Fabians fødsel 18. januar :o)

[Gjest]

 

Jeg var såpass kjepphøy at jeg tenkte "Hah! Dette har jeg gjort før, så det blir sikkert ikke så ille!"

 

Det jeg glemte, er jo at ingen fødsler er like...

 

Jeg fikk noe som minnet mistenkelig om veer om morgenen den 17. Vi drøyde helt til kvelden med å dra til sykehuset, for det tok lang tid før det ble noe "fres" i veene. På sykehuset sa de "dra hjem, kom tilbake når vannet har gått!"

 

Men vannet ville jo ikke gå! Da veene begynte å ta skikkelig tak i to-tida på morgenen den 18, ga vi blaffen i det vannet, og dro inn igjen.

 

Denne gangen fant jordmor at jeg hadde to cm åpning, og vi fikk et rom. Og plutselig gikk ting fort! Dette var jeg ikke vant til, forrige gang hadde babyen tatt seg god tid...

 

Veene ble fort mye sterkere, og jeg ynket meg gjennom det med en arm rundt sambo og en arm i krampaktig grep rundt lystgassmaska. Hver gang en ve tok slutt, tenkte jeg lettet at nå var vi ENDA nærmere! )

 

Jeg fikk akupunktur i øreflippen og på toppen av hodet, og det lindret faktisk!

 

"Vil du ha epi..." rakk snille jordmor å si, før jeg vrælte "JAAA!" Så jeg var ikke i det tøffe hjørnet lenger, for å si det sånn ;o) Anestesi-damen kom og kløna fælt med å få veneflonen på plass, og så kom verdens hyggeligste dame og satte epiduralen lett som bare det. Det gjorde drittvondt å skulle sitte stille gjennom tre-fire veer mens hun stakk hull i ryggen min, men det var verdt det. Epidural er en genial oppfinnelse!

 

Jordmor sjekket åpningen igjen, og kunne melde om 8 cm. Og jeg hadde VELDIG trang til å presse! Jeg fikk flere akupunkturnnåler i leggen, og merkelig nok kom vi fort opp i ti cm, og endelig fikk jeg gi etter for pressveene.

 

Det gikk ikke mange minuttene før jeg var sikker på at NÅ kom hele underlivet mitt til å ryke...jeg fikk litt panikk, men jordmor og sambo oppmuntret, trøstet og heiet, og jeg turte til og med å legge fra meg lystgassmaska for å få tatt i skikkelig. Og plutselig var hodet ute! Og to veer seinere hadde vi EN SØNN!

 

Den følelsen...den klarer jeg bare ikke beskrive! En liten tass var plutselig i livene våre. Han skrek ikke, bare smågryntet og krøllet seg sammen på brystet mitt. Sambo og jeg grinte og lo om hverandre.

 

Forrige gang hadde jeg måttet sy tre sting, men denne gangen hadde jeg ikke revnet i det hele tatt! Jeg trodde faktisk ikke det var mulig å føde uten å enten bli klippet eller revne.

 

Fabian er tre uker nå...og jeg ønsker meg enda et knøtt )

 

 

[Gjest]

 

Glemte dette: mens jeg sto på alle fire og omtrent slukte lystgassmaska under en rie, eksploderte vannet...det føltes iallfall sånn, hehe! Jeg ble av en eller annen grunn kjempekvalm av det, og spøy. "Å så motbydelig!" husker jeg at jeg hylte, for å spy er min store skrekk her i livet...

[Ma-i]

Gratulerer med verdens skjønneste gutt da!

 

Ja, er det ikke rart ? Ingen fødsler er like, men det er like fantastisk hver gang å få et sprell levende vidunder i armene etterpå.