Komplikasjoner pga diabetes og svangerskap

[Annie Bailey]

Er det bare jeg som har opplevd det? Syns "alle" her inne har hatt så fine svangerskap, fødsel og tiden etterpå. Nesten helt uten problemer.

 

Men det er jo en grunn til at vi har risikosvangerskap, men jeg ble fortalt da jeg gikk gravid at så lenge blodsukkeret var fint så ville alt gå bra, men så enkelt var det ikke. Alt gikk bra med ungen, og ingen stor dramatikk, men det ble komplikasjoner og en del ekstra styr i forbindelse med fødsel, og også i tiden etterpå som jeg absolutt ikke var forbredt på.

[vi blir 4 :o)]

Hei!

Jeg hadde en fantastisk graviditet uten noen komplikasjoner før i uke 35. Gikk da opp 5 kg på to dager og hadde 160/110 i blodtrykk så lillegutt ble tatt med haste ks. hadde da fått svangerskapsforgiftning/ Hellp. var overhode ikke forbredt på at jeg kunne bli så syk.. Lillegutt hadde det helt bra, men jeg havnet på intensiv og var veldig dårlig.. Dette var jeg ikke forbredt på, og jeg synes det ble en tøff start. Vi lå i en mnd på sykehuset og det tok 2 måneder før jeg var meg selv igjen. Har du fått noen oppfølgning? Jeg har ikke snakket med noen, og det synes jeg er dårlig. Skal ta kontakt nå, da jeg ikke ønsker å gå og grue meg til neste svangerskap. Hva slags komplikasjoner opplevde du?

 

[Annie Bailey]

Heisann. Godt å høre at jeg ikke er alene. Jeg var heller ikke forbredt på at noe kunne gå galt i svangerskapet selv om jeg visste at risikoen var høyere enn ved normale svangerskap.

 

Jeg hadde også et kjempefint svangerskap. Bortsett fra mye følinger og at jeg var ekstremt sliten. (det var faktisk ekstremt, men legen sa det kunne ha noe med alle følingene også) Ihvertfall. Da jeg var i slutten av uke 33 var jeg på en av disse vanlige kontrollene hos gynekolog og tok UL. Legen fant ut at ungen var litt stor og at det begynte å bli motstand i navlestrengen. Noe som tyder på morkakesvikt. Normalt skal veksten til barnet minke det, men mitt hadde derimot vokst ALT for mye.. (ved fødsel var han 59% større enn han skulle være)

 

Jeg ble langt inn på sykehuset og fikk også målt protein i urinen. Blodtrykket gikk opp. Så dette var nok svangerskapsforgiftning ja.

 

Men legene forstod egentlig ikke hva som skjedde for gutten min fortsatte å vokse, og sendte meg videre til Trondheim (bor ikke der). Der ble jeg også undersøkt i det vide og brede, men ingen kunne gi meg forklaring, men de sa det helt klart var svangerskapsforgiftning og at jeg måtte forløses.

De prøvde å sette meg igang for en vanlig fødsel, men endte i hasteks.

Jeg var da i uke 35+1.

Gutten min ble liggende på nyfødtintensiv i nesten 2 uker. Så alt i alt ble dette lange uker for meg.

Veldig mye som skjedde som jeg ikke var forbredt på men heldigvis var det aldri noen stor dramatikk og det stod aldri om liv.

 

Jeg snakket egentlig ikke med noen etterpå og reaksjonen fra min side kom vel når det begynte å nærme seg ett årsdagen. Gikk virkelig å kjente på følelsen av alt som hadde skjedd.. Men så gikk det over.. Da jeg igjen ble gravid i høst kan man trygt si at dette kom tilbake + mye annet som jeg ikke hadde tenkt på..

 

Ba om å få gå til kontroll til jordmor (gikk ikke til jordmor i forrige svangerskap.) og det har jeg nå gjordt. Første gangen snakket vi i over 2 timer (stakkars dame) hehe men det var utrolig godt.

Hun hadde tid og kunne forklare litt for meg. Følte meg ihvertfall mye bedre etterpå.

Skal dit igjen rett over påske og nå har jeg kommet til uke 23 og kjenner at nå begynner panikken for å få svangerskapsforgiftning igjen. Vet at risikoen er større denne gang siden jeg har hatt det før og har samme partner.

 

Jeg håper likevell at jeg vil være mer forbredt denne gang i tilfelle, men man vet jo aldri...

[Siljevanilje:)]

Har diabetes type1, og da jeg ble gravid første gangen var det på ingen måte planlagt. Hba1c'en lå på over 10 og jeg hadde ikke vurdert å ta vare på meg selv på flere år. Men de første ukene gikk fint, og da jeg var forbi uke 12 sa helsepersonell at nå var det ingen grunn til bekymring. Legene var i grunn svært snillistiske, og sa at diabetes og svangerskap var "ingen problem". Vel, jeg vet bedre nå. I uke 17 viste det seg at utviklingen hadde stoppet i uke 11, og det var slutten på det svangerskapet.

Denne gangen har jeg kommet til uke 26, og barnet har det bra, men han er allerede stor, tross i mine iherdige forsøk på god diabeteskontroll. Jeg har vert hjemme hele svangerskapet for å bare ta vare på blodsukkeret, men det spretter opp og ned likevel.

Jeg er overdrevent var for alle symptomer som kan dukke opp, men føler at legene gjør litt VEL mye for å berolige, sånn at jeg sitter igjen og ikke vet hva som er de reelle farene i stede.