Hvor mye betyr stebarn for dere?

[Ønderkåver]

Anonym skrev:

For meg er det de som står i veien for min fullkomne lykke.

 

****

Det burde du f*** meg tenkt på før du flytta sammen med en mann som hadde barn fra før...

[Anonym bruker]

Uff da, det var da fælt så sinna vi var i dag da!

 

Det er naivt å tro at andre kan være like glade i barna våres som vi er selv. Klart nye partnere ser på barna vi har fra før som litt mindre fordelaktige forhold ved oss, men som de tar med, for det blir veid opp av vår herlige personlighet og vakre utseende

 

Det er vel bare å akseptere dette, og ikke bli så sjokkert og provosert over alt mulig.

Om ikke kommer en til å være veldig ensom, eller til å bli veldig skuffet.

 

Men gjør det så mye? Verden eksploderer ikke, og en kan fremdeles ha det godt sammen. Fordi om vi alle vil ha livet fullkomment, er det de færreste som har det. Men enkan ha det riktig så godt for det.

[Anonym bruker]

Sånn føler jeg det gså. Mannen min, jeg og våre barn har et fint liv.. bortsett fra annenhver helg, når datteren hans kommer. Da er det full sjau og mye irritasjon på moren hennes som alltid klarer å overraske oss med noe "dritt". Både nmannen min og jeg gruer oss til de helgene... men sånn er det. ( Føles nok sånn for foreldre som har problembarn også, selv om de ikke må forholde seg til andre utenforstående voksne da...). Vi ønsker ikke å "kutte" hånda av jenta, og prøver så godt vi kan å holde ut. Full nedtelling til hun er 18 år. ( bare noen få år igjen heldivis).

[Hege & lille Hannah <3]

Jeg er veldig glad i samboers sønn, selv om han er litt bortskjemt av seg. Men det er jo faren sin feil. Jeg kan med hånda på hjertet si at jeg er oppriktig glad i stesønnen min, men liker ikke at han av og til kaller meg "mamma". Jeg kommer jo aldri til å bli hans biologiske mamma

[MajjaHarToVakre♥♥]

Jeg er stedatteren jeg da. Sambo har ingen fra før, men jeg ble skilsmissebarn i en alder av 4 år. Da jeg var 5 fant pappa seg ny dame, giftet seg, og dermed fikk jeg meg stemor og to stesøstre. Det var i mange år ett rent helvete. Også mye grunnet min oppførsel. Jeg likte ikke å dele pappa med ei ny dame, og spes ikke når vi kun var der 4 dager i mnd. Har alltid hatt ett kjempeforhold til mine to stesøstre, og er veldig glad i dem!! De føles som søstre, i tykt og tynt.

Men tilbake til stemor; Jeg gjorde nok alt som sto i min lille makt for å gjøre livet surt for henne, var ett barn fra helvete til tider. Tror neppe hun gledet seg til jeg kom! Jeg trengte ingen ny mor, ville bare ha pappa som før.

Men nå som jeg er voksen og tenker gjennom ting, så var nok hun en person som ikke klarte å skjule at hun ikke var glad i meg. For fy fillern, for noen urettferdige ting hun gjorde!! Ihvertfall i ett barns øyne. Jeg fikk ikke gjøre noe av de tingene mine stesøstre fikk, fikk ikke penger til å kjøpe lørdagsgodt på kiosken. Fikk ikke være med på butikken, eller velge is på stranda. Ikke fikk jeg bursdagsfeiring. Jeg reiste hjem til min mor og fortalte hva som hadde skjedd hver helg, jeg hulket og gråt, men snille mamma prøvde alltid å finne en grunn til hvorfor hun gjorde som hun gjorde, og at det ble bedre neste gang.

Ting har forandret seg betraktelig nå, antagelig skjedde dette en gang jeg kom i den "rette" alderen, der jeg kunne ta mot til meg å fortelle akkurat hva jeg følte.

 

I dag har vi ett kjempegodt forhold, og jeg vet hun er glad i meg. Ikke som sine egne døtre, men det har jeg ikke behov for heller. Jeg har min egen mor, som elsker meg ubetinget:)

Jeg er også glad i henne, og vi prater sammen om alt!! Og jeg vet at dette gleder pappa enormt! Det var nok noen lange år for han.

 

Så dere som sliter; Det kan forandres, men krever antagelig en god porsjon tålmodighet og riktig, positiv innstilling. Og klarer dere å bli veldig glad i stebarn med en gang, er det kjempefint!! Men det kan også godt ta litt tid, og det trenger ikke bare være steforeldrene sin feil om ting blir vanskelige. Det er tross alt en veldig vanskelig omveltning for de fleste. Barn kan jammen være utspekulerte de også. *Kremt*

Og klarer man ikke bli oppriktig glad i sine nye stebarn, nei, da får man bare gjøre det beste ut av det! Følelser kan ingen styre, men man kan styre oppførsel. Tenk bare gjennom hvordan dere behandler deres egne og stebarn, og at alle trives de få dagene i barndommen dere har sammen. Det setter sine spor, uansett!

[Anonym bruker]

 

man har en mamma og en pappa i livet og slik er det. Klart at jeg ikke har samme følelser for mitt eget barn som jeg har til min manns barn. På samme måte som barna har et forhold til sin mamma og et annet til meg (noe ingen setter spørsmålstegn ved). Når dette er sagt så betyr ikke det at jeg ikke er glad i min manns barn men de kan ikke kalle meg mamma (og det har de heller aldri gjort) og vi har kjent hverandre i 11 år (jeg er 32) jeg er ikke deres mamma. Jeg er en voksen venn som har min egen relasjon til de og er kjæreste med pappa. Jeg tviler på at de hadde ønsket å ha så mye kontakt med meg om det hadde vært slutt. De er idag tenåringer og jeg må ærlig talt innrømme at jeg ser frem til den dagen de flytter for seg selv. Dette tiltross for at de er flotte tenåringer og vi har en fin relasjon - men det er ikke mine barn.

[Anonym bruker]

jeg er stemor på heltid for en gutt på snart 4. har vært her for han siden han var rundt 1år. han har en såesiell plass hos meg:) elsker den gutten like mye som jeg gjør med han som ligger inne i meg. Gutten jeg er "mor" for er hos mamman sin 2.hver helg, ¨di helgene er helt grusomme for oss:(

[Anonym bruker]

Uansett hva andre mener og stakkars unge og hvor ille ste-mor osv............. Den ungen betyr ingenting for meg...... Vet at mange kommer til å fyke opp i vantro å sinne..... men jeg har mine grunner..........

Så antar at jeg får så pepperen gror og dere får skrive krampe....... Men alikevel..... det er sannheten!!!!!!

Så bruk heller energien på noe mere fornuftig.....

For dere trenger ikke fortelle meg noe jeg vet...... sorrry!

 

[Anonym bruker]

Jeg er selv stebarn, og etter å ha lest denne tråden så skjønner jeg at jeg virkelig ikke er alene om å bli behandlet som dritt av min stemor.

 

Følte meg alltid som en gjest da jeg kom på besøk, de få dagene jeg hadde sammen med pappa'n min, de skulle hun alltid bestemme over og vi fikk aldri gjøre noe alene!

 

Man trenger faktisk litt alene tid med foreldrene sine innemellom, og det burde stemødre oppfordre til, i stede for å bli sjalu på egen eller felles barn sine vegne. Når man er skilsmissebarn har man bare to helger i måneden på å ta igjen det man egentlig skal oppleve sammen hele tiden. Et barn har ikke bedt om å bli skilsmissebarn - men stemødre vet hva de går til.

 

Dere burde virkelig SKAMME dere, det er fælt å føle seg uvelkommen.

 

Jeg mener absolutt ikke at man skal elske sine stebarn like mye som biologiske, det tror jeg ikke går. Et barn elsker ikke sine steforeldre som sine foreldre heller.

Men vær positiv til at barn og pappa får 1 time eller 2 alene i løpet av helgen, vær blid og ikke la barnet føle at de er en belastning.

[Anonym bruker]

Etter å ha lest de fleste innleggene får jeg nok en gang bekreftet at jeg har verdens beste samboer! Jeg er reservemamma til to barn på 8 og 10 år, og de bor sammen med oss. I starten syntes jeg det var utrolig tøft å komme inn som voksenperson hos de tre. De hadde sine måter å gjøre ting på, og jeg var ikke nødvendigvis enig i det. Men samboeren min er en reflektert og forståelsesfull mann, og etter mange samtaler og meningsutvekslinger (ikke krangler) har vi kommet fram til de måtene vi to - sammen - ønsker å gjøre ting på. Barna er tilfredse og virker glade. Vi forteller hverandre daglig at vi er glade i hverandre - men akkurat det passet jeg på ikke å gjøre før jeg kjente at jeg virkelig mente det.

 

Barna har sine utfordringer; moren deres har det med å avlyse/flytte på samværshelgene og droppe den ene dagen i uken. Jeg merker det fort på dem når de ikke har sett moren på noen uker. Da finner de på utrolig mye rart, og konfliktnivået stiger. Slitsomt! Men så roer det seg så fort de får vært litt sammen med mor. De trenger mammaen sin... alle barn gjør så klart det, og det er noe helt spesielt med henne. Jeg verken kan eller vil erstatte henne. Kan bare prøve å være en så god og stabil omsorgsperson som mulig. Er glad for at moren og jeg snakker godt sammen. Alle avtaler som gjøres i forhold til barna gjøres mellom henne og samboer, og sånn bør det være. Men et godt forhold mellom mor og meg gjør nok også at barna føler at vi voksne er på lag - det nytter f.eks. ikke å spille ut den ene mot den andre.

 

Nå venter samboer og jeg et barn sammen, og jeg er spent på hvordan jeg vil takle å få et eget barn i kombinasjon med bonusbarn. Et mål er at alle tre skal føle seg like godt ivaretatt og verdifulle i kjernefamilien. For med alt det de er, så er de jo fantastiske, små individer som fortjener en best mulig start på livet. Når han på 8 er sur, lei og slenger med leppa, så er det jo et eller annet han prøver å fortelle oss. Enten at han er trøtt og bør sove, eller at han har hatt en kjip dag på skolen. Så enkelt er det ikke hos alle, har jeg skjønt. Vi er heldige som har klart å bli så sammensveiset på så kort tid, og jeg synes jeg er heldig som nå har en egen familie. Jeg var singel i mange år så dette er ingen selvfølge for meg. Men hadde jeg gått den veien om igjen...? Nei, det vet jeg ikke... for det har vært tøft. Kjempetøft! Men når jeg ser at barna trives og har det bra, og søker til armkroken - da er det lønn for strevet. Og de gleder seg til å få en lillebror... )

[Anonym bruker]

Takk gud for at det finnes slike voksne, reflekterte "superstemødre". Som biomor varmer det mitt hjerte å se at det også finnes slike ressurspersoner inne på disse sidene!Dere har tross alt en vesentlig innflytelse på det aller kjæreste vi biomødre har, VÅRE BARN!