Psykiske følelser etter abort...

[Anonym bruker]

Har nå sittet her nesten en time for å manne meg opp til å skrive et innlegg...Er inne i den 6 uken etter medisink abort,og livet går for det meste i nedoverbakke...Har store problemer med å sette ord på det jeg føler,og vet fortsatt ikke hva jeg vil med dette innlegget. De siste dagene har vært ekstra tunge, så en av grunnene til at jeg sitter her å skriver er vel fordi jeg ønsker å kunne få ut en del ting jeg sitter inne med, men som er vanskelig å uttrykke muntlig...

 

Er utrolig sliten mentalt sett for tiden. Har alltid hatt et stort ønske om å få barn, men det var ikke slik som dette jeg så for meg å ende opp. Tiden før jeg ble gravid begynte å bli en god tid for min del. Etter to år begynte jeg sakte men sikkert å komme meg etter det første forholdet jeg hadde. Det var et forhold preget av seksuelt misbruk, og mange vonde opplevelser. Har alltid vært en energisk og utadvendt person, men etter den opplevelsen har jeg lukket meg mer inne.

 

Min nåværende kjæreste er en fantastisk person som tar godt vare på meg. Han hadde et sterkt ønske om å beholde barnet, og det hadde jeg også. Helt til jeg begynte å tvile med henhold til ambisjoner og mål jeg hadde satt meg for framtiden. Jeg har alltid hatt store mål og ambisjoner når det gjelder framtiden og utdannelse. Har alltid hatt en tanke om at mitt første barn skulle komme i en tid med god økonomisk sikkerhet, og fast jobb. Er kun 20 år, så har lenge igjen av studiene mine. Det ble et tøft valg, hvor resultatet ble medisinsk abort. Hele prosessen gjennom denne tiden har vært tung og tøff. Kjæresten min har støttet meg hele veien, så har vært utrolig heldig der.

 

Har nå begynt å angre på valget jeg tok. Har ikke klart å snakke om aborten med noen, og min reaksjon på alt dette har hele veien vært "jeg vil ikke snakke om det". Men selv om jeg ikke vil snakke om det, betyr ikke det at jeg ikke tenker på det. Tenker på det hver dag, og gråter når jeg er alene. Kjæresten min prøver å snakke med meg, og stiller spørsmål om hvordan jeg har det, og hva jeg føler. Jeg har ikke klart å gi noe svar på det enda, siden jeg føler så utrolig mye...Følelser som jeg ikke klarer å sette ord på. Hvordan forklarer jeg den utrolig triste følelsen jeg har inne i meg? Hvordan forklarer jeg den følelsen som gir smertestøt i hele kroppen og som gjør at jeg ser hele min verden i svart? Er så utrolig sliten av å føle meg så langt nede...Vet godt at jeg svikter kjæresten min ved at jeg ikke klarer å snakke om dette. Han har det også vanskelig nå,og trenger å prate med meg om det som har skjedd. Men jeg får bare så utrolig vondt når jeg begynner å snakke om det. Har ikke noe problemer å snakke om det fysiske som skjedde, men sliter å snakke om det psykiske..

 

Helgen som akkurat var, var både helt forferdelig og god på samme tid...Hadde bygd opp mye følelser inne i meg, og fikk et stort utbrudd. For å være helt ærlig, så "klikket" jeg helt...Alle følelser bare kom ut på samme, jeg gråt og var sint på samme tid. Kjæresten min prøvde å roe meg ned, og holde rundt meg, men jeg reagerte bare enda sterkere. Jeg utløste plutselig et enormt sinne, og bådre skrek til han og slo han. Jeg var rett og slett slem og ekkel. Akkurat der og da følte jeg at jeg hadde "hit rock bottom", og at det ikke var noe å leve for lenger. Kjæresten min klarte til slutt å roe meg ned, og jeg sovnet til slutt. Sliter nå med skyldfølelse ovenfor måten jeg reagerte på, men hadde ingen kontroll over hvordan jeg reagerte...

 

Tenker nå ofte på hvordan livet hadde vært med et barn i magen, og ser ofte for meg idyll bilder av meg med stor mage og kjæresten ved min side, i en lykkelig setting. Det er jo ikke å nekte for at det var til syvende og sist jeg som tok valget om å ikke beholde barnet. Følelsen av å ha tatt livet av barnet vårt er uutholdelig. Begynner å tenke på slike ting. Hvem har egentlig rett til å bestemme hvem som skal leve eller ikke? Har jeg den retten til å bestemme over mitt eget barn? Vet at dette er tulletanker...men allikevel...for jeg vet jo at jeg i hvert fall vil at barnet mitt skal vokse opp i trygt miljø og at jeg og barnefaren skal ha muligheten til å ta vare på barne vårt godt nok, at vi har resursene og tiden til å vie livet vårt 110 % til barnet. Derfor tok jeg valget om abort, siden jeg ikke følte at jeg for øyeblikket ikke kunne gi alt dette til barnet mitt, som jeg mener det fortjente.

 

Vet jeg må bli flinkere til å snakke om hvordan jeg føler, siden det ikke er godt for verken meg eller kjæresten å holde følelsene mine inne. Jeg skal prøve, selv om det ikke er lett...

[Anonym bruker]

Hei...begynte å gråte da jeg leste innlegget ditt, for det var som om jeg skulle skrevet det selv. Jeg har det på akkurat samme måten, angrer helt forferdelig, men orker ikke snakke om det. Ingen av mine nærmeste vet hvordan jeg har det - ikke en gang kjæresten min. Skrev en kort versjon av min historie under "dette var visst ikke så lett likevel" - du kan jo lese svarene jeg fikk der, det ene hjalp meg faktsik en del:)

 

Jeg har ikke samme bakgrunn som deg, men vet ikke hvor mye det har å si. Tror egentlig de følesene som kan komme etter en abort er ganske like, uansett person og bakgrunn.

 

Det er jo helt normalt å få slke reaksjoner etter å ha vært igjennom et så vanskelig valg. Du har tenkt gjennom hva du er i stand til å tilby barnet ditt, og kom frem til at du ikke kan tilby det du ønsker dersom du skulle fått er barn nå. Det viser jo at du er reflektert og fornuftig, og handlet slik du synes var riktig der og da!

 

Du visste jo heller ikke at du skulle reagere slik som du gjør nå da valget ditt ble tatt, derfor burde du egentlig ikke laste deg selv så hardt.

Det er jo egentlig menneskelig å måtte ta sånne vanskelige valg, og vi må da bestemme oss utifra det vi føler der og da. Det hører da også med at din daverende vurdering og avgjørelse føles feil når alt kommer til alt, og aborten er gjennomført, men det er faktisk en vanlig måte å reagere på dette også

 

Hehe, er kanskje litt rart av meg å sitte med fornuftige svar når jeg har det like vondt selv. Men jeg vet jo innerst inne hvordan jeg bi\urde tenke og oppføre meg - men det er ikke alltid like lett. Men det er uansett disse tankene jeg gir deg nå

 

For å komme deg videre så må du rett og slett tenke at du gjorde som du gjorde for å kunne ta en ansvarlig valg - og det var alt du kunne gjøre der og da. Det er likevel lov til å sørge, og det er jo nettopp tårer og frustrasjon som helbreder sorg. Tror det er sunt med en slik reaksjon som du skrev at du hadde.

 

Har du noen å snakke med utenom kjæresten din? En god veninne? Ofte kan det faktisk hjelpe veldig å få snakket ut om dette? Jeg har ikke gjort det selv, så har ikke så mye jeg skulle sagt, men. Det går jo også ann å kontakte amathea eller eventuelt en psykolog. Jeg vuderer faktisk det sistnevnte, men har ikke klart å ta det skrittet helt ut enda.

 

Du virker som en fornuftig person som er i stand til å ta ansvarlige avgjørelser - noe du nettopp har gjort!

 

Håper det går bedre snart!

 

Klem

J