Gå til innhold

hva slags oppfølging fikk dere av helsevesnet? u/t


Bærta å babyn

Anbefalte innlegg

Fortsetter under...

Nå hjelper det jo ikke å sverte eller stikke ned noen, men jeg var fryktelig lei meg over behandlingen jeg fikk da jeg aborterte i september. Dette var på Ahus. Det ble begått noen feil - blant annet fortalte de meg at fosteret ikke hadde hjerne, men tilbakeviste dette senere etter å ha studert fosteret. Det er menneskelig å ta feil, så det er tilgivelig, men det som var tøft for meg var å ikke bli hørt da jeg lå hjemme og blødde. Ringte flere ganger for å komme inn til undersøkelse da jeg forsto at jeg aborterte, men det fikk jeg ikke: "Hvis du aborterer, er det ikke noe å gjøre med det, og hvis du ikke gjør det, så har vi ikke tid til å undersøke alle som er litt bekymret." Etter å ha kvittert fosteret - inne på sykehuset - ba jeg om de kunne vurdere en utredning, hvorpå legen svarte at siden jeg hadde født et friskt barn mellom abortene, ville de vente med å gi meg en utredning til jeg hadde mistet et barn til. Jeg informerte damen ganske kontant om at dette ikke var noe jeg selv hadde lyst til å gå og vente på. Benyttet fritt sykehusvalg og fikk fastlegen min til å søke om utredning på Rikshospitalet, som jeg fikk med en gang. De er veldig lydhøre og forståelsesfulle der, og mener at det å ta inn kvinner til konsultasjon og tidlig ultralyd, er viktig fordi det gjør at den gravide føler seg roligere, noe som i seg selv virker preventivt mot abort. Føler at jeg er i trygge hender der, og ønsker meg ikke tilbake til Ahus.

Jeg mistet i mai (MA) var også på AHUS. Da jeg var inne til undersøkelsen før jeg måtte ha utskrapning var jeg hos en ung kvinnelig lege, som presterte og si følgende: "Ønsket du deg virkelig dette barnet". Dette ble ikke sagt på en hyggelig måte, heller litt sarkastisk følte jeg. Utsagnet ble sagt etter at jeg hadde fortalt at jeg hadde 1 SA, 1 dødfødsel u.31 og 1 MA, og at vi nå hadde vært uten prevensjon i 8 mnd, før vi da endelig var blitt gravid!!!!

Dagen jeg skulle ha utskrapning kom jeg inn til den samme legen, da spurte jeg hvorfor hun hadde stilt meg dette spørsmålet. Hun ble da svar skyldig og ba om unnskyldning. Jeg ga klart uttrykk for at jeg ikke syntes at de skulle tillate seg og spørre pasientene om slike spørsmål når man har vært uheldig og mistet.

Annonse

Opprett en konto eller logg inn for å kommentere

Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar

Opprett konto

Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!

Start en konto

Logg inn

Har du allerede en konto? Logg inn her.

Logg inn nå
×
×
  • Opprett ny...