Det her skulle jo eglentig ha vært koselig.....

[Lucia77]

For ca tre uker siden fant jeg ut at jeg var gravid, det kunne vært veldig koselig....men samboeren min reagerte med å erklære at han ikke orket å få et barn nå. Vi har et barn fra før og jeg hadde en stund ønsket at vi kunne få et til. Samboeren min var ikke helt posetiv i utgangspunktet, men lot seg overtale. Siden i høst har vi ikke brukt prevensjon. Jeg venter nesten på å bli vekket av mitt eget mareritt, han måtte jo ha sagt fra hvis han ombestemte seg, ikke når det nye barnet var et faktum! Nå vil han at jeg skal ta abort. Først så jeg på det som det eneste alternativet hvis han ikke ville støtte meg, men nå heller jeg mer til å få barnet. Jeg har etter samtaler med fastlegen og noen venner fortalt min samboer at jeg ikke kommer til å ta abort.Jeg har fortalt hvor fortvilet jeg føler meg og at jeg er veldig glad i han. Stemningen hjemme er ikke god om dagen. Samboeren min er veldig sint og sier blant annet at jeg ødelegger livet hans. Jeg kjenner han ikke igjen! Denne her oppførselen trodde jeg ikke han ville vedkjenne seg! Jeg tror han er deprimert for tiden, jeg forsto det ikke før dette skjedde, men likevel... Mens tiden går, må jeg ta valget. Det er så vanskelig! Jeg har ingen idylliske forestillinger om å bli alenemor med TO små barn! Dersom jeg tar abort tror jeg at jeg kommer til å bli så sinnt og bitter at forholdet er over uansett.... Legen min har sagt at når jeg har bestemt meg er det vktig at jeg er trygg på mitt valg og så må jeg ta de følgene som eventuelt kommer. Jeg ønsket meg dette barnet, men hvordan vil svangerskapet bli når fremtiden er så usikker?

[Anonym bruker]

Jeg føler så med deg. Jeg har det på den måte akkurat nå også, og lest masse om abort, medisinsk og kir. Har ringt legen og sagt at jeg vil ta abort. Er som ca i uke 4-5. Vi har, som dere, ikke brukt prevansjon, men jeg har vært ærlig med han hele iden, så han har visst at vi har hatt høy risiko hele tiden. Er i studie nå og vi har en nydelig datter på 14 mndr, som får masse kjærlighet fra begges kanter. Jeg er så sint! Sint på meg selv. SINT på han. skikkelig uheldig tidspunkt! Han er mest fortvilet pga. økonomien, som han utrykker det. Jeg får ikke noe siden jeg studerer heltid. Han tjener godt, egentlig, men er så sinnsyk gjerrig av natur. Han føler vel at jeg da ikke kan bidra noe økonomisk hvis andre barnet kommer nå. La meg bare nevne at han har nå fått 100 000 kr i arv fra foreldre og kjøpt seg en hyttetomt til 500 000 kr, som han planlegger å bygge på innen 4-5 år.

Jeg er så fortvilet.........det er mest han som vil at jeg ska ta abort. Vi har ikke råd nå. Men jeg er så redd for følelsene etterpå, dersom jeg velger å ta abort. Samvittigheten, og om mine følelser for ham kommer til å bli forandret. Kommer jeg til å klandre han resten av livet?

 

Har sånn en stor klump i magen av det hele........

[Lucia77]

Jeg tror det er litt vanskelig for mange menn å sette seg inn i hva en abort innebærer. Det handler jo ikke om deres kropp... Jeg forstår med hodet at et embryo på i mitt tilfelle 8 uker ikke er en unge, men det er spiren til et liv som aktivt må fjernes fra min kropp... Ikke noe lett det her, håper du klarer å finne ut hva som blir best for deg!

[Gjest]

HEI jeg hører ikke til her, men leste innlegget ditt og synes det er viktig at du gjør som du føler for..for dersom du skulle att abort og hørt på han tror jeg ikke forholdet kasnskje blir noe bedre..og enda verre at du blir bitter på han...synes du skal beholde og så får han stå ved din sidde..er helt sikkert andre boller når babyen kommer..men prat om det og dersom han er deprimert få han til å si hva han føler og prøv å finne en løsning..kanskje ikke problemet e det at det er en baby til på vei--men mannfolk akn det være som oftest noe helt annet...slik var dt hvertfall hos oss.. vi prøver å få barn og plutselig følte jeg at jeg sto alene om det....etter samtale og slik fikk vi ut aT han ville og prøblemet lå ikke der..men for mannfolk er ikke alltid like lett å få ut følesene sine og de kan snakke om ting som egentlig ikke er noe problem..

håper dere finner ut av det!" lykke til

[Anonym bruker]

Hører egentlig ikke til her lenger, men er ikke lenge siden jeg faktisk gjorde det. Fra før av har vi to barn, tette i alder, og planen var aldri å få 3 tette, men uforutsette ting skjer, og før vi visste ordet av det hadde vi igjen en positiv test.

 

Samboeren min var aldri sint på meg, dette var vi jo to om, men han var ganske klar på at han ville vi skulle ta abort. Det var en veldig vanskelig periode, han presset på for at jeg skulle ringe legen, fortalte meg at dette var ikke et barn - enda. Nå framstiller jeg ham på en måte jeg ikke liker, for samboeren min er ikke dominerende eller kontrollerende ovenfor meg på noen måte - men ja, han presset på for at vi skulle ta abort - selv om han ikke hele tiden sa det rett ut. Alle argumentene var der, økonomi, plass, tid, jobb, celleklumper og fostre. Jeg ringte faktisk legekontoret flere ganger, fikk time til legen - men fikk hetta hver gang, og måtte avbestille.

 

Etter å ha gått litt i megselv, var det egentlig klart for meg at abort ikke egentlig var et reelt alternativ for meg. Jeg klarte ikke se det som "bare en abort" og var veldig redd for hvordan jeg ville reagere psykisk på en slik opplevelse. Dessuten tenkte jeg som deg - dersom jeg faktisk gjennomførte en abort, var jeg redd alt som holder meg til samboeren min ville rase sammen - hvordan skal jeg elske noen som tvinger på meg en abort han vet jeg ikke føler at jeg kan ta?

 

Ble til at jeg fortalte ham at jeg ikke ville ta en abort. Ja - fint, vi har vært to om dette, men jeg tvinger ham ikke til noe han ikke vil, han kunne ta tingene sine og gå ut av situasjonen om han ville - dersom jeg hadde gitt etter for presset og tatt abort, hadde det likevel vært over. Kanskje satte det ting litt mer i perspektiv for ham, for vi er gravide fortsatt, leter etter navn, ser på vogner, tenker stasjonsvogn, villa og golden retriver.

 

Men jeg tviler ikke på at jeg hadde klart hverdagen alene med barna mine om jeg måtte. På en måte hadde vi fått det til å gå, og de som tviler på det, kjenner ikke meg...

 

Du får bestemme deg for hvordan du vil ha det - han har allerede låst seg fast i forestillningen om at du skal ta abort fordi han har ombestemt seg. Om du vil stille ham et ultimatum eller ikke er opp til deg, men det sier seg selv at du ikke kan gå et helt svangerskap å håpe på at han skal forandre instilling?

[Lucia77]

Så heldig du er som fikk samboeren din med på å beholde barnet! Skulle ønske det var meg!

 

Jeg har ikke stilt noe ultimatum, fordi jeg ikke tror det nytter og fordi jeg er redd for alt det ansvaret alene....?

 

Jeg hadde vel eglentig bestemt meg for å fortsette svangerskapet mot hans vilje og fortalte han det for to uker siden. Det har vært en kjempe vond tid etter det. I går var jeg i gjen til samtale hos legen og har også vært sykemeldt en uke. Da var jeg betemt på å beholde barnet, ta ansvaret alene og ofre forholdet til samboeren.

 

I går ettermiddag meldte TVILEN seg igjen-

Jeg ønsket meg dette barnet i min familiesetting,

jeg tror ikke at jeg blir lykkelig som enslig mor til to små unger, samboeren min og jeg har opplevd mye fint sammen som binder oss sammen, han har etter at jeg har fortalt at jeg er villig til å revurdere valget åpnet seg mer og bedt om unskyldning for hvordan han har vært disse ukene....

 

Jeg hører hva han sier og jeg vet at han alltid har sett på barn som et stort ansvar.... men jeg føler at livet er skikkelig URETTFERDIG når det er jeg som må ta støyeten for at samboeren min, sønnen min og jeg skal kunne fortsette livet vårt i sammen.

 

Jeg skal tenke på det til over helga......

 

[Keiko&Sivert Nikolai<3]

Eg trur at d e like stor sjanse førr at d blir slutt mellom dåkker uannsett om du tar abort eller ikkje...

 

Tar du abort når du ikkje vil d sjøl, da kan d hende at du blir å bære nag over han resten av livet, at du ikkje klare å ta stilling tell han lenger, åg at nåkka *godt* mellom dåkker e blitt borte.

Tar du ikkje abort kan d hende at han forlate deg, men d kan også hende at han ombestemme seg, åg at sjokka bare må legge seg litt..

 

D tok 6mnda før barnefaren til min baby kom over d verset sjokket, men han kom over d;)

 

Synes at du skal beholde barnet hvis d er d du vil...

D e førr seint førr han å komme å ombestemme seg no, åg selvom han også skal ha noe å sei i d...så har du faktsik meir du skulle ha sagt.

D e din kropp, åg du som eventuelt blir å slite mest me d i ettertid.

[Keiko&Sivert Nikolai<3]

Men eg håpe at d ordne seg:)

 

Lykke til me valget:)!

 

 

[Anonym bruker]

Skjønner ikke helt at dere vil la mannen/samboeren bestemme over dere.

 

De har jo vært med på dette selv. Dere er jo helt klar på at dere ønsker å beholde barnet, men likevel vurderer dere abort pga.mannen? Jeg skjønner ikke dette. At dere lar et annen menneske bestemme over deres eget liv. I Norge finnes det masse stønadsordninger og man klarer fint å ta vare på to-tre barn alene. Det er tøft, men det blir vel ikke noe enklere å leve med en abort mot dere egen vilje? Er mannen virkelig verdt dette? Disse mennene som ikke skjønner dette er ikke mye verdt. Tror dere har valgt feil menn.

[Lucia77]

Hei du som vet om alle støtteordninger, som gjør det enkelt å være enslig mor.......( med flere barn)

 

Mulig at det finnes en rekke gode støtteordninger, men ettersom jeg har fast fast jobb med en grei inntekt tror jeg ikke noe særlig annet enn barnebidrag ville tilfalt meg. (barna skulle jo hatt samvær med faren sin også) Ettersom jeg selv jobber med barn vet jeg en del om det å være enslig forsørger, både den følelsesmessige, organisatoriske og økonomiske delen. Så klart det går, men jeg vet ikke om livet mitt bare skal være noe som går......fint med litt plass/overskudd for glede også?

 

PS. Det kan nok hende jeg velger å bli alenemor til det barnet jeg allerede har....

 

Det blir nok abort på meg, det er et veldig tøft valg å ta- men for meg tror jeg det er det beste av de to dårlige alternativene.

[Anonym bruker]

Hvis han gikk med på sex ute prevensjon burde han ta høyde for at det kan bli et svangerskap ut av det. Jeg hadde ikke tatt abort på et barn den ene parten tross alt ønsker, og som den andre også (frivillig og vel vitende) var med på å lage. Nå får han se å bli voksen, for dette er ikke bare din skyld. Ville han virkelig ikke ha et barn til kunne han brukt kondom, og sagt at han ville vente.

 

Hvorfor er det alltid jentas ansvar når hun blir gravid? Hvis abort ikke føles riktig for deg så behold barnet. Og håp at mannen blir voksen. Jeg er imot abort når man faktisk ikke beskyttet seg, og ihvertfall hvis barnet var planlagt. Han kan ikke bare ombestemme seg nå når barnet allerede er unnfanget! Det er litt sent syns jeg! En annen ting er at dette er å leke med dine følelser. Her har du gått og håpet måned etter måned, og kanskje føler du allerede en indre glede over den lille, og så presser han på for å ta det fra deg!

[Anonym bruker]

Du må stole på deg selv, og i utgangspunktete ønsket du dette barnet også, det tror jeg er viktig at du husker. Jeg tror samboern din kanskje kan trenge å lære å ta ansvar for fillep...., og det kan hende at han gjør også da han får tenkt seg om:) Og når du er redd for å bli stående alene med 2 barn, så kan jeg tenke meg at det kan bli kjempetøft, men jeg tror kanskje at tanken er kanskje værre enn hvordan det er. Jeg er uansett sikker på at du kommer til å klare det:) Jeg har ikke vært alene med to, men med en og jeg syntes at tanken på det var helt jævlig, men vi klarte oss kjempebra:) Har en vennine som ble nærmest "tvunget" (psykisk press)til å ta abort av kjæresten, noe hun egentlig ikke ville. Hun orket ikke tanken på at sa at han ikke kom til å stille opp. Det ble slutt mellom dem rett etter og to mnd etter måtte han pent stille opp på svangerskapskontroller med sin nye venninne/kjæreste. Han klarte ikke styre henne, og dette var selvsagt fortvilende for veninnen min som så at han kom med tomme trusler og stod faktisk til ansvar når han ikke fikk valget. Ikke gjør noe du kommer til å angre på i hvertfall, det gjorde hun, men jeg støtter deg uansett hva valget ditt er. Gjør det som er riktig for deg, ikke for din samboer, da det er din kropp som blir påvirket fysisk og psykisk. Hvis samboeren din ikke er tilstede for deg kan venner og famile være kjempegode og ha i din situasjon, hvis det blir avgjørelsen din:) Stol på deg selv og lykke til.

Et tips: ettersom dere er en familie alt, kan dere søke veiledning og samtale hos familievernskontoret. Kanskje det kan være første ultimatum til han, og få snakket om hva han tenker og mener om livet deres framover. Dere skal tross alt overleve sammen etter dette valget deres også. Vet ikke hvor langt du er på vei, men du har sikkert noen uker på deg før du evnt må ta abort, forklar situasjoenen og si at dette HASTER.

 

[Vanilla83]

Er vel litt dumt med sex uten prevansjon om man ikke vil ha flere barn, der må denne mannen din være enig? Han får ta konsekvensene av det, du virker som du vil ha dette barnet. Ikke ta abort om du ikke har lyst, alenemor for 2 virker ikke idyllisk, men sånn som jeg ser det er ikke mannen din så veldig forståelsesfull i utgangspunktet. Og man har alltid nok kjærlighet for 2:) Ville ikke tatt kjangsen på abort om forholdet likevel går nedenom og hjem, da er jo det helt bortkasta liksom.. Håper det ordner seg for deg!

[_Noname_]

hallo hvis dere ikke brukte prevensjon så måtte han jo skjønne hva konsekvensen kunne bli da. Da kan han ikke komme etterpå å si at han ikke orker en unge til.. mener jeg da

[Vivi80]

Hvis du studerer på heltid kan du få litt over 100 000 i fødselsstipenf fra lånekassen itillegg til engangstønaden fra av på 35 000kr ca.