Enda en krangel... jeg er så lei :(

[-Mariposa-]

I går var jeg ganske deppa pga at jeg er sjuk og at "alle" andre får dra på spennende Afrikaturer mens jeg får dra til Finland. Men kjæresten min var så god og vi hadde en fin samtale om alt mulig. Jeg føler at vi kommer nærmere hverandre hele tida og det er bra. Men så klarte vi å styre samtalen inn i på barn igjen da... og da var kvelden ødelagt.

 

Jeg er en sånn person som digger å ha noe å glede meg til. Ferier, konserter, en god film, det å få barn med kjæresten min osv. Når livet av og til er surt så tenker jeg på den dagen jeg skal komme hjem og være gravid og at kjæresten min skal bli sååååå glad. Men det siste halve året har jeg nesten ikke klart å se det for meg i det hele tatt. Kjæresten min sier han er så redd for at han ikke skal være noe mer klar for å få barn om to år. Tenk på det da! Tenk om han ikke er noe mer klar. Så derfor prøver han så godt han kan å IKKE oppmuntre meg til å tro noe annet.

 

Så når han hver gang jeg sier noe om barn, babyer eller noe som ligner så sier han INGEN TING. Ikke noe "det høres koselig ut" eller noe. Han bare blir litt hvitere enn vanlig og klarer nesten ikke å se meg inn i øynene. Så nå for tida klarer jeg ikke engang å se for meg at han noen gang har lyst på barn.

 

Og så får jeg alltid den vanlige frasen slengt i trynet "VI KRANGLER FOR MYE". Jeg føler at vi blir bedre kjent hver dag, han føler at vi krangler for mye. Drittsekk. Og det er jo jeg som er hissigproppen så er det min "feil" da?

 

Han spurte hva han skulle si når jeg prata om barn og da sa jeg "hva som helst". Hva som helst er bedre en et tomt blikk. Så så han at jeg kom til å bli en fantastisk mor og at han skjønner at dette er noe som betyr alt for meg. Da sa jeg at han kommer til å bli en fantastisk far, han bare skjønner det ikke ennå. Saken er at han er jo en fantastisk person. Han den fødte omsorgsperson. Måten han tar vare på meg når jeg er sjuk eller når venner trenger omsorg... Han er så god og snill den gutten, men han klarer ikke å sette det i sammenheng med å kunne være en god far.

 

Vel, en liten utblåsning her fra meg....

[♥Tullerusk♥]

Uff... Nei vi har det ikke lett for tiden...

 

*trøsteklemmer*

 

Vet ikke helt hva jeg skal si enn at du får håpe og krysse fingrene...

 

Hva med å skrive ned det du ønsker og gi det til han...som et brev kanskje...Eller?

 

Men du skal se det ordner seg... Har det nesten som deg og vet hva du føler, men det er IKKE din skyld at dere krangler mye... Han er like mye i skyld, om ikke mer, siden han ikke sier noen ting om det du spør han om (baby/barn)...At du ikke får svar fra han...

 

Men uansett så skal du se at det ordner seg for dere snart...

 

*klemme*

 

 

[*dreamer* <3 Mie Linnea]

Uff da, dette hørtes ikke noe koselig ut. Ikke rart dere kommer inn på temaet barn, når han ikke kan gi deg noe å forholde deg til! Hadde han i det minste sagt at han gleder seg til å bli pappa om noen år, istedenfor å bli stille. Han er kanskje redd for å såre deg enda mer hvis han sier noe "feil", og skjønner ikke at det sårer mest når han ikke sier noe i det hele tatt.

 

Så dårlig gjort at han sier dere krangler for mye, mens dere egentlig blir bedre kjent. Så lett for guttene og si at det er vår feil at vi krangler fordi det er vi som vil ha svar på noe. Hadde de kunnet snakke om det på en ordentlig måte hadde man jo sluppet kranglingen. Her sier sambo at det er jeg som krangler og ikke han, da koker det i meg! Skjønner ikke hva de tenker, man må faktisk være to for å krangle. Håper dere får snakket ordentlig om det snart, og at han gir deg noe du kan forholde deg til foreløpig. Så kanskje du får korta ned på årene han vil vente etterhvert.

 

*trøsteklem*