min historie.

[Anonym bruker]

Hei. jeg er i dag 6 mnd på vei. å har mange ganger tatt meg selv i at jeg faktisk tenkte tanken å ta abort.særlig etter ultralyd,å spark.

dette er mitt 3 barn med 3 far. å hatt det ganske tøft med mine to første, jeg var 17 år å far gikk i fra meg den dagen jeg fant ut at jeg var gravid, å dette gnagde i magen hva skal jeg gjøre? jeg beholdt barnet, med mye hjelp fra min mor.

 

2 år etter ble jeg gravid med samme far som jeg må få sagt at han stilte opp 100 % for første barn. denne gangen var det litt annerledes, vi var ikke sammen , men jeg viste hva det dreide seg om . men gud så nervøs, men jeg ville beholde det. men jeg ble så syk.tror kanskje det var en del nerver å redsel.såå jeg hadde til slutt ikke noe valg.jeg gikk ned 15 kg på 3 uker å klarte ikke holde på noen ting. jeg valgte abort pga at jeg så syk.det var et veldig vanskelig valg,men jeg jeg må vel si jeg kom greit over det også, siden jeg var så syk.unnskylder meg selv litt vel med det.

 

neste barn planla jeg veldig godt, med en far som også ville ha det. men etter tre mnd skjedde det en drastisk endring i livet mitt å ting forandra seg.pga min reaksjon på dette bestemte han seg for å skippe hele forholdet,jeg ble sittende alene. men ingen tanke på abort siden jeg hadde ønsket dette.jeg har to herlige barn.

 

jeg traff en kjempe snill mann for snart 2 år siden, men etter 1 års tid eller så, merka jeg at mine følelser kanskje ikke var slik de skulle.å ville ut av forholdet,da jeg fant ut at jeg var gravid. dette passa ikke nå... jeg pløya alt på nett som jeg kom over , hadde bestilt time på sykehus. å det var bestemt dette går ikke. følelsene bare var helt jævlige.som sikkert mange her inne kjenner på. alt kræsjer.far til barnet ville ha det, jeg ville ikke ha han, å hvordan skulle da det gå. 3 små barn alene. hvordan ville alle se på meg.da dagen kom og jeg skulle på sykiehuset , så vet jeg ikke, men jeg tror jeg forsov meg med vilje.ehee. var fortsatt usikker.

 

prata med far og sa at vi kunne prøve få forholdet til å fungere, beholde barnet med at han stilte opp.jeg bestemte meg for å beholde det. så her sitter jeg i dag. 6 mnd på vei.lurer på om jeg noen gang må fortelle barnet mine tanker, om han noen ganger får greie på det??jeg håper ikke det.men jeg vet med sikkerher for min egen del, alle følelser å valg man står over når man er midt oppi det. er forbanna tøft.for min del så kjennes alt lettere i dag da følelsene roa seg. forholde er så som så.muligheten er i dag tilstedet for at jeg blir alenemor for 3. men det skal jeg klare.men vi får håpe ting bedrer seg.denne gangen er det jo en som stiller opp. jeg klarte det før, og skal klare det nå.grunn til at jeg skriver dette, er vel for å få dere som sitter med en vond klump i magen om hva skal jeg gjøre. til å tenke at det er kansk\je mye følelser da en sitter med de tankene.men at de letter.uansett så er alle forskjellige, men jeg håper jeg kan ha fått hjelpa noen med min historie.for der har jeg fått med det meste.å jeg ønsker alle lykke til.