Kan noen lære meg å si JA

[Anonym bruker]

Har merket en ny side med meg selv etter at jeg fikk barn. Har tanter, onkler og besteforeldre rundt meg som mer enn gjerne vil hjelpe til med barnet vi har fra før, og de er verdens hyggeligste menneseker. (også mine svigerforeldre)

Men barnepass har vi nesten aldri. Selv om jeg stadig for hint om at det bare er å komme på overnatting. De få gangene vi har hatt dette har det vært noe vi har skulle og vi kommer tidlig å henter dagen etter fordi jeg er redd for å slite dem ut.

Ikke har vi verdens mest krevende unge heller. Men jeg syns jo også det er godt å ha litt "fri" av og til. Nå er jeg jo også gravid igjen og vet med meg selv at vi kanskje hadde hatt godt av litt fritid før neste kommer.

Samme når det gjelder ting de vil gi barnet vårt. Klarer nesten ikke å si ja når noen spør om vi vil arve, evt kjøpe nye ting til barnet. Føler liksom at vi bør stå for kostnadene selv.

Men de hadde jo ikke spurt hvis de ikke hadde ønsket å gi oss det..

 

Hmm hvorfor er jeg slik. Føler jeg kan virke uttaknemling, men er ikke det...

[maiprins]

hei!

 

dette må du prøve å endre på - selv om det ikke er lett!

 

Du har helt rett i det du skriver "de hadde jo ikke spurt hvis de ikke ville"

 

Hvis du ikke vil ta imot klær - så kan de i det minste få lov til å passe barnet deres litt ekstra. I forhold til det du skriver.

Prøv med et par timer ekstra i forhold til det du har latt dem passe før - og prøv å nyte tiden. Ta deg en tur - ta en lang dusj, ansiktsmaske el. og tenk at barnet ditt har også godt av å lære andre mennesker å kjenne, rutiner hos andre, en helt annen barneoppdragelse m.m

 

Tenk om det blir slik at de ikke spør mer - hvis de føler at de ikke får lov til å passe..........

 

Ønsker deg lykke til!

 

Har selv hatt problemer med å la barnet mitt bli passet av andre - men jeg har endret litt holdning etter hvert........

For bare noen uker siden så lot jeg gutten min få være med en kamerat + fam. på hytta dems en HEL HELG.

 

Kan tro jeg gråt da han dro - jeg og mannen min er nemlig livredd og tenker masse på om det skulle skje han noe da han er borte.

Den redselen blir ikke borte men jeg måtte tenke på at han gledet seg sååå enormt at vi ikke kunne nekte han pga vår redsel.

(han går i 3. klasse)

 

stor klem fra

 

 

[julaugmamma]

Jeg kjenner meg igjen.. Sier sjelden ja til barnepass. Det er særlig svigermor som har veldig lyst til å passe henne... Min utfordring er at jeg ikke stoler på svigermor. At hun skal være grei med henne, men også at hun ikke vil gi dattera mi litt grenser, som gjør at jeg får jenta mi hjem igjen og ikke bare en grinete viljebylt tilbake.. Jentungen er veldig sta og bestemt. Selv min mann tror ikke at han mor vil legge jenta på ei skjebelig tid...(da får vi en unge som griner flere ganger på nettene..)

 

Så hadde jeg hatt et godt råd å gi deg, hadde jeg ikke sittet i samme situasjon selv...

 

LYKKE TIL!

[Anonym bruker]

Du må benytte deg av det når du har muligheten,du vet ikke hvordan det blir med en til i huset,og dere(eller alle) har godt av og bare være kjærester for en kveld imellom,bare ta vare på hverandre..

Trenger ikke tenke på hva grenser det har eller ikke har,barna finner fort ut at det har de lov til når de er en plass men ikke hjemme,noe av besteforeldrene sin oppgave er vel å skjemme de litt bort..

[minime<3 in belly]

jeg tenker kanskje at du må tenke litt på samboeren din også.

 

Det er ikke sikkert han er misfornøyd med hvordan dere har det, men tenk så deilig han ville syntes at det var om dere hadde barnefri en hel helg....

 

Bare deg og typen.... Dere kan gjøre hva som helst. Bare være hjemme og slappe av, eller reise vekk... en weekend på hotell.... Det finnes så mange alternativer til et lite "lyspunkt" i hverdagen.

 

For det er ikke å skyve under et teppe at det er hektisk med barn og ikke minst når nr 2 er på vei...

 

Jeg hadde ringt eller spurt den du føler deg mest trygg på til å ha barnet deres også overraske typen din med en helg fri...

 

tenk som du hadde satt pris på det...

[*Milla74*]

Hei!

Min mann har en tante som er barnløs, og svaksynt (...) og hun har passet lillegutt fra han ganske liten, og sovet over hos henne fra han var ca 1 år. Nå er han snart to, og det er helt rørende å se hvor glad han er i "Dadda" og hvor glad hun blir for denne hengivenheten! Hun har jo nesten fått et barnebarn!

 

Jeg er bevisst på hvor mye hun passer han, for nå er han i en slitso alder, så det er bedre med litt kortere pass, enn hele dagen. Jeg velger å tro at lillegutt beriker livet hennes (og hans), og at jeg får meg et pusterom, så dette er en veldig god ordning for oss.

 

La dine rundt deg få en bit av gullklumpen din, og!

 

;0)

[Olebrumma 4 barnsmor]

Jeg tror mange mødre må lære seg å slappe litt mere av, å la familien få lov å komme til og både passe barna og få lov til å bli kjent med dem uten at mor eller far er tilstede. Vi blir så opptatte av barna fra de er nyfødte av, og beskyttterinstinktet vårt blir til tider så stort at vi glemmer hvor stor glede et barn har av å ha flere trygge voksne i livet sitt som de er familiære med og kjenner godt og er glad i. Barn har godt av et godt fmilienettverk og det får de bare hvis foreldrene lærer seg å slappe av og "gi litt slipp".

 

Jeg ser selv på min lille datter på snart tre år, hennes besteforeldre på fars side og hennes mormor har hatt praktisk talt hatt daglig kontakt med henne, de har hatt henne på overnatting siden hun var året, og de har nå et veldig godt og trygt forhold der vi alltid er trygge på at hun har det bra når vi skal på noe og trenger barnevakt om så over en helg. Tanter og onkler er også mye i hennes hverdagsliv, og det er åpenbart at hun er glad i alle og opplever stor glede over dette.