Hei

[<3 2008 <3 2012 <3]

Var på tidlig UL i dag og det viser seg at jeg hører til jer hos dere..

Spiren var alt for liten så legen mener den sluttet å vokse for ca 2 uker siden. Han kalte det en MA og at det var liten sjanse for at det ville gå bra Må tilbake å ta ny UL om 2 uker og om jeg ikke har abortert innen da må jeg til utskraping.

 

Er helt knust her jeg sitter,men egentlig ikke så overrasket.Hadde på følelsen at noe ikke var som det skulle...

 

Hvor lang tid tar det før sorgen roer seg og man prøver igjen? Noen som har noen gode råd????

[Nei! Ikke en til!]

Hei!

Stakkars deg, nå har du det vondt! Hvor langt var du kommet i svangerskapet?

Bruk noen dager på å være lei deg og på ellers å ta livet med ro. Min erfaring er at det er helt umenneskelig vondt de første dagene, så kommer hverdagen tilbake, selv om det alltid er trist å tenke på. Kanskje du får deg en kneik når du kommer til termindato, eller dersom du har venner som er gravide og til slutt føder. Men det gjelder å se framover. Og til slutt føler du mest frykt for at det skal skje igjen. For meg har åpenhet vært viktig og riktig. Jeg har fortalt om abortene til alle som har giddet å høre. Det er ingen grunn til å gå med alt som er vondt inni seg.

For deg blir det vel også en ekstra påkjenning å skulle gå og vente på å begynne å blø. Synd at du ikke kunne få litt mer hjelp når du først var hos legen.

Vil gjerne trøste og støtte deg, bare si fra om det trengs!

[<3 2008 <3 2012 <3]

jeg skulle vært ca 9 uker..men spiren har ikke vokst mer enn ca 4 uker..det verste er vel å vente på å blø.trodde de ordnet det med en gang jeg,men nei der tok jeg feil.

Han legen var ikke noe grei heller. jeg var jo helt knust men han hadde nye pasienter så jeg måtte sette meg ut på gangen å vente på å ta blodprøve!!!

Da ble jeg sint...og sjokkert....

 

Men vi skal prøve igjen når ting roer seg å håpe det går bedre da

 

Godt å ha ett forum så man ikke føler seg så alene..

 

Lykke til til dere alle,.

[Gjest]

Jeg var 12 uker på vei da de oppdaget MA på en tidlig UL,da hadde det skjedd i uke 9. Jeg ble lagt inn på ettermiddagen dagen etter for utskraping,fikk tilbud om å gjøre det samme dag,men følte for å dra hjem å snakke med sambo, og roe meg litt. Veldig merkelig at du skal vente så lenge. Legen sa til meg at kroppen ville ha reagert selv tilslutt ganske snart siden jeg hadde gått 3 uker allerede.

Det er nå 1 uke siden dette skjedde, og jeg tenker ikke så mye på det,prøver å finne det positive i det som skjedde. Det er jo kroppens måte å ordne opp når det er noe galt med fosteret. Det hadde nok ikke vært levedyktig likevel,siden det skjedde så tidlig. Når det skulle gå galt så var jeg glad det skjedde tidlig,er nok verre hvis du har gått i 20 uker å får beskjed om at barnet sannsynlig ikke kommer til å leve lenge etter fødsel,og du får valget mellom å gjennomføre svangerskapet eller avslutte det. Var inne på sen abort og der var det ei som hadde fått den beskjeden. Det hadde vært mye verre tror jeg.

Hvor lang tid sorgen tar er forskjellig,er forberedt på å få senere reaksjoner,jobber i bhg og på avdelingen er det 2 mødre som har termin nesten samtidig som meg. Skal prøve så fort jeg slutter å blø.

[Ginger-mor]

Jeg synes det er fryktelig at du må vente så lenge på en eventuell utskrapning. Det tar tid å bearbeide noe slikt, og jeg tror ikke det er noe lettere hvis man må vente på å komme tilbake til det "normale" igjen. Håper dere tar godt vare på hverandre i tiden som kommer.