Hvor mye betyr stebarn for dere?

[Singelmamma og banden]

Litt på sidelinjen:Jeg savner mine eks-stebarn mer enn mine ekser... Jeg har bare to eks-stebarn da, den første har jeg ikke sett siden jeg og faren slo opp for 8-9 år siden. Mitt andre stebarn blir storesøster nå hvert øyeblikk (til den i magen min), så jeg regner med at jeg får sett henne av og til da :-) Skulle faren hennes falle fra ville jeg nok prøvd å opprettholde kontakten mellom henne og babyen som ventes, selv om de ikke er helsøsken er de likevel søsken i mine øyne, like mye som mine to fra før er søsken til den i magen.

[Singelmamma og banden]

Og til anonym like over meg: Du kan ikke forvente at noen skal ta abort fordi du vil - hun er sikkert like glad i sine unger som du og din mann er i deres barn, selv om han ikke elsker de to så gjør helt sikkert hun det.

[Anonym bruker]

Jeg er så lei av dette med uker uten og med hans unger, at jeg spyr. Jeg hater de!!! Helt ærlig, jeg hater de.

Og, innrøm det folkens, jeg er sikker på det er andre som kjenner på det samme, men dere tør ikke si det!!!

[Anonym bruker]

Trist. De ungene fortjener en bedre far.

[Anonym bruker]

Jeg kan ikke fatte at det går an å være sjalu på barn jeg, de var der før oss stemødre.

Mener dere at far bare skal drite i ungene sine da, bare fordi at dere

er kommet inn i bildet? Dere visste på forhand at han hadde barn.

Vi hadde 2 hver da vi traff hverandre og har 1 sammen,Det går helt

fint,det handler om å inngå kompromisser, og kommunisere..

Det er skam å lese alt dere lesser av dere om stebarna ..

Innstillingene deres lukter lang vei, dere bør tenke dere grundig om.

Stakkars barn, de ba ikke om å få dere til stemødre,,har dere tenkt på det? Sikkert ikke! Skam dere!

 

[Anonym bruker]

Hipp hurra for deg som er så forbasket vellykket og i motsetning til oss andre stevere, klarer dette med stebarn uten problem!!!

 

Tenke oss grundig om..hallo...tror du ikke vi er like oppegående som deg, selv om vi sliter litt mer?

Er det ikke lov å være ærlig da?

 

Tviler på at du er så perfekt som du vil ha det til...

[Anonym bruker]

De er en glede for min mann. De er en viktig del av hans liv, og da må jo det være plass for dem.

For meg er det med stebarna litt som på lik linje med hans jobb/karriære og hans hobbyer, det er greit, fint og intressangt så lenge det ikke går på bekostning av oss og vårt liv sammen, og hvordan vi går videre sammen.

Når jeg sa at vi nesten ikke har tid sammen og at han måtte skjerpe seg, for jeg vile ha mer ut av livet, valgte ikke han å jobbe mindre, han valgte heller ikke bort hobbyene sine, men han kuttet på samvær med barna, så det er vel mer et spørsmål om hva de betyr for han.

[Anonym bruker]

Joda, noen av oss tør innrømme det, og vi er veldig enige med deg! Det er godt det er fler av oss som tør kjenne på følelsene våre når det gjelder andres unger, og ikke minst tør stå for de, både overfor mann og familie! Ingen av oss må like eller finne oss i alt. Og som noen viselig sa et sted i debatten: "Veien blir til mens man går!" Det er ingen av oss som kunne forutsi hvor ille det faktisk kunne bli, for ungene sjarmerte meg i senk i begynnelsen, og jeg var sikker på at jeg kunne bli kjempeglad i de. Helt til Biomor begynte å lage trøbbel, og jeg også fikk se hvor elendig oppdragelse hun hadde gitt ungene (hun sto mer eller mindre for den selv,ja) som igjen smittet over på mine unger. En helg med hans unger= hyling og skriking fra morgen til kveld mens mine barn sto som uskyldige spørsmålstegn og lurte på hvorfor de skrek så mye når de ikke fikk godteri fredag OG lørdag OG søndag. Blant annet. Drittunger!

[Anonym bruker]

de betyr ikke så mye.de er noe som fulgte med på lasset da jeg flyttet sammen med mannen.heldigvis er de her kun 4 dager i måneden.har dårlig kjemi med alle 3,de er svært uoppdragne og usjarmerende unger.

3,5 og11 år, ingen av dem kan snakke reint, biomor snakker babyspråk til dem alle,og barna snakker på samme måte.den på 5 år driver fortsatt å bæsjer på seg,noe som er utrolig irriterende.den med mest folkeskikk og taleevne er faktisk den minste,som jeg også har best forhold til.

min mann har et svært dårlig samarbeid med biomor,og hun benytter enhver anledning til å lage konflikter mellom oss og barna og seg selv.

nå i påsken kjørte hun 15 mil hjem til oss og hentet syklene som vi har kjøpt til barna.vi var ikke hjemme,så hun bare gikk inn i hagen vår og forsynte seg,og dro hjem.syklene har vi kjøpt for at barna skal ha noe å drive med mens de er hos oss.dette er tyveri!

hun har gjort lignende ting før.en gang var jeg,mannen og de 2 minste i svømmehallen og den eldste alene hjemme.da benyttet biomor anledningen til å kjøre de 15 milene, for å slenge en sekk med skittent tøy inn i huset. klær vi ikke rakk å vaske ved sist besøk, men som barna gjerne ville ha med seg hjem til mor igjen.

jeg har sluttet å engasjere meg i noe som helst rundt disse bagasjebarna..

 

[Ønderkåver]

De er en glede for min mann. De er en viktig del av hans liv, og da må jo det være plass for dem.

For meg er det med stebarna litt som på lik linje med hans jobb/karriære og hans hobbyer, det er greit, fint og intressangt så lenge det ikke går på bekostning av oss og vårt liv sammen, og hvordan vi går videre sammen.

Når jeg sa at vi nesten ikke har tid sammen og at han måtte skjerpe seg, for jeg vile ha mer ut av livet, valgte ikke han å jobbe mindre, han valgte heller ikke bort hobbyene sine, men han kuttet på samvær med barna, så det er vel mer et spørsmål om hva de betyr for han.

 

****

Hvis han heller kutter ned på samværet med unger enn på tiden han bruker på jobb og hobbyer, er dette en mann du vil ha barn med?

[Gjest]

denne tråden skremmer vettet av meg for å si det sånn.. tanken på at min eventuelle framtidige som jeg forhåpentligvis møter en vakker dag ikke skal bli like glad i min lille som i de ungene vi muligens får sammen, og enda verre at farens framtidige kanskje ikke vil være glad i lille... kanskje vil han bli forskjellsbehandlet feks... for å si det sånn, møter jeg en mann som ikke bryr seg nok om lille går jeg nok fra han for lille kommer først.. og ser jeg at farens dame ikke behandler han bra nok og at lille merker at hun ikke er glad i han så vil jeg gjøre alt jeg kan for å skjerme lille for det!!! uff grusom tanke å tro stefar eller stemor ikke skal bli glad i han, aldri tenkt på det på den måten før jeg leste tråden.. stefaren min har alltid behandlet oss likt og vært glad i oss...

[Ønderkåver]

Jeg har lest endel her på forumet de siste dagene, og jeg er mildt sagt sjokkert... Jeg tror at vi jenter er mye verre når det gjelder å ikke godta stebarn, har da aldri hørt menn snakke sånn som det blir gjort blant stemødrene her... At de jubler når stebarn drar hjem, at de hadde vært glad hvis de aldri så dem igjen, at bikkja betyr mer enn stebarn... Er det mulig?! Og alle dem som sier at de får huset *sitt* innvadert, er det ikke mannens hus da?

Ærlig talt, er det så ille, så får de finne seg en mann uten "baggasje"..

Selv så har jeg tre egne barn, og samboern har to. Våre er i aldern

9-19, og de går kjempefint sammen. Vi tar oss av matlaging sammen, mye av det andre husarbeidet faller på meg, men vi har bare unger her annenhver helg så det er ikke noe pes. Mine to eldste er jenter, og jeg kan godt ta med meg dem på shopping, mens minstemann er hjemme med samboern og hans sønner. Ikke noe stress det heller:)

Skriver det bare for at ingen skal tro at jeg ikke har noen erfaring med stebarn. Eller "bonusbarn" som noen kaller det, og det synes jeg faktisk er ganske søtt...

[Gjest]

takk gud ett fornuftig menneske!!!!!

[Ønderkåver]

Hehe... Takk:) Høres ikke så verst ut du heller;)

[Gjest]

hehe må si jeg aldri har blitt så satt ut og så provosert som da jeg leste tråden hær... jeg satt bare å måpte lenge!! og jeg ser med skrekk fram mot framtidige steforeldre etter å ha lest alt som står hær.. får bare håpe det vil være fornuftige og normale mennesker som blir glade i lille...

 

Var godt å se at ikke bare jeg ragerte på dette liksom:)

[Anonym bruker]

Grunnen til at man oftere hører stemødre som har fått nok, er nok fordi det er mange fedre som legger for mye av ansvaret over på stemoren og melder seg helt ut selv når det gjelder grenser og det å bruke tid på barnet og helst bare vil være en snill kose sirkus pappa...Mens ikke så mange stefedre blir utnytta på samme måten...Når det er sagt er det totalt uakseptabelt å la frustrasjonene over en slik situasjon gå utover barnet... Jeg måtte på en måte oppdra mannen min og stebarnet mitt i forhold til hva som er min rolle (at han måtte ta foreldreansvaret og ikke skyve det over på meg). Men når bonusbarn er her er jeg en voksen på lik linje med far og det er like mye jeg som passer på henne og gir henne omsorg. Han hadde en fæl uvane med å unngå konflikter, så flere ganger måtte jeg steppe inn slik at f.eks ungen pusset tennene før hun la seg. Jeg måtte også lære han opp til at han kunne bruke tid på henne, istede for å "kjøpe" seg til kjærligheten hennes hele tiden (godis hver dag osv..).

Nå fungerer samværet kjempe fint, det er selvfølgelig ikke all oppdragelsen han gir henne som jeg er enig i, men så lenge det ikke er noe grunnleggende galt i det. Lar jeg han oppdra henne på sin måte, da jeg ikke ser på det som min rolle.

 

Når det er sagt er det nok også mange biomødre som virkelig gjør det nesten umulig for stemor å ha et godt forhold til barnet. Det er selvfølgelig ikke stemor sin rolle å ta mor sin plass i samværshelgene. Men det er nok mye lettere for en stemor å ha en positiv rolle for barnet, hvis biomor godtar at hun er en del av barnets liv og ikke prøver å sette barnet opp mot stemoren. Her handler det nok mye om å få og gi respekt. Og at alle er enig om å sette barnet først. De som greier å ha en åpen dialog mellom stemor og biomor. Uten sjalusi, intriger og annen uvennskap. Vil nok ha større sjangse for at samværet skal fungere og at barnet får det godt og trygt både hos mor og far...

[Anonym bruker]

Helt enig med anonym over.

Når du kommer i den situasjonen burde du tenke over oppførselen din tigern. og hvordan det kan påvirke biomor og far sitt samvær med ungen... for det kan slå positivt eller negativt ut mot ungen din.

[Gjest]

hva far og hans dame gjør når lille er hos han kommer ikke jeg til å legge meg borti sålenge det ikke skader mitt barn og han ikke motarbeider den oppdragelsen jeg velger å gi lille (feks ikke fore han med snop og søtsaker), og ikke gidder jeg motarbeide noen heller sålenge lille har det bra når han er hos far.,.. men dette gjelder begge veier, de må være åpne og ikke motarbeide meg heller og gjøre seg vanskelige og dra den at lucas er gjest i deres hus.. for han er jo barnefars unge, ikke en gjest.. så sålenge vi alle klarer kommunisere og finne bra løsninger kommer ikke jeg til å stå i veien for et normalt forhold mellom lille og stemor...

problemet blir vel mere at far skifter dama så ofte at stakkar lille vil bli nødt til å møte mange stemødre oppigjennom desverre..

[Anonym bruker]

ble sammen med samboeren min da sønnen hans var nesten 4 år. En kjempeherlig liten gutt,som jeg ble veldig glad i.Vi fikk et veldig godt forhold. Faren har vel aldri hatt de helt "riktige" følelsene for han.(han var ikke planlagt,og faren var veldig ung.Men alle har jo hørt om prevansjon,så han kan jo takke seg selv!!!) Det var jeg som fulgte han til b.hage,hentet,var med til tannlege,lege osv...(gortalte ikke det til biomor) jeg hadde et helt normalt forhold til biomor også. Etter som årene gikk,begynte ting å forandre seg.når hun hentet han,var jeg nå der for å si hade,og gi henne beskjeder om det var noe.Faren husket aldri å si noe.

Plutselig eksploderte hun.Jeg fikk klar beskjed om å ligge langt unna,hadde ingen ting jeg skulle ha sagt,og var det noe jeg ville si,fikk jeg gå gjennom samb.Og jeg fikk ikke kalle meg stemor,for det var jeg ikke.Det var som å trykke på en bryter.Alt ble annerledes.får nok aldri det samme forholdet til stesønnen igjen.Har fått to barn med samb,og det er bare spetakkel og bråk når han er her.Burde ikke blitt sånn,men sånn ble det altså. Også her greide biomor å ødelegge,som så mange andre steder jeg leser.Men hun er en skikkelig bitch til samb min også. Jeg kunne skrevet mye mer om hele greia,men skal ikke kjede dere med den.Er rene såpeserien!!!

 

Slik ble mitt forhold til min stesønn....

[Anonym bruker]

Jeg har ikke noe imot stebarnet mitt, men jeg lyger hvis jeg påstår at jeg er glad i henne... Jeg er utrolig glad i mine egne, og kan nok aldri komme i nærheten av det med henne en gang... Mannen min har kun bodd med jenta mens hun var baby, og sier selv at han aldri kan bli like glad i henne som han er i våre tre barn... De har han hatt omsorgen for hele tiden, de er han med hver dag... i alle situasjoner (når de er syke, når de skal på kontroller, skoletilstelninger ol. ) De er han knyttet til.... og når fedrene selv ofte føler det slik, så kan det vel ikke forventes at vi stemødre skal elske de som våre egne barn... Men vi gleder oss til å ha besøk av henne annenhver helg, og hun trives hos oss... det er det viktigste

[Anonym bruker]

Min stedatter er ei utrolig nydelig og priviligert jente. Hun er i sentrum hvor enn hun går. Enebarn hos sin mor og har vært det her til hun var 8 år. Det er klart at det kan være litt krevende iblandt. Sesielt fordi hun fremdelse vil bahandles som universets sentrum og ikke viser omsorg for lillesøsteren sin. Hun er rett og sltt ikke vant til å gi men å få.

Likevel er jeg veldig glad i henne - uten tvil. men ikke som min egen, mer som en tante og ikke minst fordi jeg elsker faren hennes over alt på jord.

[Anonym bruker]

Hvorfor skal man ikke være like glad i stebarna sine, som i egne barn? Adoptivforeldre og fosterforeldre sier jo de barna blir som dems egne. Det er jo på mange måter det samme, det er jo ikke biologi inne i bildet, men man kan elske dem grenseløst høyt!

 

Tror det er mange vanskelige familieforhold der ute som heller skyldes at enkelte ikke er like glad i stebarna sine. Noen ganger er steforeldrene selv skyld i det, andre ganger er det de biologiske foreldrenes feil.

 

Barn er barn, og de er skjønne uansett. Men mange barn har det vondt som følge av våre familieforhold, dessverre. Og det er trist!

 

 

[jente08&jente2010<3]

jeg ser ikke på mi stesønn som min egen...langt ifra...

sambo mener dette er helt greit..for det er ikke min unge:)

[Anonym bruker]

Nei, jeg kan ikke si at jeg er glad i stebarna mine. Venninnene mine sine unger betyr mye mer for meg enn de. For meg er det de som står i veien for min fullkomne lykke. De er her annenhver helg, og jeg må si jeg jubler inni meg mandag morgen når han leverer de på skolen, for da er det to uker til neste gang de kommer. Jeg har sagt klart fra til samboeren at hvis det er snakk om at han skal ha de mer så blir det uten meg, jeg sliter nok som det er med de helgene de er her, for de raserer hele huset og kan ikke oppføre seg overhode. Dessverre er det sånn det er her i huset.

[Anonym bruker]

jeg har store problemer med sønnen til samboeren min

synes han er bortskjemt og uoppdragen.de dagene vi har han er hele huset snudd på hodet og det er amper stemmning. han erutrolig krevende. samboer klarer ikke å ta seg av vårt felles barn de dagene sønnen hans er her. jeg sliter med sjalusi ,missunelse,og oppgitthet. når han kommer blir ingenting som det pleier og samboeren min ser bare sønnen sin disse dagene og yter ingenting til våre felles barn, heldigvis er de så små at de ikke skjønner noe .. gruer meg så mye at jeg nesten blir syk når han er her og like før han kommer.

føler mg som ett dårlig menneske som ikke takler det her men det er jammen ikke lett,,,,