har bare litt lyst å fortelle min historie....

[Anonym bruker]

Vi gifta oss 5.aug og jeg hadde leeenge gleda meg til vi endelig kunne begynne å prøve....ble gravid på bryllupsreisa i slutten av oktober og alt var bare stas....livet kunne nesten ikke blitt bedre...nå var vi godt gift, ventet et sommerbarn og jeg hadde verfall ordna meg kontrakt på et år til på jobben...så alt så bra ut..

jeg har alltid vanskelig for å holde på hemmeligheter, så jeg var vel i uke 8 når jeg fortalte det til min familie og etter kontrollen hos legen i uke 10 som da ble rett før jul, så hadde de fleste fått vite om det, selv om jeg visste at det var tidlig så tenkte jeg pytt pytt...

jeg var aldri spesielt dårlig under svangerskapet, trøtt og kvalm og litt uggen men ikke noe mer en det, kasta opp et par ganger etter eget ønske...

Rett over julen omtrent så hadde vi sex, hadde ikke hatt så mye lyst tidligere så det hadde vært en stund siden...sjokke ble stort og jeg kjenner enda klompen i mage etter at jeg tørka meg...brun utflod, litt blod...hjerte mitt ville omtrent stoppe...jeg var helt fra meg, gråt og gråt, det var ikke mye, og det var heller ikke frisk blod, likevel,..jeg følte at noe var galt..så jeg ringte min tante som er jordmor, som sa at dette var helt normalt, spes etter samleie og ved normal menstruasjonstid...ringte på jobben og sa at jeg ikke kom dagen etter, og bestilte meg en legetime...fikk beskjed om det samme der,...ikke noe å bekymre seg over...fikk sykemelding en uke...

men spottinga vedvarte og jeg var engstelig hele uke, legen hadde sagt at om jeg ville kunne jeg komme tilbake og bli henvist til UL, men jeg hadde snakka med enda en jordmor som sa det samme: ingenting å bekymre seg over...det er lett å si...

nøyaktig en uke etter samleie, fikk jeg blødning...våkna på natta over at jeg følte at noe var utrolig galt...fikk sjokk når jeg så alt blodet...men hadde ingen smerter annet en den store klompen i halsen...ringte legevakta, fikk ingen hjelp der...måtte bare vente til dagen etter...lett å si, jeg følte meg helt hjelpesløs, gråt og gråt..reiste til legen kl.08 og han ringte sykehuset, fikk komme på UL kl.13.gynekologen sa at det mest sansynlig ikke var noenting å vere redd for...men jeg så det med en gang...den lille perfekte kroppen som lå helt stille i magen min.på en eller annen måte ble jeg letta...der og da vertfall..nå fikk jeg svar på hva det var som var galt...neste dag var det ned igjen på utskraping...en grusom opplevelse...spesielt fordi dette barnet var så inderlig ønska..jeg var i uke 14, fosteret hadde død i uke 9 ca...det var så bittelite...bare 2cm...

 

jeg har lært masse av dette som jeg har vært igjennom. og jeg tror det finnes en mening i alt som skjer, selv om det føles utrolig urettferdig..jeg og min mann har lært og sette mer pris på hverandre..

jeg har lært å lytte mer til min egen kropp, og ikke høre på hva alle andre sier..viss du føler at noe er galt, så ta det kroppen din sier alvorlig..jeg kommer til å gjøre det neste gang...

jeg har i etterkant tenkt på at alle graviditetssymptomene forsvant runt uke 10, og jeg føler også at jeg egentlig aldri følte at alt kom til å gå bra..jeg vet det høres merkelig ut..men jeg er av den typen som ville kjøpt klær med en gang, men jeg gjorde ikke det..så ikke på noe babyting...

så over til det å fortelle alle igjen hva vi hadde vært igjennom...jeg syns ikke det var så vansklig, litt selvsagt, men jeg synes det er mye bedre at alle vet, enn at folk skal mase på oss og lure på når det kommer småfolk i huset..så når folk spør så sier vi det rett ut, vi har nettopp mista et barn...

det er tre uker siden dette skjedde, jeg er fortsatt preget av det...venter på å få tante rød tilbake sånn at vi kan prøve igjen...jeg kommer ikke til å gi opp. å bli mor har jeg drømt om siden jeg var liten..

så stå på jenter...jeg vet at livet kan være grusomt, men bak om skyene er himmelen alltid blå

jeg ønsker dere lykke til!

 

(vet at dette ble langt men...)

[Anonym bruker]

Kjære, kjære deg! Det var trist . Lei meg på deres vegne. Det er jo som du sikkert vet ganske vanlig å miste, men vi tenker vel "det skjer vel ikke med meg". Jeg har vært så heldig å slippe dette- til nå i hverfall-, Nå er jeg gravid igjen (har to unger),er 6+3 på vei og er livredd for å miste. Vet jeg ikke bør bekymre meg, men min mann vil ikke ha unge nr 3, og dette var et arbeidsuhell. Så mister jeg nå, blir det nok ikke noe mulighet for flere arbeidsuhell.... Jeg ønsker meg mange, mange unger.... Jeg vet jeg ikke må bekymre meg- men nå når jeg har vært så heldig å fått denne sjansen... jeg er så utrolig bekymret for at det ikke blir noe. Jeg vet om mange som har mistet, og føler at statistisk sett så er det min tur. Tiden frem til uke 12 blir sååååå lang.

Som du skriver så er himmelen blå bak skyene, jeg krysser fingerene for nr 3, og priser meg lykkelig over jenta mi på 5,5 og gutten min på 3,5.

 

Ønsker dere også lykke til! Det blir deres tur!

 

Masse trøsteklemmer til deg fra meg

[Anonym bruker]

Jeg føler veldig med deg, og må si at jeg synes du har taklet dette veldig bra. I går mistet vi spiren vår, og jeg kjenner meg igjen i det at jeg heller ikke hadde begynt å glede meg ordentlig ennå. Vi hadde fortalt det til de nærmeste, selv om jeg følte på meg at vi ikke måtte glede meg for tidlig. Jeg var ca. 6 uker på vei denne uka, og mistenkte at noe kunne vaere galt da jeg oppdaget litt 'spotting' da jeg gikk på do. Mannen min ble veldig redd, men jeg fortalte ham at det sikkert ikke var noe å bekymre seg for. Men utover dagen begynte jeg å blø mer, så jeg ringte legen. Han ba meg komme til ultralyd med en gang, og de fant ingenting annet enn en liten flekk der inne. Heldigvis var mannen min med meg slik at jeg slapp å oppleve dette alene. Jeg er i midten av tredveårene, og har aldri vært gravid før. Vi prøvde i fire mndr. før vi ble gravide. Legen fortalte oss at dette antakligvis var en spontanabort, noe som ble bekreftet i dag da han ringte tilbake med resultatene fra blodprøvene.

Vi har tatt det greit, selv om mannen min ble enda mer lei seg enn jeg ble. Jeg blir så trist på hans vegne, for han er en så fantastisk person som jeg unner alt godt. Men vi vil prøve igjen så snart vi kan, og tenker at dette sikkert ordner seg.

Jeg håper dere blir gravide igjen snart, får en herlig baby og et deilig liv videre!

God klem fra en medsøster.

[Anonym bruker]

uff dette høres ikke noe gøy ut...

ønsker dere masse lykke til videre:)

 

klem