ANGRER du på at du ikke tok PLANLAGT KS?

[Anonym bruker]

Du har nemlig et valg i Norge. Har du nok angst, får du KS.

[Gjest Antarctica]

Er veldig glad for at jeg IKKE tok det. Min fastlege sist hadde liten kunnskap om fødsel, og da jeg nevnte angst var det første han sa at jeg kunne utredes for KS. Jeg sa at det kurerer ikke angsten min, jeg er fullt i stand til å føde (angsten sitter ikke i bekkenet , den sitter i huet) men han hadde ingen andre virkemidler. Jeg skulle ønske legene kunne jobbe med å få oss til å våge å føde heller enn å omgå hele problemet. Tar man KS så er jo angsten der ved neste fødsel igjen, og uforminsket i styrke. Min er blitt mindre for hver fødsel, fordi jeg overlever hver gang!

[Anonym bruker]

Enkelte (meg inkludert) ville kalle deg heldig som hadde en så samarbeidsvillig lege, Pashla. Du var tydeligvis veldig motivert til å overvinne angsten, og fødslene dine har tydeligvis gått bra.

 

Tro meg, de aller fleste leger er FULLSTENDIG imot ks ved fødselsangst. De anbefaler på det sterkeste vaginal fødsel. Dette til stor sorg for de kvinner som må kjempe og kjempe gjennom svangerskapet mot helsevesenet for å få ks.

 

Hvis man ikke er motivert til å arbeide med angsten, hvorfor skal man plages til det da? En fødsel er noe de fleste bare skal gjennom to-tre ganger i livet, så hvorfor bruke all verdens ressurser og energi på noe man kan få slippe? Hadde det vært noe dagligdags (som sosial angst, f.eks.), så skjønner jeg jo at det må behandles og overvinnes.

[Gjest Antarctica]

Følte meg ikke heldig, jeg følte jeg satt hos en amatør som ikke visste noe om fødsel.

 

Andre jeg kjente hadde hatt tett oppfølging med lege, jordmor og fødeavdeling for å våge å føde igjen, og fikk dermed en kjempefin opplevelse der de selv var del av hendelsen og følte seg sterk og kraftfull tross alt.

 

Jeg ville heller få det, og sitte igjen med at det å føde barn var en fin opplevelse, enn å bli lagt i full narkose, sløyd som en fisk og våkne mange timer etter til et fiks ferdig barn. Da ville jeg ha følt at noen tok fra meg en viktig del av livet mitt.

 

Er dessuten mer redd operasjoner enn fødsler, jeg, har vært operert i ene foten før, og ikke faen om jeg lar noen komme til med skalpell oppe i magen min... huttetu, skjelver bare ved tanken. Alt som kan gå galt der da, det er jo enda mer, og enda verre ting....! (sånn jeg ser det. )