Dommens dag?

[Anonym bruker]

Har vært til tidlig ul i dag, og fikk IKKE det svaret jeg ønsket meg.

Min historie: Har i et halvt års tid hatt et forhold til en. En periode før jul ville han plutselig ikke ha noe med meg å gjøre. Så i den tro at vi aldri ville bli et par igjen, hadde jeg meg med en annen. Vi brukte kondom, men etter å ha tatt av kondomet tok han den inn igjen en gang etterpå... "bare for å kjenne hvordan det var", som han sa (F*** mann! - sorry, men jeg er FRUSTRERT!!) Kun et par dager etterpå tok "eksen" kontakt igjen, og ville at vi skulle prøve igjen. Han savnet meg bla bla. Vi hadde sex tre dager på rad uten prevensjon.

Jeg har til i dag gått i en god tro om at det er kjæresten min som er faren til barnet. Så får jeg vite i dag via ul at jeg er litt lengre på vei enn antatt. Det er ikke snakk om mer enn fire dager, men nok til at jeg blir bekymret.

For å sette noen datoer:

11. des : første dag uten p-piller

17. des : sex med han som ikke er kjæresten min

22.-24. des: sex med kjæresten min

23. el. 24. des hadde jeg mensmurringer.. som jeg inbilte meg var eggløsningen. Kan jeg ha forveklslet dette med noe jeg har lest her dere kaller "festesmerter"?

i dag 8. feb: Fikk vite at jeg er 9 uker på vei på tidlig ul. Dvs. fire dager mer enn antatt.

 

Hvor mye kan man stole på en ul?

Jeg er ordentlig frustrert nå. Jeg har ikke lyst på barn med han som ikke er kjæresten min. Rett og slett fordi jeg finnes ikke glad i han, og orker ikke å ha noe med han å gjøre.

Kjenner at jeg er litt forbannet også på at han stakk den inn etter å ha tatt av kondomet. Hadde det ikke vært for det, så hadde jeg sluppet å sittet her og vurdert å drepe et barn som kan være et kjærlighetsbarn.

Dette ble langt og knotete. Håper dere forstår innholdet for det.

[Anonym bruker]

Hei.

 

Skjønner godt frustrasjonen din. Det er jo en kinkig situasjon du har havnet i.

Jeg synes ikke du skal være redd for å fortelle kjæresten din at barnet ikke er hans. Det var jo han som ikke ville ha noe med deg å gjøre, og du trenger ikke å ha skyldfølelse for at du da lå med en annen.

 

Jeg ville stolt nok på ul til å anta at dette barnet er den andre mannen sitt, og du sier jo at du ikke vil ha barn med han. Nå tenker jeg også sånn at _hvis_ det skulle vise seg at dette barnet er kjæresetn din sitt (noe du vel egentlig aldri kommer til å finne ut med 100% sikkerhet før en eventuell fødsel), så er det vel kanskje ikke den mest ideelle tiden å få barn med han heller? Dersom dere nettopp har hatt et opphold, og nå prøver å finne tilbake til hverandre igjen, så krever det mye fra dere begge to. En liten baby oppi dette kan fort komme til å gå utover forholdet deres. For meg virker det som dere først og fremst trenger tid sammen - dere to alene - for å finne ut om dette forholdet fungerer. Så kan dere etter hvert begynne å tenke på om dere er klare for å stifte familie sammen, og at forholdet er så stabilt at dere vil holde sammen å ta dere av babyen begge to. Jeg vet ikke hvor gammel du er, men man skal aldri haste det å få barn om man er ung nok. Det kommer nye sjanser som kanskje passer bedre.

 

Det er vel ikke noe særlig å råde deg til å ta abort, noe som jeg kanskje egentlig gjør i dette innlegget. Men det jeg skriver er hvordan _jeg_ ville taklet en slik situasjon. Så får du heller vurdere situasjonen fra ditt ståsted.

 

Jeg vil likevel be deg tenke over følgende - som kanskje er de avgjørende faktorene for deg - om du skal beholde eller ikke:

 

- Hvor mye ønsker du deg barn?

Om du har ønsket deg barn lenge, og denne spiren allerede er ønsket og elsket, så er det nok ikke så lurt å fjerne den. Det er ikke noe god følelse å angre en abort!

 

- Hvordan er forholdet med din nåværende kjæreste? Vil han bli en god far til barnet selv om det ikke er hans?

 

- Er du villig til å kanskje måtte ofre dine fremtidsplaner og forholdet med kjæresten din?

 

- Hvor mye kontakt ønsker du å ha med den antagelige far til barnet?

 

 

Håper dette ordner seg for deg!

 

Lykke til:)

 

Janne