Min historie... må få det ut

[Krolla og Theodor]

Tirsdag forrige uke var jeg på kveldsvakt.. gikk på do og oppdaget friskt blod (ca 1 ts) - ble redd og ringte legevakta, fikk beskjed om at det var normalt og at jeg evt kunne ringe tilbake dersom jeg fikk vondt eller det blødde mer. Det blødde ikke mer, kun brun utflod senere samme kveld og dagen etter - deretter ingenting.

Ringte min fastlege for å få time på onsdag, fikk time på torsdagen - fikk beskjed om at det hele var normalt og at hun ikke ville henvise meg til ultralyd. Jeg var veldig nervøs og redd, men forsøkte å tenke positivt. Fikk flere positive tilbakemeldinger på forumet som til en viss grad beroliget, jordmor hadde jo også sagt at det var vanlig med blødning, jeg hadde lest det i bøker etc...

 

Jeg skulle besøke mamma i Oslo på fredagen og hadde bestilt privat UL på Majorstuaklinikken på mandag (kr 1.500) : 12+1 på veg skulle dette være en koselig begivenhet som var bestilt lenge før blødningen. Ultralydbildet var nydelig - et vakkert lite foster... som ikke beveget seg. Det hadde dødd uka før, trolig ifb med blødningen (11+3) Legen ringte mitt sykehus og ordnet slik at jeg skulle komme dit når jeg kom hjem igjen, på onsdag. Det var noen jævlige dager som ventet...

 

På onsdag dro jeg og samboeren til sykehuset, ventet i over en time før legen kom. Fikk en pille som jeg skulle ta, for deretter komme tilbake på fredagen.. Da jeg sa jeg hadde håpet på utskrapning fikk jeg spørsmål om jeg ønsket å få barn... Jeg prøvde å si at jeg syns det var forferdelig å vite at jeg hadde et dødt foster i magen, men til ingen nytte. Tok pillen og dro hjem, ble advart om at fosteret muligens ville komme før fredagen så jeg hadde hjerte i halsen hele tiden.

 

Fredagen kom, vi hadde time kl 9 - henvendte oss på fødeavdelingen, fikk beskjed om å gå til gynekologisk poliklinikk. Satt og ventet til kl 10:15, da andre med time kl 10 ble kalt inn. Spurte da når det var vår tur, fikk da beskjed om at vi skulle vært på fødeavdelingen... Tilbake dit, ble henvist til en stol i gangen, der lykkelige mammaer og nye babyer stadig gikk forbi. Det var forferdelig, jeg satt og gråt og forsøkte å skjule det for de lykkelige mammaer, pappaer og besteforeldre som gikk forbi. Samboeren ble irritert etter en halvtime og stoppet en sykepleier, spurte hva som skjedde - fikk da sitte på et kontor slik at jeg slapp å sitte i gangen. De sa også at de ikke hadde rom, slik at jeg muligens måtte dra hjem etter å ha fått pillen: Det var ikke aktuelt sa min samboer og etter en stund hadde de tryllet frem et enkeltrom. En søt sykepleier satte pillene og jeg fikk smertestillende.. så var det bare å vente. Timene gikk og ingenting skjedde. Men så kom smertene, som ingen hadde fortalt meg om, utrolige smerter som gikk ned i beina. Ingen stilling var god, jeg forsøkte å ligge, å sitte, å stå, å gå... Ba om mer smertestillende, fikk da beskjed om at jeg kanskje burde dra hjem snart - ga beskjed om at det ikke var aktuelt da vi pusset opp bad (hverken do eller dusj hjemme), jeg ønsket å være på sykehuset til det i hvertfall hadde begynt.. Hun godtok heldigvis dette.. Jeg var da så full av smertestillende at jeg ble sløv, klarte til slutt å sovne: Da jeg våknet en time senere kjente jeg noe.. Trolig gikk fosteret i do da jeg skulle sjekke. Jeg orket ikke være på sykehuset mer, fikk noen bleier og noen tepper og dro hjem.. Har nå gått to dager og jeg blør fortsatt, skal tilbake på torsdag for kontroll - håper så inderlig at alt er ute.

 

Hadde det ikke vært for at jeg møtte en utrolig søt jordmorstudent denne dagen, så hadde jeg levert inn et notat til sykehuset om hvordan jeg følte å ha blitt møtt.. Jeg følte meg utrolig liten under hele hendelsen. Jeg skjønner at leger og sykepleiere ser mye og at for de så er en MA i uke 12 kun det: En MA. Men jeg mistet babyen min, som var så ønsket.. For meg så var den lille så virkelig!

Aldri mer om jeg skal godta at noe er vanlig og normalt - det skal sjekkes, dette orker jeg ikke å gå igjennom en gang til.

 

Takk for at du leste dette - det er godt å få det ut......

 

 

[Nanna:-D]

Hei...

 

Så trist... Det er helt forferderlig å miste det lille nurket.

 

Det er ille å ikke fikk en skikkelig oppfølging i en sånn situvasjon. Må si at jeg reagere på mye av det du måtte gå igjenom. Jeg har for litt over en mnd siden vært igjenom mye av det samme. Mista min lille kjære da jeg var 13+3. Fikk en helt annen oppfølging enn deg. Ble satt igang den bare en time etter at det ble oppdaget. Fikk enerom på begge avd jeg lå på, måtte hele tia tisse i bekken(el hvav det heter..) fordi de ville ha kontroll på alt som kom ut. De fleste i personalet var helt fantastiske. Dette var i fredrikstad.

 

Når du har fått noen dager på deg så ville jeg skrevet ett brev til sykehuset og sagt din mening. Det er på den måten de kan lære på. Å husk på, du har krav på å bytte jm vis du ikke er fornøyd med den du får...

 

Lykke til i den tøffe tiden!!

[Gjest VerdensHeldigsteMamma]

Hjelpe meg, så dårlig behandling dere har møtt!

 

Sånn skal det virkelig ikke være... Jeg har 2 SA og 1 MA bak meg, men jeg har aldri møtt makan til noe sånt. MEN; hvor empatiske og forståelsesfulle sykepleiere og leger er varierer veldig!

 

Det er forferdelig vondt å miste et barn, og man er så sårbar at alt negativt man opplever blir uholdbart, mens man setter utrolig pris på alt av snillhet, medfølelse og hjelp.

Enig med Nanna; skriv et brev til sykehuset. Hvis du ikke får respons fra dem, kan du jo sende inn til avis e.l. for å få kastet lys på problemet - for det er mange av oss, og alle fortjener bedre behandling enn det dere fikk.

 

Ta vare på deg selv, ønsker deg og samboeren din alt godt!

[Anonym bruker]

Heisan!

Ble helt trist da jeg leste historien din! At det går ann!!!

Du burde absolutt skrive et brev til de!!

Jeg hadde en ma for 3uker siden, og jeg fikk en helt annen oppfølging!

Va egentlig bare på en vanlig kontroll hos legen, da legen konstanterte at hjerte va sluttet å slå i uke 10. Ble henvist til sykehuset med en gang. På sykehuset ble jeg anbefalt å ta utskrapning siden jeg var komt såpass langt! Så samme dagen fikk jeg utskrapning. En helt forferdelig opplevelse der og da! Men fikk tross alt god behandling av leger og sykepleiere!!

Dette var i stavanger....

 

Håper alt går bra med deg etter forholdene og at du får god støtte av de rundt deg!!

 

Klem fra meg

[Anonym bruker]

Jeg hadde en MA i mai, ble sendt hjem på fredagsformiddag med piller som skulle settes når jeg kom hjem, og litt vag informasjon om at jeg kom til å blå litt . Satte pillene på ettermiddagen og ingenting skjedde, hele lørdag gikk uten noe mer ingen smerter eller blødning. Natt til søndag kl.03.30 våkner jeg av de forferdeligste smerter, men ingen blødning, tar da kontakt med AHUS og får beskjed om at jeg kan komme innom en tur neste dag. Kommer dit på mandagen og blir satt på venterommet sammmen med de som har valgt abort og de som er høygravide og skal til kontroll. Forferdelig vondt å sitte og høre på de som er ferdige med utskrapning (abort) som snakker og de som er så lykkelige fordi babyen har det bra. Det burde være mulig og finne om ikke annet et bøttekott som de som har mistet kunne få vente i.

Kommer endelig inn til legen, som sier at jeg må ha utskrapning, men overhører samtidig en samtale blant sykepleierne om at de vet ikke om de har kapasitet til flere den dagen uten at de tar i bruk skiftestua!!! Fikk endelig en seng etter mye om og men, og ting ble utført og jeg fikk beskjed om å reise hjem (1 time) etter at jeg våknet. Så jeg tror at jeg vet hva du har gått igjennom, slik skulle bare ikke være tillatt, litt menneskelig hensyn må de kunne gå an å ta.

[Krolla og Theodor]

Uff.. så vondt! Det er ikke alltid sykepleiere/leger tenker over at det de sier blir overhørt... Vondt å føle at man er i veien og til bry. Håper det går bra med deg!

 

Klem

[Anonym bruker]

Alt går seg jo til på et vis, selvom man i perioder sliter mer, håper det går bra med deg og lykke til når du har kommet deg ovenpå og er klar for nytt forsøk. Bare husk på at ingen har lov til å være umenneskelig mot deg, si ifra!

[Krolla og Theodor]

Var idag på sykehuset på kontroll - alt var kommet ut og alt så bra ut. En veldig lettelse å slippe å gå igjennom det hele en gang til.. Men det aller beste var at jeg fikk en beklagelse fra overlegen: Det skulle ikke være slik! Det føltes godt og undersøkelsen ble gjort på en meget fin måte, der det var både jordmor og lege tilstede som begge var interessert og mennesklige. I tillegg fikk jeg beskjed om at ved evt neste svangerskap ville jeg få komme på ultralyd med en gang jeg ønsket det (fom uke 7).

Deilig!! I tillegg sa legen at vi kunne begynne å prøve med en gang, trengte ikke vente på mensen eller tenke på infeksjon (iom at kroppen selv hadde gjort jobben, ved hjelp av pillene).

 

I ettertid må jeg si at selv om opplevelsen var vond og smertefull, så er jeg på et rart vis glad for at jeg måtte foreta aborten på denne måten.. Jeg har fysisk opplevd at det er over på en måte, fått avslutte det hele.. Høres kanskje rart ut, men det føles godt.

at jeg nå plutselig har fått overskudd hjelper sikkert også ;-)