Hvordan vet dere at dere er klare?

[Anonym bruker]

Hvordan vet dere dette? Er dere aldri i tvil? Jeg vet ikke helt om jeg er klar..., eller om det kanskje er noe jeg ikke blir før jeg en gang i tiden blir gravid...? Jeg vet jo at jeg har lyst på barn, og ser for meg å få en før jeg blir 30 og en sånn rett over 30. Jeg er nå snart 27 og skal gifte meg til sommeren. På en måte så tenker jeg jo at det ville vært fint å slutte med p-pillene etter bryllupet. Men jeg er ikke helt sikker. Livet blir jo helt forandret når en får et barn. Kan liksom ikke bare ta seg en tur på kino, kafe, ut og spise eller pub. Eller reise... Hm... Men på en annen siden så har jeg jo lyst på barn snart....

[*dreamer* <3 Mie Linnea]

Det var et godt spørsmål. Tror at det at sambo ikke vil gjør at jeg ikke får fokusert så mye på mine egne tvil, bare overbevise han om at han ikke skal tvile. Men selvfølgelig har jeg mine øyeblikk der jeg lurer på hva jeg tenker på, og at jeg er redd for hva jeg ikke kan gjøre hvis jeg får barn. Men da tenker jeg på hvor mye jeg får tilbake av å ha et barn, og at det betyr mer for meg enn å f.eks å bare ta seg en tur på kino. Og i tillegg så kan man jo fortsatt gjøre disse tingene, bare ikke like ofte og kanskje ikke like spontant. Vet ikke hvordan jeg vet at jeg er klar egentlig, bare føler meg sikker på at jeg har tid, plass og økonomi, og ønsket er så sterkt. Lykke til!=)

[♥Tullerusk♥]

Er i sååååå tvil om jeg selv er klar...Det skremmer meg litt men på en annen side så passer det aldri å få barn så da er det liksom like greit å hoppe uti det med begge beina...hehe....

 

Men jeg vet at jeg vil klare dette fint...Men på en måte som du vil jeg også gjøre ting jeg vil...Noe jeg forsatt gjør selv med ett barn alt...Så selv om man får barn behøver det ikke å bety at du skal slutte å være deg... Kan forsatt leve livet og være mamma...Klart det trenger litt mer planlegging, men det finnes så mye som er tilrettelagt for mammaer og babyer/barn... Eks vi har baby kino...Blir kanskje ikke akkurat den stillheten man som vanlig ønsker men det er noe...=o)

 

Men det ville sikker blitt fint for din fremtidge mann at dere får barn etter bryllup og sånt..hihi...

 

Men det er jo helt opp til deg selv da...

 

Men uansett hva du velger så blir det riktige for deg og din kjære=o)

 

Lykke til

 

Klem

 

[Mini nr 2 i mars]

Jeg føler meg veeeeeldig klar, men plutselig blir jeg skikkelig redd! Det må jo være kjempeskummelt å plutselig skulle ta seg av en liten baby som er fullstendig avhengig av deg! Så tenker jeg på at hvis jeg og sambo får unger, så er vi ikke alene lengre...vi kan ikke sove så mye som det passer oss, kan ikke finne på det vi vil når vi vil...osv..

 

Men allikevel vil jeg ha barn! Vet ikke hvorfor...jeg bare vil det! Og jeg tror egentlig ikke at man noen gang blir heeelt klar! Vil alltid kunne veie for og imot, men på et tidspunkt blir ønsket større enn angsten!

[Athravil]

Klar, jeg begynner å innse at jeg er veldig klar, men jeg kan egentlig ikke definere hvorfor... Det er et sug i magen, en lengsel som har kommet og gått i flere år egentlig, men som nå er blitt mer konstant.

Tvil, å joda, det finnes. Masse! Tvil om hva som vil skje om barnet ikke er friskt - vil _vi_takle et kraftig sykt barn? Vil vi klare å omstille oss siden vi normalt forbereder oss på en "rosenrød" familie verden - naturlig nok med ungeskrik, frustrasjoner, planlegging etc, men likevel "enkelt" liv med frisk unge. Jeg tviler ikke på at vi vil elske et sykt/handicappet barn, men jeg tviler på om vi vil kunne gi barnet det det trenger (nå tenker jeg flere/alvorlige handicap/sykdom enn blindhet, bare en arm etc, et som trenger stell og oppfølging hele døgnet, er "baby" hele livet, ikke kan kommunisere på noe vis...).

Tvil om man ønsker å "binde" seg og miste mye av spontaniteten i hverdagen med en plutselig kinokveld, middag ute, jobbe overtid, trene, ta seg en fest, pleie forholdet etc

 

Samtidig håper og tror jeg at barn vil gi oss mye vi ikke klarer å forestille oss, ubetinget kjærlighet, en ny verden som oppleves gjennom og med et barns øyne, en trygghet fordi vi har noen som trenger oss og gjennom det en driv til å gjøre ting bra fordi vi ønsker å gi barnet en god start i livet.

 

Aner ikke om dette virker fornuftig, kanskje er det hormoner og instinkt som er regjerende? Logikken sier mest at siden det fungerer og går bra for alle andre så går det nok bra her også. Likevel er det en liten tvil til stede, det er kanskje fornuftig? Kanskje det får oss til å forberede oss først?

[*tybber*]

Utrolig bra skrevet Athravil!! )

[Gjest]

Kjenner et savn egentlig.... er vel ikke klar for å få barn.... men likevel ønsker jeg dette sterkt... men klar blir en vel aldri tror jeg.

Føler noe mangler i livet vårt.

Samtidig ønsker jeg å gifte meg før jeg får barn, men det kan jeg nok se lenge etter.... vil gifte meg på sensommeren tror jeg... og dersom det skulle vært neste år, da burde vi vel vært forlovet nå snart... og begynt planleggingen, så det blir nok en stund til.

 

Likevel tenker jeg på det å få barn som noe en tar seg tid til, for en får jo aldri tid.. tid er en mangelvare uansett..

Jeg øsnker et barn som skal berike livet vårt!