Karriere og småbarn-kabalen (som Yrke & Karriere-debatten).

[Anonym bruker]

Ønsker mange innspill her.

 

Jeg kjenner at jeg begynner å få denne følelsen av at man trekkes i to retninger. Har en lang og krevende utdannelse bak meg som jeg ikke har fått så mye arbeidserfaring på ennå.

 

Nå har jeg en liten gutt som jeg elsker over alt og som setter ting i et annet lys. Vil så gjerne gi han alt jeg kan og er så usikker på om dette med å sette han i barnehage som ettåring er bra for han. Får han den nærheten, kosen og tryggheten han trenger? Eller er det positivt for han å være i barnehage tidlig?

 

Samtidig vil jeg jobbe, har så mye jeg gjerne vil få til slik at jeg får en spennende og interessant jobb for min egen del + god lønn slik at vi får en økonomisk god fremtid for gutten vår og eventuelle søsken.

 

Er det andre her som anser seg som "karrierekvinner" og som synes at det går fint med barna i barnehage? Og hvordan går det når man ikke får jobbet noe særlig ekstra, men må hente i barnehage osv? Trenger innspill her, dette tenker jeg så mye på.

[Anonym bruker]

Jeg har en grei utdanning, har litt jobberfaring men leter enda etter mer erfaring for å få tak på drømmejobben. Jeg har valgt å prioritere barn. Jeg var hjemme til barnet var halvannet, tenkte i utgangspunktet to år, men det passet seg slik med både jobb og barnehage at vi startet da. Jeg jobber deltid og har korte dager i barnehagen. Vi har god tid om morgenen og slipper hardkjøret ved å være ut dørene hjemme klokka sju. Vi har tid til å lage middag sammen og leke litt før det er leggetid. Jeg har prioritert livet mitt på den måten. Mest fordi tien jeg bruker sammen med barnet mitt gir meg mye mer enn en jobb, og ikke minst at jeg gjerne vil beholde den nære og gode kontakten vi har. Ikke alle forstår at jeg velger bort en god inntekt og en karriere, men for meg er dette bare midlertidig. Akkurat nå har jeg andre verdier som betyr mer enn penger og jobb. Vi har en trang økonomi, vi må planlegge litt hva vi kjøper. Men jeg tror ikke det er så dumt for barnet sin del heller, utstyr og klær blir kjøpt etter behov så det mangler ikke på noe.

Best av alt, jeg får bruke tiden min sammen med det mennesket som betyr mest for meg. Jeg får dele smilene, leken, tårene. Og jeg elsker det.

 

 

Kanskje ikke det svaret du ville ha? Men jeg ville gjerne dele hvordan jeg tenker om prioriteringene jeg har gjort.

[St. Hans]

Jeg er siviløkonom. Jobbet 4 år før jeg fikk barn. Jeg var engasjert i jobben, jobbet mye, lønn og utfordringer steg fort. Så fikk jeg to barn med to års mellomrom. Begge har begynt i barnehage når de har vært 14 måneder. Det har jeg ingen betenkligheter med. Begge har vært klare for mer kontakt med andre barn og litt andre utfordringer enn mamma kan by på.

 

Jeg har beholdt den samme jobben som før jeg fikk første barn, men jobber 80%. Jobber overtid sjelden, bare når det virkelig trengs. Det er det forståelse for hos sjefen. Jeg opplever at karrieren har stoppet opp, men at det først og fremst er et utslag av mine prioriteringer. Jobben betyr mindre nå enn før, jeg orker ikke å stresse fra tidlig til sent hver dag. Synes til tider det er i overkant tøft med 80% og kjent jobb, tenker så godt som aldri på å påta meg mer ansvar eller søke ny jobb... tror rett og slett jeg kunne møtt en vegg om jeg hadde prøvd å rekke over mer. Småbarnsperioden er ikke tiden for å tenke karriere, har jeg kommet til. Jeg vil heller ha tid til barna.

 

Nå har jeg en interessant jobb, og god lønn. Det blir en vurdering for deg hvor frustrert du er over nåværende jobb/lønn, og hvor lett det er å komme seg "oppover". Lykke til med valgene!

 

;-)

[Anonym bruker]

Jeg har ikke en typisk "karriere-jobb" som jeg hadde hatt i 10 år da jeg fikk nr 1, men jeg må likevel jobbe mye for å henge med i jobben. Og en jobb må man jo ha for å kunne leve. Jeg anser det som nødvendig å ha en forholdsvis ok økonomi når man har barn, og da må man ha en jobb osv. Jeg fikk derfor bhg plass til min datter da hun var 1 år. Siden jeg pga min relativt høye alder, ønsket to tette, "måtte" jeg jobbe 100% for å opparbeide full rett til ny permisjon med nr 2 som kom to år etter nr 1.

 

I det året jeg jobbet mellom første og andre permisjon, ble det lange dager for datteren min på drøyt året i bhg. Vi ankom rundt 7.45 og hun ble hentet rundt 16.30. Jeg har inntrykk av at hun fikk både kos og nærhet, søvn og mat i bhg. Hun virket å trives. Fordi jeg var gravid størstedelen av denne tiden med nr 2, og veldig trøtt og uopplagt,ekstremt mye å gjøre på jobben osv, sendte jeg i tillegg ofte datteren min hjem til moren min innimellom noen dager, slik at jeg virkelig kunne jobbe lange dager på jobb. I perioder så jeg derfor datteren min veldig lite. Dette var vondt, men jeg tenkte at jeg måtte jobbe for å opprettholde økonomien, og for å få beholde jobben.

 

Nå er jeg hjemme i permisjon nr 2 og datteren min går fremdeles i bhg, men ankommer langt senere på dagen og blir hentet før. Jeg ser at hun nå er mye mer harmonisk og trygg enn hun var i fjor. Men dette kan jo ha med alderen og språkutviklingen å gjøre også. Jeg angrer ikke på at jeg måtte jobbe så mye det første året hennes i bhg. Uten jobbingen min, hadde jeg ikke hatt råd til å gå ut i ny permisjon, og da hadde hun jo ikke fått søsken.

 

Heldigvis har jeg fått ny sjef, som har innvilget meg 80% stilling i nesten et år når jeg begynner på jobben igjen. Håper jeg slipper å jobbe like mye nå som før.

[Maud]

Jeg kjenner igjen dilemmaet, men jeg har valgt å tenke at den helt store karrieren må vente til etter at barna har blitt litt større. Jeg har en lang utdannelse fra universitetet, jobber helserelatert. Akkurat nå er jeg leder for en liten enhet som krever stor grad av fleksibilitet også utenfor kontortid. Det er mye på telefonen, men det kan jeg jo gjøre hjemmefra. Har to barn som begge har begynt i barnehage som 1-åringer. De har trivdes kjempegodt begge to. Får masse kos og nærhet der og virker trygge. Jeg har unngått de veldig lange dagene. Leverer ca 08 og henter ca 15.30. Da blir det tid til å være sammen med mamma også og jeg slipper å tenke at de er sammen med andre "hele tiden". Dette kompromisset gjør at jeg tjener OK, bruker utdannelsen min OG er sammen med barna nokså mye. Når de blir større, jobber jeg kansje mer etter hvert.

[Anonym bruker]

Og nå blir det vel ramaskrik.....

Jeg jobber i en internasjonal organisasjon og med 16 ukers svangerskapspermisjon og oppspart ferie begynte jeg å jobbe da mine barn var seks måneder gamle. De begynte i barnehage - spebarnsavdeling. Nå er de henholdsvis to og fire år gamle og ser hittil ikke ut til å ha tatt nevneverdig skade av sin tidlige debut. De er begge to tillitsfulle og harmoniske. Takket være mulighet til forskjøvet arbeidstid ved at vi kan begynne halvannen time tidligere kan vi levere åtte og hente halv fem. Livsstilen krever to biler og to sett barneseter, hjelp i huset 2x4 timer per uke og bistand fra bestemor når jobben krever reiser med tre overnattinger eller mer. Den krever også 100 % likestilling hjemme og det som skal gjøres der - samt fleksibilitet og vilje til å få det til. Selvfølgelig er vi slitne. Selvfølgelig er vi trette. Innemellom. Men vi får tid til barn, får brukt utdannelsene våre, ha mulighetene til interessante jobber og vi tjener godt nok til å kunne ta med barna og fremdeles reise og oppleve nye ting. Det er ditt liv og det er dine valg - uansett hva du gjør vil noen kunne kritisere deg. Om du har lyst til å være hjemme, så bli hjemme. Om du har lyst til å jobbe, så sett i gang og prøv. I verste fall må du gå over i redusert stilling eller slutte. Men du har i alle fall prøvd og kan ikke angre på det.

Lykke til.

[-Bobsi]

Ligner litt på slik det er hos oss nå. Begge har jobber som krever en del, samtidig som vi bygger hus. Vi har heldigvis bhg rett ved siden av der vi bor, så det med to barneseter trenger vi ikke. Men to bile er et must. Den ene leverer ca kl 08, mens den andre har forlatt hjemmet i 7-tiden. Den som gikk tidlig, henter ca kl 16, mens den som leverte kommer hjem sent.

Når vi kommer hjem fra barnehagen er det litt enkel mat, lek og kos. Middag blir laget til ca 18-18:30.

hittil har vi kun en liten leilighet, ingen vaskehjelp, men det står høyt på ønskelisten....

Tante og farmor er veldig kjekke å ha når jeg og sambo må ut på reiser....

[Anonym bruker]

Unnskyld meg, altså, men det er bare en ting jeg lurer på: Hvorfor får dere barn når dere knapt har tid til å se dem? er det ikke litt egoistisk å prioritere jobb så høyt når du kun en gang i livet får oppleve akkurat dette lille barnets innmarsj i verden? Syns dere ikke det er sårt at det er andre enn dere selv som får oppleve barnas første skritt, deres første ord, eller som finner den første tanna? Jeg bare spør... Er klar over at det ofte er økonomiske hensyn å ta, men det går som oftest an å prioritere. Jeg har vært hjemme med to gutter i tre år og ser at vi har fått to flotte og harmoniske unger som nå stortrives både i barnehagen og hjemme. Ville uten å nøle valgt samme løsning igjen....med all respekt for andres valg. Det er vi foreldre som har ansvar for våre barns oppdragelse, ikke det offentlige.

[Anonym bruker]

Å kjære deg, om alle tenkte som deg ville vi hatt et ennå større underskuddd av arbeidskraft i dette landet... hvem skal betale for alle velferdsgo9dene? Hvem skal gjøre alle jobbene??? Det er da for søren mulig å kombinere en oppegående jobb med et familieliv! Tenk så masse rettigheter vi har som argbeidstakere i dette landet ift andre land - det sies at familien aldri har hatt mer tid sammen enn nå! I stedet for å beskrive dette som et problem, synes jeg vi skal nyte mulighetene det gir oss. En spennende jobb, barn, familie : ) Det gjør at vi brukes oss selv som mennesker. Nyt det jenter, uten dårøig samvittighet. Det har menn gjort til alle tider.

[Anonym bruker]

du slår fast "med all respekt for andres valg"

- hvorfor stiller du da spørsmål med andres valg?

 

Vedkommende som skrev første innlegg ba om råd og innspill i en gitt situasjon - ulike syn på en sak - erfaringer på området. Og det har hun fått - både fra de som velger å være hjemme og de som velger å jobbe.

 

Ut over det er det vel ikke nødvendig å kritisere hverandre? Vi gjør alle våre valg her i livet - kritikk fordi andre ikke tar de samme valg som en selv, er neppe å ha "all respekt".

 

Fint for deg om du er lykkelig og har harmoniske barn - fint for meg om jeg er i samme situasjon.

[Da HarViTreUnger]

Jeg bodde i utlandet da barna mine kom til verden. Eldstejenta begynte halv tid i barnehagen da hun var 2.5 mnd og minstemann begynte da han var 3 mnd. De dagene de var i barnehagen ble de levert klokken 8.30 og hentet 17.15. Lange dager ble det - men barnehagen der var ment for å ta mot spedbarn og de trivdes godt begge to. De hadde egen seng der bamse og smukken ventet når de skulle sove. De spist, lekte og sov etter egen rytme - og de hadde verdens mest fantastiske barnehageassistenter.

 

Klart jeg hadde dårlig samvittighet innimellom, men jeg hadde ikke råd til å miste jobben min da mannen min var student på denne tiden.

 

Jeg skal nå begynne og jobbe igjen. Og det gleder jeg meg til! Minstemann er nå 1 år og han er absolutt klar for barnehage nå. Han storkoser seg når storesøster er hjemme, men så snart hun forsvinner ut av døren kjeder han seg. Han sutrer og synes ikke at det ert moro. Jeg tror han vil ha godt av å leke sammen med andre småbarn og jeg håper at jeg får plass i familiebarnehagen der storesøsteren går.

[Anonym bruker]

HI her. Takk for mange svar!

 

Såvidt jeg kan se her, og andre steder jeg har forsket på temaet, virker det ikke som det er noen som kan si at det å være i barnehage som 1-åring er negativt. Det er det jeg var ute etter å vite.

 

Skulle det vise seg at gutten vår mistrives er det jo selvfølgelig mulig å endre på situasjonen i så fall. Jeg kommer nok til å jobbe, men vi må få til en ordning så det ikke blir så lange dager i barnehagen.

 

Sånn jeg ser det er man jo nødt til å jobbe for å leve, sånn er det blitt i Norge i dag, med prisstigning, rentestigning osv. Hårda bud! At jeg ønsker en givende karriere betyr ikke at jeg er noe verre enn de som jobber lange dager i kassa på Rimi. Jeg ønsker ikke å innfinne meg med en dårligere jobb enn jeg har mulighet for, føler jeg har mer å bidra til i samfunnet. Snart er gutten større og vi vil se at han har utviklet seg flott i barnehagen, da ville jeg nok angret hvis jeg ikke hadde satset litt mer.

[Anonym bruker]

Etter fylte ett år kan de fleste barn trygt begynne i barnehage. De ansatte i barnehager er jo profesjonelle på sitt felt, og kjenner godt til utfordringer foreldrene står ovenfor. De er flinke til å ta vare på barna og gi de det de trenger.

 

Spørsmålet slik jeg ser det, handler mer om hvor lenge barna bør være i barnehage hver dag. Det er stor forskjell på å være i barnehagen fra 7 til 17.30, og å være der fra 9 til 15.30. Mye av den nyanserte debatten i media (hvis du ser bak de store overskriftene) har jo ikke handlet om barnehage i seg selv er bra eller dårlig, men om det kan være negativt for små barn å være en full arbeidsdag i barnehage, og dermed få tilsvarende mindre tid med foreldrene.

 

Selv har jeg valgt å prioritere barn i noen år fremover nå, selv om jeg også har en god utdannelse med gode karakterer bak meg. Jeg tenker slik at karriere kan jeg gjøre i mange år etter at barna begynner på skolen, men småbarnstiden kan jeg aldri få tilbake.

 

Jeg har fått det til slik at jeg kan være hjemme hver onsdag i et år etter at poden begynner i barnehage. I tillegg kan jeg ha fleksitid, altså at jeg skal jobbe 8 timer med selv velge når jeg begynner på jobb (fra 7 til 9). Da kan jeg jo begynne klokka 7 de dagene mannen min leverer i barnehage, og være ferdig klokka 3. I helgene og feriene prioriterer vi å være sammen fremfor å mase oss av gårde på weekender og vennetreff. Det er slik vi prioriterer nå, og om noen år, når vi har barn på skolen, vil det være enklere å prioritere karriere, ettersom barna vil være på skolen mye av dagen uansett.

[Anonym bruker]

Flott innlegg! Og en flott prioritering, etter min mening! Det går an å få til det en vil få til - det handler stort sett om hva man vil prioritere.

Støtter deg 100%.

[Anonym bruker]

Tenkte som deg, plasserte han først hos dagmamma. Det ble ikke noe særlig, han misstrivdes fra dag 1. Fikk han over i barnehage og det var stor stas. Han forandret seg og elsket barnehagen.

 

Jeg planla å være hjemme mye lenger, men både jeg og pappan måtte bite i det sure eplet og la han få treffe andre barn. Vi ser at han trenger det, han koser seg og vi får være selvstendige individ noen timer om dagen vi også.

 

For noe tull å si at man ikke ser barna sine. Min ettåring sovnet i 22-tiden, vi fikk tiden fra 16-22 med han hver eneste dag, en time før levering også. Han sov godt i barnehagen og jeg tror vi ville hatt en dårligere løsning hvis han skulle hengt hjemme med oss om dagene. Nå vet vi at de er ute i akebakken, sandkassa eller på aktiviteter hver eneste dag. Han får bake, leke, tegne, modellere og gjøre det han liker hver eneste dag. Har blitt stor gutt nå og trives fremdeles.

 

Noe annet er det om han hadde vært inaktiv og forsiktig og forsakt av seg, da hadde jeg kanskje vært litt engstelig for barnehagen.

 

Nyt livet som karrierekvinne, nyt det som mor og finn en fin balansegang der. Blir satt ut av disse "hvorfor får du barn når du har han i barnehagen"-fruene her inne. Gammeldags holdning.

[Anonym bruker]

Jeg vurderer å ta meg et ekstra permisjonsår fra jobben og ha familiebarnehage hjemme. Dette fordi det er helt håpløst med barnehageplasser her, samtidig som jeg ønsker å være sammen med barnet vårt. I tillegg så har vi stor og god plass og vil ikke ha noe problemer med bruksendring. Har også mange års erfaring fra det å jobbe i barnehage og SFO før jeg tok fatt på utdannelsen min. Samtidig føler jeg ikke at jeg har råd til å IKKE tjene penger. Man blir ikke rik av å passe barn, men hadde jeg vært ute etter pengene hadde jeg valgt å gå tilbake i full jobb hvor jeg tjener godt i privat sektor..

 

Syns det blir et fint hakk i cv' n min, jeg- et ekstra år hjemme som organisator for mann og barn!!!

[Mamma '67]

Jeg ser at mange har signert med Anonym i denne debatten. Ømtåelig tema, ser det ut til. Jeg har 5 barn, er bedriftseier, stadig vekk i videreutdanning i tillegg til jobb, og alle mine barn har begynt i barnehage som ett-åringer. Og de har stortrivdes! Der er det mye kos og gøy. Vil ikke ha de til dagmamma, føler meg absolutt mest trygg på barnehage.

[Anonym bruker]

Hei! Jeg snakker som både fagperson og mamma, da dette er en del av faget mitt og jeg er selv småbarnsmor. En ettåring er IKKE klar for barnehage. En ettåring er klar for gradvis å rette fokus ut over seg selv og sine nærmeste, da dette er en del av barnets naturlige utvikling mot å bli et selvstendig individ med en trygg identitet. Det går allikevel stort sett greit å sende så små barn bhg, men vi bør vel være ærlige nok til å se at dette primært skyldes våre behov for å komme tilbake i jobb, økonomi el. Det vi må huske på når vi sender så små barn i bhg opp til åtte og ni timer hver dag, er at tid oppleves helt annerledes av barn enn av voksne. En dag for et barn er et hav av tid...De er utsatt for enorme inntrykk, høy lyd, mange voksne å forholde seg til og dersom en har lest snev av småbarnspsykologi, skjønner en at dette ikke er noe små barn har behov for. Ja, de trenger etterhvert mer en mor/far, de trenger andrebarn for å utvikle sosial kompetanse osv. Derfor, har du valget ville jeg ventet ett år med bhg.Gått i åpen bhg, truffet andre med små på dagtid osv. Dersom du bestemmer deg for å jobbe, prøv å la barnet ha så korte dager som mulig, selv seks timer kan være i grenseland for så små barn.Har du mulighet til å jobbe deltid? Vi må tørre å snakke barnas sak i dette landet snart, jeg opplever i jobb sammenheng stadig hvordan de voksnes behov går foran barnas...og nå venter jeg bare på alle de "nå ble jeg provosert"-svarene...

[Anonym bruker]

Men er det vanlig å måtte forholde seg til mange voksne hver dag for en ettåring i barnehage? Da virker det dårlig organisert? Spør litt av "dumhet" her, vårt barn går i familiebarnehage, og har da bare en voksen å forholde seg til der. Trives kjempegodt :-)

[Anonym bruker]

HI

 

Spørsmålet er vel heller om det er skadelig for dem å gå i barnehage. Du sier at de ikke har behov for det, det er noe annet. Har du noen konkrete undersøkelser/forskningsresultater å vise til da dette er faget ditt?

 

Uansett, helt fint at du mener dette, jeg vil bare gjerne vite at det er hold i dette og ikke bare enkeltpersoners oppfatning og mening.