Bør jeg døpe barnet mitt??

[vic_89 med prinsen]

Jeg lurer VELDIG på dette selv. Jeg er både døpt og kristent konfirmert, men jeg er ikke personlig kristen. Den kristne konfirmasjonen var kun på grunn av min mor, men jeg følte meg som en hykler som sto i kirken som en kristen for å bli kristent konfirmert når jeg selv ikke føler noen tilknytning til religionen. Har ikke angret spesielt mye på det i ettertid, men det er mer fordi jeg ikke har tenkt så mye på det. Men nå sitter jeg altså med valget om mitt eget barn skal døpes eller ikke. Er ikke mer enn 4 måneder på vei, så det er ikke noen hast, men jeg har begynt å tenke på det allerede ettersom min mor har begynt å snakke om det. Faren til barnet er muslim, og jeg er ikke kristen, ingen av oss kommer sannsynligvis til å lære barnet noe om kristendommen eller noen spesifikk religion i det hele tatt. Min mor sier at jeg skal gjøre det for barnets del siden hun selv tror på dette og at hun kan påta seg ansvaret med å lære barnet om kristendommen, noe som stiller meg ovenfor en ny problemstilling. Vil jeg at barnet mitt skal bli "oppdratt" som kristen når jeg selv ikke tror på kristendommen? Tross alt bør jo jeg som forelder være den som tar den avgjørelsen. Jeg både tror og ber til Gud, men jeg tilhører ingen religion. Min mor er heller ikke fanatisk kristen som lever etter alle reglene, jeg tror heller det er gudstroen som står sterkest hos henne også, ikke kristendommen. Åh, jeg er sånn i tvil om hva jeg bør gjøre. Det virker som om det er viktigere for henne enn for meg dette med dåpen.. Og hvis hun tar på seg ansvaret så står vi jo ikke der som hyklere heller.. Hva bør jeg gjøre??

[Gjest]

Synes ikke du bør døpe.

[laffe*høygravid*]

Jeg er også døpt og konfirmert i kirken, men ser ikke på meg selv som kristen. Det var vel bare det mine foreldre valgte å gjøre. Ingen av de heller er kristne i den forstand at de går i kirken eller ber til gud. Faktisk litt usikker på om de tror...

 

Det er jo opp til deg om du vil døpe barnet ditt eller ikke! Dersom du ikke er sikker, kan du la være og heller la barnet selv bestemme når det er stort nok! Hvis moren din vil lære barnet om kristendommen, kan hun vel kanskje gjøre det uavhengig om barnet døpes eller ikke?

 

Jeg kommer til å døpe barnet i kirken, men det er mest på grunn av tradisjonen. Kunne like gjerne hatt navnefest.... Jeg mener i hvertfall at dersom man er usikker, så skal man la være å døpe. Da kan barnet selv få bestemme når det er stort nok - da er ikke avgjørelsen tatt for barnet, hvis du skjønner?

 

Lykke til! )

[VinterSol+2]

sjekk den andre tråden om dåp.

der står det mye i alle retninger;)

 

Du må gjøre det som føles riktig for deg.

Du kan jo bare la være, vente, og så kan evnt din mor drive kristen oppdragelse på si likevel?

 

Det som nok er problemet her, er at moren din tydeligvis tilhører de som tror at barna må døpes for å komme til Himmelen. Skjønner jo at dette er problematisk for henne, hun vil jo bare det beste for barnet.

Men det er jo delte meninger om dette også innen kristendommen, og jeg regner med at din mor vil respektere din avgjørelse uansett!

 

Det kan være lurt å lese litt om dåpen (feks www.kirken.no) og om de alternativene som finnes,

-barnevelsignelse (noen ber for barnet)

-ingen dåp

-navnefest

-privat seremoni

 

så er det lettere for deg å treffe en egen avgjørelse. alt du får av meninger her vil uansett være farget i den ene eller andre retningen, og ikke nødvendigvis hjelpe deg særlig mye.

 

 

 

 

[Anonym bruker]

Det høres ikke ut som om det er noen god ide for deg å døpe barnet. Du kan jo lære barnet ditt om gudstro selv om det ikke er døpt.

 

Du angret jo selv på at du ble konfirmert, denne gangen kan du bestemme at du ikke vil la deg presse til å gjennomgå en kirkelig dåp på barnet ditt.

 

Ikke gjør det moren din vil, gjør det du vil. Det er mitt råd!

[Gjest]

Vi valgt å ikke døpe dattera vår da hun ble født, og neste mann som kommer i mai kommer heller ikke til å bli døpt. Ikke har vi navnefest eller noen annen religiøs eller trostilknyttet sermoni heller.

 

Mannen min står i statskirka men er der bare når han må, som dåp, konfirmasjon, bryllup og begravelse. Han ble døpt og konfirmert der kun pga. tradisjon i familien.

 

Jeg er vokst opp i ett kristent hjem, men er ikke barnedøpt og har heller aldri stått i statskirka. Det har aldr vært tradisjon å døpe unger i vår familie. Jeg var i mange år en aktiv kristen, var medlem i menigheten hvor foreldrene mine er aktive, ble døpt der som tenåring og er konfirmert der. Etter at jeg flyttet hjemmefra og fikk se litt mer av verden som det så fint heter, fant jeg ut at kristenlivet ikke var noe for meg. Jeg sluttet og tro og valgte til slutt å melde meg ut av kirkesamfunnet jeg var medlem av. I dag er jeg ikke medlem i noe trossamfunn og tror heller ikke på noe spesielt.

 

Hadde det vært opp til meg så hadde det verken blitt barnedåp eller kirkebryllup på meg. For mannen min var det viktig med en av delene og vi fant fort fram til at det for vår del var mer tradisjon å gifte seg i kirka enn å døpe unger der. Vi vil at våre unger så langt som overhode mulig skal få lik kjennskap til de forskjellige trosretningene og religionene som finnes.

 

For meg blir det feil å skulle stå i ei kirke som er full av folk og høyt og tydelig love at du skal oppdra barnet ditt i en tro du selv ikke tror på. På samme måte syntes jeg det var helt feil av meg å love evig troskap til mannen min ovenfor en gud jeg ikke tror på. Dette gjorde jeg preste oppmerksom på og han var generøs nok til å si at han satte stor pris på ærligheten min. :-) Jeg mener at man også bør tenke på de som faktisk har en tro som er viktig for dem og respektere det, og for meg er det å indirekte stå i kirka å lyve for presten og menigheten lite respektfult ovenfor de som faktisk tror på og lever etter kirkas budskap.

 

Dette er mine tanker omkring temaet og jeg vil ikke fortelle deg hva som er rett og galt for deg og ditt barn. Du har god tid til å tenke godt igjennom hva du vil velge for barnet ditt. Hvis du velger å ikke døpe barnet ditt kommer nok endel til å spørre deg om hvorfor du ikke døper, og da kan det være greit å ha ett par gode og gjennomtenkte argument på lager. Det vet jeg av egen erfaring. Det er av en eller annen merkelig grunn ingen som spør om hvorfor man velger å døpe barna sine...

 

En ting som endel gamle tanter ikke har fått helt med seg er at barnet får et navn selv om det ikke er døpt. Det er foreldrene som gir barna sine navn, ikke kirka, forskjellen er at du må sende inn papirene til folkeregisteret selv. For oss var hele den prosessen gjort på 15 min. :-)

 

Lykke til med hva du nå enn måtte bestemme deg for. :-)

[VinterSol+2]

hehehe

to ting her;

 

-man lover ingenting i kirken ved dåpen (man samtykker til at man ønsker at barna skal oppdras i "den kristne forsakelse og tro" men man lover ingenting. normal misforståelse)

-I kirken spør man "hva HETER barnet, ikke "hva skal barnet hete" som så mange tror. Alle barn, uavhengig av trossamfunn, må meldes inn i folkeregisteret på normal måte...

 

hehe.. bare kjenner det skriker i religionsteoretikeren min her..

 

herligheten, må jo virke helt fanatisk jeg:) hihi.

Jeg liker bare at fakta stemmer... hehe

 

 

[Andie82*tobarnsmor*]

min mor og far var ikke kristne, og valgte derfor og ikke døpe verken meg eller min bror. Det synes jeg var helt greit, for da var det opp til meg hva jeg ville gjøre når den tiden kom. Min bror valgte og stå til borgelig konfirmasjon, og er nå medlem av human etisk forbund. Jeg har en viss tro på gud og jesus og alt det der(misforstå meg rett....er ikke noen "kristen "kristen,) og liker kristendommen valgte og la meg døpe og stå til kristelig konfirmasjon. Det er bedre og vente og heller la barnet ditt bestemme selv hva h*n vil, i stedet for og gjøre et valg du ikke er sikker på nå.

Lær barnet ditt det du synes er viktig, resten lærer de på skolen uansett.

Lykke til!

[vic_89 med prinsen]

tusen takk for svar! ja, jeg får snakke med min mor om det, og tenke litt mer over det. barnet kan jo alltids velge selv senere.

[mor i mars :-)]

Hei! Jeg jobber i kirken og derfor engasjerer dette meg en del.. Og tenkte det kanskje var nyttig med et innside-perspektiv...(Støtter meg forøvrig til mye av det andre over har sagt :-))

 

 

For det første synes jeg det er supert at du er så bevisst på at det er en avgjørelse du må ta stilling til og ikke bare flyte med og gjøre det folk rundt en gjør. Som en over skriver så er det litt respektløst for oss som virkelig tror på dette at folk kun gjør det av tradisjon og håper at presten skal snakke minst mulig om Gud. (Noen "bestiller" faktisk det til brylluper -at presten skal si minst mulig om Gud) Men misforstå meg rett; jeg synes alle som vil absolutt skal gjøre det om de har lyst, uansett om de tror eller tviler. Men jeg synes det er litt meningsløst når folk kommer og har et helt bevisst standpunkt om at de overhodet ikke tror men vil gjøre det av tradisjon.

Tror det er viktig at du bestemmer dette og ikke moren din. Det er jo ikke akkurat slik at man bare kan døpes når man er baby. Jeg er med og døper mange konfirmanter i året, og de er stort sett veldig fornøyde med at foreldrene lot dem ta valget selv. (for ikke å snakke om at de ofte er mye mer reflekterte rundt tros-spørsmålet enn mange av de andre konfirmantene)

 

Så har jeg bare lyst å si en ting til slutt.. Kristendom er troen på Gud/Jesus.(siden du skriver at du tror på Gud men ikke kristendommen) Det er en gammel oppfatning at kristendom handler om å leve perfekte liv. Skjønner at folk "utenfor" tror det er sånn men det er som sagt gammeldags og urelevant.. Kristendom er tro. Og handlingene springer ofte ut fra troen (dvs ønsket om å gjøre gode ting) Dette er et langt kapittel å forklare men i kortversjon er det slik.. Bare synd at mange folk roter til denne oppfatningen (og det gjelder både kristne og ikke-kristne)

 

 

Uff, dette ble et langt innlegg... Men men. Uansett: Lykke til med valget :-)

[Morango 29.05.2007]

Du som forelder til ditt barn bestemmer om barnet skal døpes eller ei.. Jeg synes ikke du skal døpe barnet hvis dette strider deg imot.