Synes dere at far burde få være me på fødselen??

[Keiko&Sivert Nikolai<3]

Da jeg var i 4mnd så ombestemte eksen min seg åg sa at han plutselig ikkje ville ha nåkka baby... Trur d va en slags forsinka reaksjon.

No 2mnda etter så kjem han åg sei at han har ombestemt seg åg vil prøve å samarbeide me meg, åg at han no faktsik glede seg litt..

D eg da lure på e om eg ska la han være me på fødseln?

 

Har tilbydd han å vente på venterommet, åg komme inn me en gang etter at snuppa våres e ute...

Åg bare tanken på å ha han me inn på selve fødseln gjør meg kvalm, vil virkeli ikkje ha han der inne.

Han har ikkje spurt enda, bare lure på ka eg ska gjøre vesst han spørr om å få være me på heile greia...

 

E eg slem vesst han må vente på venterommet mens selve fødseln pågår??

[Ma-i]

Vet ikke jeg.. men har du tenkt på om det skjer noe da? Hvem andre skal du ha med da?

 

De fleste fødestuer har jo ganske god plass og det pleier å være foreheng ut mot døra. Hva med å la han vente i gangen rett utengfor da? Så er han i nærheten, og om han kan stikke hodet inn av og til og spørre fødselshjelperen hvordan det går?

 

Du bør jo ikke ha noen der som du ikke vil ha der, det er din fødsel, selv om det er deres barn.

 

Han kan jo godt vente på venterommet og så kan han innimellom få lov å titte inn døra, etter å ha banka på å spørre hvordan det går , om du syns det er greit.. det må selvfølgelif g være noen andre som svarer han da, eller om du ber jm eller barnepleier å gi litt info innimellom.

 

Det er vel ikke uvanlig at de venter på venteværelset, og han er jo eksen da.. men som sagt det er din fødsel og den skal være så god som mulig,

så selv om dere avtaler noe nå, så si at du vil ha retten til å ombestemme deg da... du vet jo ikke hvordan du vil takle alt..

 

Du er joikke slem om han får være i nærheten og se henne med en gang.. evnt kan han jo bli hentet for å klippe navlesnora da, og så vente ute til du har blitt stelt , før han kommer inntil dere.

 

Du har litt muligheter og valg ja..

[Lirum]

Jeg syns ikke du skal la han være med på fødselen dersom det er av hensyn til HAM!

 

Han kan være med om det er av betydning for deg og om han kan være en støtte for deg, en å dele det med.

 

Jeg tenker jo at det beste for alle er om mor og far kan dele dette, for du trenger jo en å dele forelderskapet med, men fødselen er ikke det som avgjør framtiden for dere tre, mor far og barn....

 

Fødselen er ikke et show enhver man har en rett på, ønske seg ja, men jeg mener en kvinne må kunne avgrense seg også i forhold til far - det er jo en vanvitttig intim situasjon, med smerte og nakenhet og man kjenner jo ikke seg selv...

 

Jeg syns ikke du skal ha far med, slik du beskriver dine følelser. HAr du derimot en mor, søster eller venninne du kunne tenke deg å ta med, er det jo bra! For det kan være flott å dele dette med noen som står deg nær!

 

 

 

 

 

 

[Anonym bruker]

Litt av en kjæreste du har!

 

Hva slags dust er han som plutselig sier han ikke vil ha noen baby! Og så etterpå si at han "faktisk gleder seg og vil PRØVE å samarbeide!

 

En sånn idiot ville jeg ikke hatt med på fødestuen. Hvorfor rotet du deg borti han..?

 

Og skjønne ikke hvorfor du fokuserer på om det er synd på HAN under fødselen. Det er DU som står i fokus - under fødselen trenger du ikke ta hensyn til andre enn deg selv.

 

På tide å tenke litt nytt, tror jeg.

 

[Keiko&Sivert Nikolai<3]

Ho mamma, åg bestevenninna mi skal være me, åg eg har sagt at han ska være på venterommet, mne så va d en kompis av meg som syntes at eg frarøva han fødseln da... Eg synes jo ikkje d sjøl, åg no veit eg jo at d e fleire som tenke som meg:)

 

Han blei først idiot etter at eg bei gravid, egentli så e han et veldi oppegående menneske, han jobbe på barneskole, og tar seg et friår fra sosiologistudian.

Så d va egentli ikkje så vanskeli å rote seg borti han, for han virka jo som en super catch, synd at han forandra seg sånn.

 

Men vesst eg ikkje møtte han så hadde eg jo ikkje hvert gravid, så eg ser på d som en velsignelse i d skjulte;)

[Anonym bruker]

Du kunne jo ha blitt gravid med en annen mann?

[Keiko&Sivert Nikolai<3]

Ja, men dennan graviditetn e ikkje planlagt, før eg bei gravid så va eg veldi sånn typisk "Eg ska ikkje bli gravid før eg e minst 25år, utdanna, me fast jobb, hus, åg mann:p" Dessuten så røyka eg 20sig kver dag, åg drakk/festa nesten kver helg, ganske usunn i matveien.

 

Åg plutseli så blei eg gravid åg da forandra alt seg, slutta å røyke og drikke, åg bynnte å fokusere på andre ting i livet, blei meir våksen rett åg slett.

(Eg e ikkje typen som hadde klart å ta en abort, har ikkje nåkka imot fålk som tar d valget, men førr meg blir d en heilt urealistisk valg)

 

Så etter eg bei gravid så slutta eg å røyke, feste, ågså har eg fått sunne matvana, åg eg har aldri hvert så lykkeli som eg e no:)

Så denna graviditetn e rn slags velsignelse i d skjulte, førr uannsett kordan mann eg hadde hvert i lag me, så hadde eg ikkje planlagt å bli gravid, når eg hadde de meiningene som eg hadde førr litt over et halvt år sia.

Så denna graviditetn har forandra meg en go del, åg dn lille snuppa som ligg i magen min e d beste som har hendt meg:)

[Gjest MammaTil2 & LynVingen]

Er helt enig med en annen oppi tråden her - du skal ikke ta ham med på fødselen av hensyn til HAM. Det er tross alt du som skal føde - og føler du deg ikke komfortabel ved tanken på å ha ham med, så skal du ikke det!

 

Så spør han, kan du godt si det som du føler det. Det handler ikke om å starte en krangel, men ingen kan si at du frarøver ham en fødsel - det er ikke en rettighet han kan kreve.

[Lirum]

Om han kammeraten som sier til DEG at DU fravrøver han fødselen. JEg ville vel si at HAN har frarøvet seg selv denne opplevelsen, og at det ikke er opp til deg å sette DINE følelser til side etter at han har satt sine egen følelser så til de grader først!!!!

 

 

Dessuten har jo HAN frarøvet både deg og barnet familien, og drømmen om familien!

 

Så å komme til deg med sånt prat er mildt sagt litt umodent!! Når han tar seg friheten til å overlate deg med graviditet og tanker og ansvar for framtiden alene, og vraker drømmen om familien - så må han tåle at det har konsekvenser, og ikke skylde deg for å hegne om deg og dittm nå som det tross alt ER ditt hovedansvar!

 

Jeg er riktignok passert 30 selv, men min egen far og mor skiltes da jeg var ni. Sier ikke at det har vært ENKELT for min far, ei heller min mor. Men det jeg kan si er at min far har gått å ropt på ansvar og rett til ansvar og greier, men liksm alrdi vært riktig fornøyd med det ansvaret han fikk! Han tok heller ikke ansvar når det lå der foran nesen hans og trengte noen med initiativ, han klarte ikke å se på sin datter (MEG) som SIIIIIIN, eller MEG, men alltid mest som "min mors datter" - og selv om man kan FORSTÅ slike følelser og også kanskje i en utdypet debatt trekke fram hvorfor og morens rolle osv... så ER det en voksen mann og fars ansvar å VÆRE FAR, å TA ANSVAR og Å SAMARBEIDE... det er fryktelig maskulint å finne grunner utenfor seg

selv!

 

Mine foreldre var unge da jeg kom til verden, og min mor ønsket og trengte en far på banen - det gjør også du og barnet!

 

Men den stien som innebærer at du heletiden må tilpasse deg hans fars-humør er jo mildt sagt en slitsom en. Hils ham velkommen i farskapet, og si at for alle sin skyld, særlig barnet er du glad for det. Si også at det ikke er rom for en "kom.og-gå-når-det-passer-pappa" , men at du ønsker en deltakelse på strømpebuksenivå - det vil si en som forstår at barnet trenger strømpebukser og ikke lever i en forestilling om at barn kommer med fullt utstyr og alt de trenger til enhver tid - det ligger innsikt og arbeid og omsorg og prioriteringer bak dette

 

Mange av disse tingene jeg har listet opp er jo vanskelige nok i et ganske godt samliv :-) Lykke til med fødsel, men også moderskapet!

 

 

 

 

 

 

[catski]

Med slik sterk reaksjon fra din side, burde du ikke ha han med.

Du har tross alt andre tanker å fokusere på enn ubehag med han på din side.

[Gjest Antarctica]

Om du er slem eller ikke, spiller ingen rolle. En fødsel er ikke tidspunktet for å være "snill" eller ofre seg for noen andre. Det er DU som føder, DU som muligens trenger en trygg person ved din side, og Du som sannsynligvis skal oppdra barnet. Alle uvedkommende skal ut av fødestua dersom ikke fødekvinna spesifikt vil ha dem der, og jeg ser ingen grunn til at eksen din skal være der, med unntak av at det kanskje ville være moro eller spennende for HAM. Dersom han ikke blir til noen hjelp for DEG, hva har han der å gjøre? En fødsel er ikke en forestilling man overværer for å stille sin nysgjerrighet, eller for å la seg underholde. Er man der for fødekvinna, så har man en oppgave der. Ellers blir man hjemme. Så enkelt er det.

[ennaH]

Dersom du er litt taktisk av deg, er dette kanskje noe å vurdere: Nå sier han at han gleder seg og vil samarbeide. Du ønsker deg en far som vil ta del i ditt barns liv. Dette barnet vil for alltid knytte dere sammen. En fødsel er en sterk opplevelse som lager et spesielt bånd mellom dere og et spesielt bånd mellom far og sønn/datter.

Kanskje vil det være hensiktmessig for deg og barnet å lage det båndet så sterkt som mulig? La han ta del i opplevelsen av det å bli far - på ordentlig? Det kan jo hende at det borger for en far som i større grad tar del i livet til deres felles barn seinere? Og det vil du vel? Eller?

[Keiko&Sivert Nikolai<3]

Hallaisen!

 

Har prata me barnefaren og han e fornøyd me å sitte på venterommet, og eg vil ikkje ha han inne på fødestua i d heile tatt, føle at eg får panikk bare ved tanken.

Så d ordna d seg jo for begge partan:)

 

[Anonym bruker]

uff.. ja jeg forstår deg. hadde det sånn når jeg fikk min første. Faren ville først jeg skulle ta abort, men det ville jeg ikke. så han var mye sur å sint på meg i forholdet vårt. var ett av å på forhold dette da.. 1 uke før termin gjorde han det slutt igjen.. jeg ville IKKE ha han me på fødselen... men når vannet gikk kl 04.30 å det gikk opp for meg at NÅ kom beibissen, så ringte jeg han å spurte om han ville likavel.. hannes svar var "ja jeg kommer når jeg er ferdig på jobb".. ehh.. etter jobb? det er jo leeenge til.. jaja.. så min mor var me på hele fødselen, å kunne ikke hatt det bedre da:)

Faren va innom der og, men fikk panikk så gikk ut igjen..

men uansett... du tar nok det riktige valget=) den lille stunden faren var inne hos meg så var jeg mer urolig. ville ha han ut, å det stressa meg!