Vil den sene utviklingen følge henne? (beklager, ble litt langt)

[Mamma 10 uker på forskudd]

Nå er lille frøken blitt over 14 måneder, 1 år korrigert, men ligger veldig etter i utviklingen sin.

 

Vi går til fysioterapeut og spesialpedagog, og de har liksom "våknet" og skal ta mer tak i henne motoriske utvikling. Det er kjempefint. Så nå har hun begynt så smått å gå langs med bordet, og kryper bittelitt, ellers bare åler seg framover. Det motoriske har liksom ikke bekymret meg, for det har hun tatt i små steg hele veien.

 

Men pedagogen vår er såååå fornøyd, og sier hun er så våken og konsentrert. Ja, det stemmer. Og jeg synes hele tiden at hun har vært veldig på høyde med sine jevngamle babyer (korrigert altså). Men nå synes jeg hun er litt treig, og viser ingen interesse til å lære.

 

Men frøkna sier ikke noe, verken mamma eller pappa, men masse "baby-blabla-lyder".

 

Lager jeg forskjellige lyder (bæ, mø, brom, voff, uff, æsj etc), sitter hun og ler, men viser ingen interesse til å herme lyder eller lære seg nye ting som f.eks å vinke m.m.

 

Har også en del bøker som jeg bruker å peke på, samt at hun har masse dyr og sånn jeg leker med mens jeg lager lyder.

Noen leker hun liker veldig godt, setter jeg navn på, slik at når jeg spør hvor f.eks vov-vov`en er, så mener jeg at hun skal finne lekehunden sin (det gjør hun da selvsagt ikke, synes bare det er kjempegøy at jeg sier vov-vov).

Hun viser heller ingen tegn til å ville peke på ting.

 

Hun har så smått begynt å spise bittelitt selv, men holder da med hele knyttneven, ikke fingrene. Så det sier seg selv at det blir litt vanskelig. Maten går jeg ikke inn på her, det er et eget kapitell i hennes liv.

 

 

Egentlig hele saken er - at selv om hun nå er over et år og er et barn - er hun fortsatt baby liksom. Jeg vet liksom ikke hvordan jeg skal hjelpe henne videre i utviklingen nå. Mulig jeg ønsker/vil for mye av henne.

 

[*Maggi*]

Hei.

 

Denne beskrivelsen kjenner jeg meg og vår situasjon igjen i!

 

Har selv ei jente som i dag er 3,5 år, hun ble født i uke 27 + 2, veide kun 650 gram da hun måtte tas med keisersnitt p.g.a. at hun ikke fikk nok næring i magen (morkakesvikt).

Oppholdet på sykehuset ble for oss på 10 uker, og det var en eneste lang opptur - hun slapp unna respiratorbehandling (jeg fikk lungemodningssprøyter før hun ble født), lå ca. 5 uker på Cpap, og hadde et helt ukomplisert forløp på sykehuset. Fikk henne med hjem da hun kom seg over 2 kilo og var stabil på alle mulige måter.

 

Det ble etter hvert konstatert at hun virket litt treg grovmotorisk, men at både finmotorikk og forståelse var der det skulle være.

Treg grovmotorisk har hun vært lenge; hun begynte å åle seg fremover da hun var rundt 12 mndr (9 mndr korrigert), krabbet da hun var rundt 15 mndr (12 mndr korrigert), tok sine første skritt da hun var rundt 18 mndr (15 mndr korrigert), men brukte ikke det å gå som sin hovedmetode å komme frem på før hun var nærmere 21 mndr (18 mdnr korrigert.)

Vi stimulerte og trente på å gå både sent og tidlig, noe som resulterte i en ”gånekt”-periode på over en mnd – det virket som om det var hennes måte å si fra at nå er det nok, slutt å mase!

Det gikk for øvrig ikke mange dagene etter at gånekten var over til hun plutselig en morgen satte bena under seg og gikk i stedet for å slippe seg ned og krabbe da vi satte henne ned på gulvet. Det var en god dag for mor & far som nok var en god porsjon bekymret for at hun aldri hadde tenkt å begynne på gå. I dag hopper og spretter hun rundt som enhver annen treåring.

 

Utviklingen for øvrig har hele tiden gått i rykk og napp, synes jeg - på noen tidspunkt synes jeg hun har vært helt på høyde med sine jevnaldrende, mens hun på noen tidspunkt har ligget litt bak. I laaange perioder syntes jeg at det absolutt ikke skjedde noenting, og ble bekymret over det. Baby syntes jeg at jeg hadde til lenge etter at hun var 1,5 år...

Skjønner godt frustrasjonen din, jeg hadde flere samtaler med helsesøster som gikk på dette med utvikling da hun var mindre.

Det helsesøster sa til meg, var at dette er normalt, og at barn er forskjellige uansett om de er født prematur eller ikke. Dessuten så er det vanskelig å få babyene å følge vårt skjema, de tar sine steg i utviklingen når de er klare for det (det er vel ikke dermed sagt at man ikke skal stimulere til utvikling, men at de bestemmer selv når fremskrittene skal skje....)

I dag så ligger jenta vår utviklingsmessig helt på høyden med de fleste andre på 3,5 år, det er heller ikke noen tegn på grovmotorisk treghet lenger.

 

Ser du nevner maten som et kapittel for seg selv. Også dette er jeg godt kjent med (uten å vite at din historie er lik vår på dette området). Her i huset har frøkna hele tiden vært både småspist og kresen, og etter at vi begynte med grøt til henne hendte det stadig at hun kastet opp igjen all maten (i perioder flere ganger i uka). Dette stoppet rundt da hun var 2 år - ingen årsak å finne til det...

Det har vært mye synging og "underholdning" fra vår side for å få i henne maten, men etter hvert så ble jeg roligere på det området, men det hender fortsatt at jeg hjelper til innimellom for å få inn noen biter til eller minner henne på at nå bør hun spise mer av brødskiva si....

Pr. i dag spiser hun greit, men jeg har vel innsett at hun neppe blir noen storspiser noen gang (iallefall ikke som barn), og at så lenge hun er frisk og rask, så er det det som teller.

 

Hun er i dag 3,5 år og ei frisk og rask lita jente som ikke bærer nevneverdig preg av å ha hatt en så tidlig start. Det eneste måtte være at hun fortsatt er liten og tynn for alderen (95 cm og ca. 12 kg).

Vi har foreløpig sluppet utrolig billig unna, men jeg har fortsatt i bakhodet det med senskader (lærevansker / konsentrasjonsvansker osv) som kan dukke opp senere.

Mulig jeg vil ta en "skolemodenhetstest" på henne når vi kommer så langt om et par års tid, for å avgjøre om hun skal ta et år ekstra i bhg (hun er født sent på året i tillegg...)

 

Jeg tror kanskje at jenta di er nede i en bølgedal når det gjelder utvikling, men at når hun er klar for det, tar hun et par stormskritt videre. Men oppsøk gjerne helsestasjon el.l. for å få en status på barnets utvikling, det vil gjøre en mamma litt roligere når man får bekreftet at andre ser ens eget barn som normalt..

Kos deg med jenta di mens hun ennå er liten, slik at du ikke plutselig sitter der og har bekymret bort disse herlige første årene. Du skal se at plutselig tar hun et kvantesprang i riktig retning når det både gjelder motorikk og språk: )

Beklager, men dette ble også langt!

Lykke til med jenta di!

 

[Mamma 10 uker på forskudd]

Hei, og tusen takk for svar. Så kjekt at du tok deg tid )

 

Tror egentlig jeg kjenner igjen mye i det du skriver, maggi.

Utviklingen har gått i veldig rykk og napp, og plutselig har hun tatt noen "jafs", og nå har det stått stille en stund. Hun har hele tiden vært veldig baby, men rundt 8-9 mnd alderen skjedde det liksom kjempestore framsteg med at hun begynte å rulle og åle seg framover.

 

Jeg vet at hun er sen grovmotorisk, derfor får vi nå hyppigere fysioterapi og vi gjør øvelser nærmest daglig hjemme. Jeg vil ikke presse henne, så når hun viser ingen interesse og vil noe annet, så lar jeg henne holde på. Vil at det skal skje på hennes premisser. Og grovmotorikken har jeg liksom akseptert at går sakte framover.

 

Det er at hun ikke viser tegn til å ville lære ord, lyder etc jeg synes er rart, spesielt siden hun hele tiden har vært veldig tilstede mentalt. Men skal ta en lengre samtale med pedagogen vi har ved neste kontroll. Siden en spesialpedagog er fornøyd med utviklingen, bør vel jeg være det også - men er vel hennes oppgave og berolige

 

Helsesøstera har jeg ikke hatt slike samtaler med - der søker jeg mer hjelp med mat

Ja, vi har hatt og har masse brekninger og oppkast. Maten kommer opp i tide og utide, må lekes inn og nekter å spise biter. F.eks så kan hun ta en liten bit med brød - tygge - forsøke svelge - kaste opp. Men spiser egentlig ganske godt i dag, selv om hun er småspist og all mat må moses. Hun har knapt vist tegn til sult samme hvor lenge vi ventet og mye/lite hun spiser, og vi har gitt mat etter klokka (spesielt når hun fikk bare melk).

Er tross alt litt over 8 kg nå, så jeg klager ikke sånn egentlig Blir bare frustrert over tanken på at jeg må lure i maten, og overse at hun snur seg bort så fort hun ser matfatet. Heldigvis går det litt lettere nå (og jeg slapper mye mer av), men er redd for å ødelegge matgleden hennes.

 

Jeg får vel bare være tålmodig og vente på neste "jafs" til å bli et lite barn

 

åhh.. godt å skrive ned alt man tenker på.

Tusen takk igjen, maggi, setter jeg stor pris på.