Er jeg for ung?

[Irmelinn m/spire]

Hei, jeg er ny her inne. Jeg er 19 år og samboeren min er 21. Vi har tenkt på barn nå i over 1 år men vi har ikke sluttet på pillen eller tenkt å gjøre det enda. Jeg har veldig lyst, men typen sier at vi må vente. Han mener at vi må vente til han er ferdig med lærlingetiden og at jeg er ferdig med skole. Jeg har ikke så lyst til det. Jeg har bare lyst til å begynne å prøve å få barn. Å få barn er mitt høyeste ønske. Min mor og far måtte streve i 6 år før de fikk meg og jeg er redd for at vi ikke kan få barn så jeg har lyst til å begynne å prøve nå men jeg er redd for at jeg er for ung. Når jeg snakker med mine venninner om dette så bare ler de eller ser rart på meg.

 

Er det unormalt å ønske seg barn når man er så ung som oss?

[TussiLussi]

Å ønske seg barn har mer med mental enn fysisk alder tror jeg - og dersom vi alle skulle ventet til det passet 100%, hadde ingen av oss fått barn :-)

Likevel viktig at dere er med på ønsket begge to, en motivert pappa er viktig :-)

 

Lykke til !

[Irmelinn m/spire]

Jeg er enig i det du sier der.

Han har veldig lyst på barn men synes vi burde vente en stund til.

Jeg tror vi snakke sammen å finne en løsning på det. Jeg tror nokk det blir venting kanskje ett år til. Får se hva som skjer.

 

Takk for innspill:)

[Gjest]

Hei!!

Jeg var selv 19år da jeg ble gravid første gangen(20år da han ble født og han j har ban med er 5år eldre enn meg).... Og det var planlagt! Hva som er for ungt kan være vanskelig å bedømme ut i fra alder mener jeg,men bør bedømmes etter hvor "moden&voksen" man er........ De av vennene mine som ikke var av de aller nærmeste trodde det hadde klikka for meg,mens de som kjente meg godt hadde bare ventet på det:)

 

I dag har jeg 2gutter og prøver nå på 3.barnet...

Mange sa til meg da jeg var gravid:Tenk på alt du går glipp av her i livet da??????? Dummeste jeg hører rett og slett!!!! I dag tenker jeg om det at: Tenk på alt det jeg har opplevd og hva det har gjort med meg/oss..!!!

Å få barn er til tider veldig tøft(det er ingen hemmelighet, og noe jeg aldri har lagt skjul på),men det er ingenting i mot alt man får igjen!!!

Livet stopper ikke opp når man får barn! Tvert i mot...

 

Men det viktigste av alt er at det å få barn er et av de største valga man tar her i livet,og derfor er det er STOR fordel å være to om det!!!

Lykke til i planleggingen!!!!!

 

 

[yummym]

Fine svar her..kan bare henge meg på. Det er veldig viktig at man er to om det.

Ikke for at jeg ønsker å oppfordre deg til noe annet, men da jeg ble gravid (ikke planlagt) var ikke min bedre halvdel klar eller innstilt på å bli pappa i det hele tatt. Jeg sa at jeg valgte å få barnet uansett hva.

Det var ikke en rosenrød historie, det ble slutt mellom oss en god stund, men idag er vi sammen, han er verdens beste pappa og veldig glad for at jeg valgte som jeg gjorde. Så folk forandrer seg..

 

Helt klart er det jo også en fordel å være ung når man prøver, som vi her inne kan fortelle, så blir det vanskeligere og vanskeligere jo eldre man blir...Hvis du er klar er du ikke for ung, men for barnas skyld, få med deg mannen og.

Lykke til.

[2søtesmåh]

Har du vært au-pair eller noe lignende, og prøvd å ha ansvar for barn?? Ikke bare barnepass på dagtid, men gjerne hele døgnet i perioder???

 

Jeg var au-pair da jeg var 19-20 år, og det gjorde sitt til at jeg visste at MYE må være på plass før jeg var klar for barn. Økonomien er viktig fordi man får så mange andre bekymringer med små barn, at om man må snu på ørene så blir det liksom å legge sten til byrden. Greit å ha økonomien i orden. Og arbeid eller annen sysselsetting til mor med en gang permisjonstiden er over, slik at man slipper å bruker de 10mnd/12mnd man skal kose seg hjemme med baby til jobbsøking/stuidebestemmelse (har også med økonomi å gjøre)..... Der bomma jeg, og angrer veldig. Hadde ingenting å gjøre etter at permisjonen var over, og rett til minimalt med dagpenger. Slitsomt. Kjempeglad jeg har 100% jobb nå som jeg kan komme tilbake til.

 

Det er så mye med det å ha barn som man ikke tenker på, økonomien er bare en av mange bekymringer man har/får som småbarnsforeldre. Man må tenke på alt som kan skje, f.eks tåler forholdet en svangerskapsdepresjon, hva med tvillinger eller trillinger, et funksjonshemmet barn (ikke alt kan finne ut på forhånd), hva med 3 måneder kolikk?? Hvordan er mulighet for avlasting fra besteforeldre, tanter og onkler??? En og annen helg/eller hverdag MÅ man bar få litt fri. Det er ikke for å være pessimister man tenker slik, men det er ting man faktisk må tenke på kan skje, og som man må vurdere om man er modne nok til å takle. Vi snakket iallefall om det før nummer en og før vi skulle prøve på nummer 2. Vi bestiller ikke designbabyer etter ønsket antall når vi blir gravide.

 

Lykke til iallefall. EN gang blir dere nok gode foreldre, enten det er nå, eller om noen år:o)

[Irmelinn m/spire]

Tusen takk for alle innspill. Jeg er blitt litt klokere med alle disse gode rådene som dere har kommet med.

[2 tette - med flette]

Det er jo absolutt ikke unormalt da.. så lenge man har fast kjæreste, så ligger vel den tanken bak i hodet på de fleste tenker jeg

 

Jeg er selv ganske så ung, men samboern min er 26 og jeg er ferdig med utdannelsen, for nå hvertfall..

Men det er sant som han sier at det er lurt å vente til man er ferdig med vgs og sånn hvertfall..

Men det er jo sånn rent økonomisk da.. som de fleste sier så er det jo ikke alder det kommer an på.. Men det er lurt å ha en jobb før man får barn hvertfall

[*bubbs*]

Hehe...

 

Selv om man ønsker seg noe så betyr det ikke at man skal skaffe det med en gang fordet. Tenk først og fremst på barnet: dere har god tid på dere, og tror du ikke det vil bli lettere for deres kommende barn at dere har sikret dere økonomisk og fått litt livserfaring?

 

Mener ikke dette vondt, men jeg tror ikke dere kommer til å angre på å vente til du har gjort unna det maste av utdannelsen i hvert fall..

[Chanelle med ♀♂♂♂]

Neida!

Fikk selv min første snuppe som knapt 21. Fortsatte videre på høgskolen etter 9 dager.

Det meste går om en vil..