi kanskje skulle holde oss til nærmeste krets og familie, men da jeg oppdaget at mannen min fortalte det til gud og hvermann, syns jeg det bare var flott.

Han har ikke opplevd dette som flaut eller degraderende på noen måte, og da tenkte jeg "søren heller, det er jo bare bra å fortelle folk dette, det trengs litt opplysning her i verden om temaet."

 

Nå kan jeg fortelle det til helt perifere folk jeg treffer på butikken! Like greit;

etter å ha vært gift i over 1 år var jeg DRITTLEI spørsmålene om familieforøkelse. (Syns veldig synd på par som faktisk IKKE ønsker seg barn... For et mareritt av et samfunn det må være for dem.... Hvordan takler de det?)

 

Så det er min største lettelse med dette; når folk spør hvordan det går, svarer jeg det jeg har lyst å svare. At vi er i gang med IVF vet de fleste. Dagsformen angir hvor detaljert jeg vil være om ståa for øyeblikket.

 

[Gjest]

Jeg har plapra til altfor mange om at vi er igang, og har bestemt meg for å si til disse at vi utsetter forsøket til om en par mnd..

Dette gjør jeg fordi jeg orker ikke tanken på at venner og bekjente rett og slett skal ringe oss ned og mase .

Jeg tror denne prosessen er slitsom nok for oss fra før av , om jeg ikke skal bli superstressa av andre som lurer på det ene og det andre.

De skal få vite det når jeg er gravid og er kommet over den mest kritiske perioden av rugingen.

Bare mine aller nærmeste skal få vite hvordan dette går.(mulig jeg sladrer litt til dere da hehe)

 

 

[villevilla]

Vi har valgt å holde det for oss selv, også fordi her vi bor er det helt umulig å stole på noen, til og med familie.. Så da orker vi ikke fortelle det.

[♡ ønsker lykke♡]

Jeg har vært sammen med mannen min i 4år, og i fjor høst sto jeg hvit brud. Etter det har det kommet spørsmål nesten daglig om "ja nå blir det vel familieforøkning snart" "når blir det barn" osv .... Først tenkte jeg ikke så mye over det, folk kunne jo ikke vite... Men etter hvert ble jeg så sliten innvendig av å "lyve" med å si at det passet dårlig med jobbsituasjon osv. Det var jo ingen tilng mer i hele verden vi ønsket oss mer enn å bli til tre. Så n dag bestemte vi oss for å være åpne om dette. Første gangen jeg svarte " Vi kan ikke få barn vi"...dere skulle sett ansiktene til de som har maset på oss om barn over lengre tid...frydet meg nesten når jeg så hvor forlegne de ble med det samme. Så fortalte vi at vi skal igjennom prøverør. Vi sa også at vi var i gang, at vi hadde vært på forsamtale osv, men sa at vi ikke ville fortelle når det skulle skje. Det er jo ingen som forteller at de skal gå og ha sex eller..

Føler at hverdagen har blitt enklere etter vi valgte å stå åpen om dette jeg. Jeg sa også tydlig fra om at vi ikke ønsket sympati, men at de ikke måtte mase på meg om dette, for det var litt ømt tema. Alle er veldig nysgjerrige på hvordan dette skal skje, men bare på en positiv måte. Så min erfaring med dette er at åpenhet har gjort ting enklere for meg :-) uten tvil. Men detaljene holder vi for oss selv...hvorfor vi ikke kan, hvem som ikke kan osv :-) dette er vår privatsak :-)

Dette ble en lang utredning, men godt å dele tanker med dere her inne :-)

[nusse 77]

vi har fortalt det til min familie ..

jeg har også fortalt det til noen av mine nærmeste venner..

tror de fleste skjønner at noe er galt,men orker ikke og prate for mye om det...siden man er litt sår og deppa..

[Alltid optimist]

Heisann :-)

Vi har vel egentlig ikkje valgt noe... er bare åpne av oss... Har vært veldig greit, men passar det ikkje å snakka om det så sier eg bare det. Men trur detta nok ein gang er et tema uten fasit. Men få som har vært rett på og ufine, men en må nok gjøra regning med å få seg noen på tygga om en forteller om det.

Gikk jo filleveien for oss igår, men eg valgte å gi beskjed om det med ein gang, så slipper vi noe mas...

Men det som passar for noen, blir feil for andre. Men synes det er greit de på jobb har visst det, for vi jobbar så tett sammen. Og lettare m.h.t. når ein må ha fri osv.

Så lykke til med valget, det er kun dåkkas det :-) Ha ei fin helg :-)

[Kanskje snart? *igang igjen *]

Takk for mange svar alle sammen..Det ser ut til at de fleste takler det best ved aa fortelle det til folk (vi har jo gjort det da) og faar vel bare si det vi vil si til de..Har en supervenninne som jeg vet jeg kan prate med, selv om hun kanskje ikke kan skjoenne alt vi maa igjennom( hun har nettopp blitt mamma paa naturlig vis), men hun har sagt at hun er der for meg naar jeg trenger det, noe som er kjempekos aa hoere. Kan hende det blir noen taarer der ja (synd hu bor sa langt borte) ;-(

 

Men som noen andre nevnte..man kan da alltids komme hit aa faa ut sine frustrasjoner..Dere er en flott gjeng!!!