Hvor mye betyr stebarn for dere?

[Anonym bruker]

heisann. Har i dag sittet her og lest gjennom en del innlegg som er blitt lagt til her gjennom tidene. Ganske interesant må jeg si.

Det jeg egentlig lurer på, er om dere er oppriktig glad i stebarna deres? Eller hvilket forhold har dere til stebarna?

Har selv 2 stebarn og 2 biobarn. Jeg er glad i stebarna, men kanskje mer på en måte som minner om tantebarn, og ikke egne barn. Dette er imidlertid noe jeg jobber hardt med hele tiden, slik at stebarna ikke skal føle seg utenfor på noen måte. Omsorg, respekt og aksept fra stemødre og stefedre er MEGET viktig. Men ingen kan forlange av en stemor at hun skal være like glad i stebarn som biobarn. Slik ser jeg iallefall på det.

[Anonym bruker]

Jeg ser dem kun som min mann sine barn. Jeg vet at han trenger dem i sitt liv for å være lykkelig, på den måten blir de også del i mitt liv, og våre barns liv.

Jeg har ikke noe egen interesse i å ha dem i livet mitt, skulle det bli slutt mellom meg og min mann, eller skulle han dø, ville jeg nok ikke ha fortsatt kontakten med hans barn.

Jeg ser dem heller ikke som søsken til våre barn, vi har en og en underveis. Det er stor aldersforskjell og veldig stor kulturforskjell mellom dem og oss.

Vi har virkelig ingenting til felles med dem, bortsett fra han. Når de er her blir han litt mer som dem, han prøver så godt han kan å få dem til å føles hjemme her.

 

Alt jeg gjør for mine stebarn gjør jeg for min mann!

[Anonym bruker]

Ja dette var et spørsmål jeg bare følte jeg måtte svare på, for det tvinger meg faktisk til å definere forholdet til stedattern min. Hun er en søt og snill jente som er lett og like, og å bli glad i. Alikevel føler jeg nok noen ganger at hun er i veien når hun kommer på besøk, Dette er selvfølgelig ikke hennes feil, men det har særlig vært i denne perioden hvor vi har prøvd å få barn. Har alltid hatt El de helgene hun har vært her, og fått mensen den andre helga.. Da er ikke hormonene og velkomsfriheten på topp. Nå er jeg gravid og ikke like avhengig av alenetid med kjæresten de helgene, så jeg håper det blir bedre.

 

Mitt forhold til henne er nok mest gjennom gubben, og jeg ser jo hvor viktig hun er for han. Jobber derfor også veldig for at dette skal fungere best mulig. Vi koser oss sammen, men jeg innrømmer at jeg ikke er den første til å foreslå alenetid mellom oss.

 

Kort oppsummert kan jeg si at blir man forelsket må man ta hele kofferten, selv om kanskje ikke akkurat den koffert var førstevalget. Men for all del: Jeg er heldig, jeg.. Hun er ei veloppdragen og snill jente.

[Diis]

Nei, jeg er ikke oppriktig glad i stebarnet mitt. Tror det hadde vært lettere dersom h#n hadde bodd hos sin mamma og min mann hadde hatt " vanlig samvær". Nå er barnet full tid hos oss og det blir litt mye kjenner jeg, men det er nå sånn det er. Det jeg er veldig glad for er at jentene mine har en "ekstra" storebror, jeg ser de setter veldig pris på hverandre og er svært glad i hverandre. Men for min egen del, uten å ta hensyn til min mann og barn, hadde jeg nok ikke savnet h#n om h#n var sjeldent hos oss.

[Anonym bruker]

Jeg sliter veldig med dette. For min stesønn på tre år er ufattelig krevende av seg. Han trenger MYE oppmerksomhet, og blir veldig fort rasende sint og blir voldelig. Jeg prøver og prøver skikkelig hardt, men må innrømme at det er veldig vanskelig. Og det er fordi at han er så stygg med både meg og min datter. Føler jeg gjør alt mulig for å gjøre det bedre, men det føles nytteløst. Dette har holdt på å ødlegge forholdet til samboeren min flere ganger. Pga at han bare har latt han styre på og herje og herse med oss og gjøre som han vil. Før spyttet han på meg minst en gang for dagen hver eneste dag vi hadde han. Og jeg bet tennene sammen og fortsatte og prøve. Prøvde å snakke med sambo om det, men han ble veldig beskyttende ovenfor han og det ble krangling hver eneste gang.( ikke foran barna) Jeg gruet meg til annenhver helg fordi jeg visste at det kom til å bli så sinnsykt slitsomt. Han bare kjeftet på oss fra det sekundet han kom inn døren, og kjeftet helt til han reiste hjem igjen på søndagen. Og så det at han var så stygg med datteren min. Han bare kjeftet og slo og bet og kastet ting og spyttet på oss. Og faren sa ingenting! Utrolig leit! Når slikt som dette pågår over lang lang tid, så blir man mektig lei til slutt. Rett og slett utslitt! Ikke bare bare å være stemor. Det kan være en utrolig utakknemlig "jobb" (jeg ser ikke på det som en jobb altså, men finner ikke helt de riktige ordene). Nå har samboeren min endelig forstått alvoret i hvor ille dette har vært og tatt seg sammen og lar han ikke holde på slik lenger. Han prøver seg titt og ofte, men å gjør i hvert fall faren noe får å forhindre det. Fjoh! Var utrolig godt å få dette ut! Velger å være anonym akkurat nå jeg...

[ana baroma]

ja, jeg er oppriktig og ærlig veldig glad i stebarnet mitt:)

Han er en skjønn gutt som beriker livet vårt hver gang vi er sammen. Jeg kan bli sinna på han, og jeg er med på å styre oppdragelse osv mens han er her. Dette med både mors og fars velsignelse...

Han er 7 år og gleder seg VELDIG til å bli storebror.

Jeg vil ikke være hans mamma, og jeg er heller ikke det. Han har to strålende foreldre som er hans, og jeg er en bonusperson i livet hans. Det betyr at jeg blander meg svært lite oppi de formelle tingene som skole osv. Der har vi avklarte roller:)

Jeg kommer helt sikkert til å få andre og sterkere følelser for det barnet som er underveis, og det er naturlig. Synes ikke det er noe nederlag eller vondt å snakke om. Hovedsaken er at han fortsatt har sin faste plass i vår familie, og at han er trygg på at han er veldommen og elsket her, somhan wer hos mor:)

[Gjest]

hei. typen har ei skjønn lita jente på 11 mnd, som e hos oss 1 dag i uka og aen kver helg. har blitt veldig fort glad i ho, og kose mæ masse med ho når ho e her:) kanskje litt lett, sian ho e så lita enda.. men typen e ihvertfall veldig takknemmlig for at æ godtar at han har ei datter fra før, og for at æ hjelpe tel med ho!

[Anonym bruker]

Hei. Jeg har to stebarn på 13 og 11 år. Har ingen egne barn enda. Vi prøver, men sliter.....

Underveis har vi hatt store problemer med eksen til min sambo. Jeg har aldri møtt et menneske som henne.... Alt skal være som hun bestemmer og hun ringer og kjefter og slenger på røret etc. For å si det mildt så er hun en fryktelig ustabil person.

 

Datteren er desverre veldig lik sin mor. Hun tror hun er prinsessen her på denne jord som kan gjøre akkuratdet hun vil..... Har alltid blitt foralt av sin mor at alt hun gjør er riktig og at hun er flinkest i verden. For å si det sånn: det blir ikke sjarmerende unger av sånt!!!!!!

 

Så jeg kan si at jeg er glad i stesønnen min, men stedatteren mi har jeg store problemer med. Men som ei sier over her: jeg tror heller ikke at jeg hadde hatt kontakt om det ble slutt eller sambo døde.

 

Men selvfølgelig så prøver jeg å gjøre så godt jeg kan når dem er hos oss. Men jeg er veldig glad for at sambo ikke har den daglige omsorgen......

[Gjest]

Jeg er virkelig oppriktig glad i stedatteren min. Vi har et veldig godt forhold. Jeg har jobbet i barnehage i 3år og tror nok det at jeg generellt liker barn flest gjør at det har vært lett for meg å få et godt forhold til henne. Jeg har også vært i livet hennes siden hun var 2 år så vi kjenner hverandre godt og hun respekterer meg og de grenser jeg setter.Hun er nå 6 1/2år.

 

Men jeg HATER å ha biomoren i vårt liv... Hun er ute etter å ødlegge forholdet mitt til typen og forholdet vårt til datteren hans. hun står naken og spriker når typen skal levere datteren slik at datteren ser rett inn i der hun kom ifra. Typen viser ingen interresse for henne, dette virker som om gjør at hun blir enda mer desp og påtrengende. prøver å beføle han også videre.. Hun får datteren til å kalle meg stygge ord som hun ikke vet hva betyr og når stedattern min får vite hva hun sier blir hun lei seg.. Fortalte datteren at pappa er farlig når hun var 2 1/2... Hun er absolutt ikke skikket som mor, pusser ikke tennene hennes. Bruker ikke skinner selvom hun skal om natten fordi hun er født med klumpfot.. møter ikke opp til lege og tannlege timer og betaler ikke bhgregninger eller sfo-regninger. Selvom typen betaler 1/2 av de regningene. Derfor har hun nå mistet plassen på SFO. Barnevernet er inne i saken, men det er komplisert... Hun bruker også datteren for å få makt over typen og for å såre meg...

(jeg har ingenting med bruddet dems å gjøre..og er ikke den første dama han har hatt etter bruddet).

 

Jeg har hele tiden gitt stedatteren min mest mulig omsorg og tid. Hevet meg over alt det biomoren gjør, men selvfølgelig er det utrolig tøft å måtte tåle alt dette... men jeg kunne aldri ha latt dette gå utover stedatteren min og sunket ned på hennes nivå...Mest av alt er det utrolig frustrerende å måtte være tilskuer til alt hun gjør mot sin egen datter... Fordi stedatteren min betyr mye for meg...

[Gjest Antarctica]

Har det som HI. Det er viktig å føle seg velkommen, men det er ikke noe poeng i å "piske" seg selv fordi følelsene man har for sine egne er sterkere. Sånn må det jo være. Barna til mannen min har en mor, og mangler ikke noe selv om jeg lar være å ta rollen som Mor nr 2 eller noe annet pretensiøst. Mine egne barn har en eneste mor, det er meg, og om jeg begynte å vakle i mine prioriteringer, ville det jo være tap for dem.

[Anonym bruker]

Heisann dere

 

Mannen min har ingen barn fra før av, men jeg fikk lyst til å kommentere denne tråden likevel.

 

Jeg ble litt skremt av noen av innleggene. Jeg har selv vokst opp med en stefar som etterhvert fikk egne barn sammen med min mor. Vi har et utrolig godt forhold og jeg er sikker på at han elsker meg like mye som sine biologiske barn. Hvis jeg i oppveksten hadde hatt en følelse av å være annenrangs og ikke like høyt elsket som mine søsken ville det vært dypt sårende.

 

Nå ønsker jeg å få barn med min samboer, og selv om han ikke har barn fra før, har jeg det. Jeg forventer at han gir alle våre barn masse omsorg når de er hos oss. På samme måte som jeg ville elsket et adoptert barn like høyt som mine biologiske.

 

Det er ikke flaks eller uflaks som styrer forhold mellom foreldre og barn. Man kan gå inn for å elske noen. Tror noen av dere burde tenke litt mer på barna dere er omsorgsperson for og litt mindre på biologi og hvilke personlighetstrekk dere fortrekker hos barn.

 

Lykke til og åpn opp hjertene. Med tiden kan det tenkes at dere vil få et vel så sterkt forhold til bonusbarna som til biobarna.

[Anonym bruker]

Jeg tror nok ikke det er helt mulig å føle like stor kjærlighet til bonusbarna sine som egne,det syntes jeg også er helt naturlig og "riktig" jeg er glad i mine 2 stegutter,men jeg elsker den herlige snuppa mi.

Jeg gjør ikke forskjell som jeg vet om i allefall,men jeg merker jo at det er noe ekstra med min egen datter,jeg er jo tross alt moren hennes,og det er nok et usynlig bånd mellom mor og barn,tror jeg da:)

[Trixie skal ha nr. 2]

Kjempeinteressant innlegg. Min kommende mann (gifter oss om 3,5 uker) har tre barn fra før. Greit forhold til eks osv. Men nå prøver viå få barn. Jeg er opptatt av barna hans. De er 6, 10 og 13. Men den yngste er jeg blitt glad i. De to som er eldre er det liksom for sent for..Og vet helt sikkert at jeg vil bli mye mer glad i egne barn enn stebarn. Det er liksom ikke betingelsesløs kjærlighet...Jeg er avhengig av at de oppfører seg og er snille og greite, ellers irriterer jeg meg voldsomt over dem som jeg tror er grunnleggende annerledes enn egne barn. Noen som kan si noe om følelser for egne barn kontra andres barn??

 

Jeg er enig i at alt jeg gjør for stebarna gjør jeg for mannen min og min egen samvittighet. Ønsker ikke å være deres mor,eller at de skal bli for avhengig av meg..

[Gjest Antarctica]

Kan så være, men er det et poeng? Er det så viktig å ha 4 foreldre? "Mamma og pappa er viktigst", sa ei lita jente jeg kjenner, da mor og stefar gikk fra hverandre, og hun ble spurt om det var leit. Det satt ikke så veldig store spor hos henne.

 

Mine foreldre er også skilt, og fikk nye partnere i løpet av min oppvekst. Hyggelig det, men mamma og pappa er mamma og pappa. Jeg savnet aldri å bli som et barn nr 3 hos min stemor, selv om hun er en fin person og en hygglig dame. Og mors kjæreste pleide å peke på mamma og si: "Jeg har ingen barn, men det hender jeg låner hennes." Det var helt avklart, jeg kalte han ikke far eller noe sånt, og syns det var OK at han sa det slik - han skulle ikke erstatte noen.

[Anonym bruker]

Egne barn vil alltid bety noe annet enn andres barn, det tror jeg er vanskelig å komme vekk i fra.

Måten jeg merker dette på, er spesielt når det røyner på, når vi har det travelt...da tåler jeg en dråpe fra hans unger og et hav fra mine egne.

 

Har jeg dårlig samvittighet av en eller annen grunn overfor mine egne unger ( lite tid sammen med de, småkrangler..), kjenner jeg at det gjør noe med hvordan jeg reagerer på hans unger. Da er de med en gang litt til bry..

 

Jeg er ikke interssert i å bli "stemor" for hans unger. De har en mor. De er unger jeg må forholde meg til, men de er ikke mitt ansvar. Jeg ønsker ikke at de skal være avhengig av meg, men trygge på at jeg er der.

 

I en presset situasjon kjenner jeg også at små ulikheter i syn på oppdragelse irriterer meg...og stiller nok kanskje litt raskt opp for mine to egne.

 

Dette er vanskelig, men..kjærlighet overfor hans to barn, nei.

 

Høres dette grusomt ut?

 

[Anonym bruker]

Hei Anonym i tråden over Pashla

Nei jeg synes ikke du er grusom, du er bare menneskelig. Jeg kom inn i livet til stedatteren min når hun var nesten 9 år Det er forsent å bygge sterke bånd for min del da.

Jeg har verdens snilleste stedatter så jeg kan ikke klage. Jeg er glad i henne, men det er ikke kjærlighet. Vi har ikke noe fortrolig forhold slik hun har til sin mor, og det tror jeg ingen av oss heller har behov for. Hun er her for å besøke sin far og så lenge jeg tilrettelegger for en best mulig helg for henne når hun er her, føler jeg at det er min viktigste oppgave i det forholdet.

 

Tror ikke vi skal forvente så altfor mye av våre egne følelser. Stemor er ikke synonymt med supermenneske. Vær grei og snill mot dine stebarn, så er mye gjort:)

[Gjest]

Måtte bare kommentere dette....

 

Du sier: "Jeg forventer at han gir alle våre barn masse omsorg når de er hos oss". Ja, det er jeg helt enig i. Jeg er selv stemor til en gutt på 4, men har ingen barn selv. Jeg mener at jeg gir min stesønn den omsorgen han trenger, og det syns også hans far, altså min kommende mann.

 

Men du sier at "man kan gå inn for å elske noen". Det er jeg ikke enig i. Vet ikke helt hva jeg skal si til det, men jeg mener at det ikke er mulig. Du sier at du tror noen av oss burde tenke litt mer på barna vi er omsorgsperson for og litt mindre på biologi. Men da må jeg bare si at jeg tror ingen som selv har vært i situasjonen som stemor eller stefar kan forstå hvordan det er.

 

Jeg snakker selv veldig mye med min mor om dette, men hun har heller aldri vært stemor selv. Hun har bare meg og mine biologiske søsken. Jeg har veldig mange ganger lyst til å si til henne at "du aner ikke hvordan det er å ha "ansvar" for en annen persons barn". Jeg tror hun tror at hun vet hvordan det er, men på måten hun reagerer når jeg fortelle hva jeg tenker og føler, så skjønner jeg at hun ikke har peiling på hvordan det er for meg.

 

Nå har ikke jeg egne barn enda, og jeg vet ikke hvordan den følelsen er, men biologi har veldig mye å si! Det skal være sikkert! Jeg tror ikke jeg kommer til å elske min stesønn på den måten jeg kommer til å elske mine egne barn. Jeg tror kanskje mitt forhold til han blir annerledes og forhåpentligvis enda bedre, men jeg kommer aldri til å elske han på noen måten.

 

Nå skal det sies at jeg har et veldig bra forhold til min stesønn, men tro meg - det er utrolig vanskelig for det!!!

 

 

[Anonym bruker]

Hei stemor27

 

Det er jeg som er den anonyme du siterer.

 

Jeg synes du har et fint innlegg og har lyst til å utdype litt det du tar tak i. Når jeg sier at det er mulig å bestemme seg for å elske noen tenker jeg på det å bli foreldre i det hele tatt.

 

Min erfaring er at kjærlighet mellom foreldre og barn, i de fleste tilfeller, ikke er noe umiddelbart som oppstår ved fødsel eller i det du ser adoptiv barnet ditt. (Jeg går utfra at du tror adoptivforeldre har like stor kjærlighet til sine barn som biologiske har til sine)

 

Når jeg selv gikk gravid gjorde jeg meg tanker om hvordan barnet jeg bar på var, både personlighetstrekk og utseende. Jeg ble overrasket over resultatet. :-) Det var som jeg måtte bli kjent med ham på nytt. Selv om han ikke nødvendigvis oppfylte alle mine fantasier og drømmer, var han min. Han var avhengig av meg, prisgitt meg og prisgitt min kjærlighet og omsorg. Hans sårbarhet var første steg i vårt kjærlighetsforhold, kan man si. Min kjærlighet for han var ikke noe som var der av seg selv, hvis du skjønner.

 

Det var da jeg forsto at adoptivforeldre er gjennom akkurat det samme som biologiske. I dét adopsjonen er innvilget, gjør de seg tanker, fantasier og drømmer som mest sannsynlig ikke stemmer med virkeligheten. Når foreldre og barn møtes må de starte på nytt og bygge opp et forhold. Bestemme seg for å elske, kaller jeg det, fordi du forsøker å bygge opp en kjærlighetsrelasjon uten at kjærligheten allerede er tilstede.

 

Mitt andre hovedpoeng er at det er vi som er voksne og det er vi som har ansvar for relasjonen til barnet og vi som må ta det ansvaret. Sagt litt enkelt: Hvis du har et dårlig forhold til din partners barn er det du, ikke barnet, som må ta tak i det og endre situasjonen.

 

Men for all del jeg vet at det ikke bare er lett. (Har tidligere vært i et fohold med bonusbarn) Heldige er de som umiddelbart elsker stebarna/bonusbarna. For de aller fleste er det noe de må bestemme seg for og arbeide for at skal bli bra - og da tror jeg det ligger en kjempegevinst. Du kan til og med risikere å få et bedre forhold til disse barna enn dine egne biologiske. Uten at det er noe mål, selvfølgelig.

 

 

[Anonym bruker]

Stebarnet er min manns barn. Vi har henne annenhver helg, og det er såpass lite at det tar tid å knytte noe bånd til henne. Inntil da er hun gjest i mitt hus

[Anonym bruker]

Har tre barn fra før, og venter nå en liten med ny mann. Hadde jeg vært i usikker på om det hadde gått ut over noen av de barna jeg allerede har, hadde jeg nok vært vært usikker på om jeg ville hatt fler. Heldigvis har han og hele hans familie tatt i mot oss med åpne armer.Føler at de virkelig bryr seg om oss. Jeg er ikke i tvil om at samboeren min er oppriktig glad i barna mine.

[Gjest]

... og er det ikke sånn det skal være også da? At den som er far/ mor til barna skal være trygg på at den nye partneren vil ta vare på barna som blir en naturlig del av familien.

 

Jeg vet at om jeg ikke hadde taklet datteren til min mann, eller satt pris på henne som jeg gjør, så hadde vårt forhold ikke hatt noen fremtid.

 

Jeg vet at jeg aldri kan elske min manns datter som en mor vil elske sin datter, men jeg respekterer den hun er, jeg er oppriktig glad i henne og jeg behandler henne som jeg vil behandle mine egne barn!

 

Det er det minste jeg kan gjøre for min nye familie!

[Anonym bruker]

Jeg er veldig glad i mine stebarn, men nå har jeg ingen barn selv, så vet ikke hvordan den følelsen blir når jeg en gang forhåpentligvis blir mor selv.

men tviler på at jeg blir miindre glad i mine stebarn fordet, men man vet jo aldri da.

[Anonym bruker]

jeg flyttet sammen med min nåværende samboer for 2,5 år siden da va hans gutt snart 4 og min datter nettop 1. min samboer jobbet fullt i uka og jeg annenhver helg. han sa opp dagmamma for å spare penger noe som jeg var uenig i for jeg visste gutten hans var krevende, men ga meg pga dyr dagmamma:)

 

Det skulle jeg nok aldri gått med på !!!

 

gutten bodde hoss oss og skulle være en dag i uka hoss bio mor og annenhver helg.

 

bio moren stillte opp ukedagen men helgene var hun ikke å se

 

ukedagene da far var på jobb brukte jeg på å lære guttungen at vi spiser frokost en gang på formiddagen og ikke 3 ganger at vi drakk melk ikke saft jeg måtte lære han å kle seg for det hadde han aldri jort og ikke minst slutte med bleie på dagtid! og hver gang han ikke fikk det som han ville hylte han i minst en time!!

 

jeg følte at jeg forsømte min egen datter fordi hun var rolig og lekte fint på gulvet, og hver gang jeg satte meg ned med henne var 4 åringen over meg.det jor dagene rett og slett lettere ved å bruke all min tid på han.gutten kunne ikke leke, hadde masse ting men brydde seg ikke om de. det eneste han kunne var å mase på meg og være "hale" å snakke stygt.

 

han hadde det ikke lett gutten heller... plutselig kom det et kvinnemenneske inn i hans tilværelse og skulle sette grenser, noe han alldri hadde hatt...

 

men det verste var at min samboer ikke forsto hva jeg gikk gjennom og var alltid på gutten sin side.

 

jeg hadde mange ganger lyst å pakke kofferten å dra, men tross alt var det mannen jeg var sammen med(og jeg var enormt glad i han) og ikke gutten

 

høydepunktet kom etter 4 mnd da guttens farmor kom og sa at jeg hadde jort en kjempe jobb med gutten og beklaget seg over at de ikke hadde grepet inn og hjelpt før...

 

etter 8 mnd skulle han endelig begynne i barnehagen 2 dager i uken og da fikk jeg endelig litt fridager å lade opp på og der fikk han veldig god oppfølging og etter et halvt år begynte han 3 dager

 

da jeg ble gravid og mistet mye av min tålmodighet, forsto samboeren alvoret, (selv om han mange ganger skyldte på hormoner) og han gikk endelig med på å sette samme grensene som meg og ikke diskutere så mye,

 

rett og slett at far skulle være sjef ikke sønnen

 

da gikk alt mye bedre og jeg ble ikke lenger motarbeidet

 

og mor til gutten begynnte å stille opp helger også igjen, jeg mistenker at hun rett og slett ikke orket ta opp kampen før

 

da fikk jeg endelig frihelger og jeg og min samboer kunne begynne å være kjæreester igjen:)

 

nå er han en snill rolig selfølgelig litt rampitte 6 åring som gleder seg til å begynne på skole til høsten og det å bli storebror opplevde han som veldig stort.

 

jeg kan si d at jeg aldri kommer til å bli glad i gutten sånn som jeg er glad i mine egne barn og hadde jeg havnet i den situasjonen en gang til hadde jeg flyttet rett ut for det var en for stor psykisk påkjenning og jeg tror aldri jeg kan bli den personen jeg var før dette skjedde igjen...

d var så galt en stund at jeg ikke likte barn, orket nesten ikke oppholde meg der det var barn tilstede

 

men nå kan vi sitte å le av gutten som sto å hylte og banket på dodøren fordi han ikke klarte være alene de min d tok for oss å tisse

d er veldig lenge siden og en hel forandring siden.

 

utrolig hva som kan gå bra viss man holder ut litt ekstra når ting er på sitt verste...

 

 

 

 

 

[Anonym bruker]

ikke en skitt. Unødvendig ekstra baggasje jeg kunne klart meg godt uten! Men jippi-de flytter snart!!

[Anonym bruker]

helt enig med anonym over meg her...

jeg vet at pappan også ser på de som en unødvendig bagasje.

han ville i utgangsp ikke ha barn md eks , for han visste at han ikke elsket henne.

men gikk med på 1.barn for han trodde følelsene ville komme -de kom heller ikke da de giftet seg , og etter 2,5år ville han skilles da var eksen gravid og nektet å ta abbort -i håp at han ville forandre mening.

 

det skjedde aldri , hvem i helvete vil gå igjennom noe sånn alene da ? jeg ville straks tatt abbort. men neida , isteden belasster ho oss med bidrag og onger annenhver helg.

og vi har dem rettt å slett annenhverhelg bare for at vi ikke har råd til mere i bidrag.

 

unga er ufyselige , og far inndrømmer at vår datter betyr så mye mere for han enn de to han har fra før -som han ikke ville ha.

han har lært av sine feil -kjæligheten kommer ikke selv om man gifter seg og får onger -

 

grusom stemor