Hvordan går det an å være så dum?

[Gjest]

Jeg vet egentlig ikke hvorfor jeg skriver her i det hele tatt, men jeg antar at jeg bare trenger noen råd, noen å snakke med....

 

Jeg vet ikke helt hvordan jeg skal takle dette. Det er mitt største mareritt. Jeg kommer aldri i livet til å klare det! Fins ikke sjangs! Jeg føler meg så utrolig dum! Det er min feil at jeg endte opp i denne situasjonen! Det var bare slurv med P-piller! Herregud, hvordan kan jeg være så dum! Hvordan går det an å være så skutt i hodet?

 

Jeg kommer ikke til å klare 2 barn! Det går bare ikke! Jeg er ikke 18 år en gang, og hvordan skal jeg klare å oppdra 2 barn født med bare litt over 1 års mellomrom? Jeg bare grøsser ved tanken! Det har vært så utrolig vanskelig for meg hittil, og jeg vet at jeg ikke er en like god mor som mange her inne! Hvis jeg setter et annet barn til verden, blir det bare for mye for meg! Alt for mye!!

 

Det er samme faren, men vi er jo ikke akkurat sammen! Det kommer bare ikke til å funke! Spesielt han, kommer til å få helt panikk anfall! Pappa igjen? Nei, det går bare ikke!

 

Det har vært tøft nok å kombinere skole og barn, og hvordan skal jeg klare det fremover? Jeg vet at jeg overlever fint økonomisk, men jeg vet ikke hvor bra det skal gå verken fysisk eller psykisk.

 

Jeg er bare helt fra meg nå, føles ut som om verden faller sammen! Og alt er bare min feil! Første gang jeg endte opp gravid var det jo fordi p-pillene sviktet, men denne gangen var det bare rent og skjært min feil!

 

Jeg bare føler meg så dum, så håpløs og alene. Jeg vet innerst inne at jeg aldri klarer dette. Har vært tøft å godta situasjonen som mamma for meg allerede, og jeg klarer aldri i livet to. Allikevel er det vanskelig for meg å tenke på tanken på abort, selv om jeg vet at det er det eneste valget for meg.

 

Jeg trenger noen trøstende ord, eller bare noen svar... For akkurat nå er jeg bare helt alene.

[C&B♥♀07+♂10♥ Lykkelig :)]

heihei...

 

skal ikke påsta at jeg vet hvordan du har det for det VET jeg jeg ikke gjør,men har du ikke en venninde eller sånn som du kan få øst ut litt frustrasjon på? eller barnefaren.. det er jo tydelig at dere er venner (hvis ikke hadde vel ikke dette skjedd??heh) ta en prat med ham eller noe, og luft tankene litt??? vet som sagt ikke,men lykke til, ALT kommer til og ordne seg, og du er sikkert en finfin mamma:)

 

masse trøsteklemmer fra meg:)

[VinterSol+2]

hm..

vanskelig å si noe fornuftig til deg.,, ikke vært i den situasjonen du er i nå..

men jeg syns du virker som en fornuftig person. du innser dine begrensninger, og du vil gjerne være en så god mor som mulig for det barnet du har. det er veldig gode egenskaper!

 

Jeg syns du burde ta en telefon til Amathea, eller en tur til fastlegen din. Be om å få dobbeltime, så du har tid til å snakke. Amathea har god tid, og fastlege er gratis når det handler om svangerskapsveiledning.

 

Hos amathea kan du også få hjelp etter en evnt abort, sånn at du slipper å slite med evnt ettervirkninger alene.

 

Vil bare gi deg en god klem, og ønske deg lykke til med valget du har foran deg!

 

 

[aimée]

tenk på hvor kos deg blir da, selvom du er 17-18 så tror jeg du skal klare det!!!! hvis du får noen til å støtte deg..bor du langt unna?? drammens området? jeg kan stille opp jeg, har selv permisjon fra vidregående..... uff det går nok bra skal du se!!

[MaddeHar3Gull]

Dette klarer du fint

 

Det føles som om verden skal oppløses akkurat nå,men det ordner seg trust me

 

Klem

[Gjest]

Takk for respons.

 

Til dere som sier at det er noe jeg bare klarer fint, jeg ønsker å gjøre noe klart for dere. Dette hadde ikke vært en problemstilling for meg om jeg hadde trodd at jeg skulle klare alt fint. For jeg vet at jeg ikke gjør det. Uansett hvor mye jeg vil tro at jeg kommer til å klare det fint, vet jeg at jeg ikke gjør det. Ikke nødvendigvis fordi jeg ikke vil at det skal fungere, men rett og slett fordi jeg vet det ikke vil fungere....

 

Jeg har et barn fra før, og det er så utrolig tøft. Det har vært tusen ganger tøffere enn hva jeg forestilte meg. Jeg er ikke en så god mor for mitt barn som jeg skulle ønske at jeg var. Jeg var bare alt for ung når jeg endte opp gravid. Jeg var ikke klar til å gi opp alt jeg har, og selv nå har jeg ikke klart å gi opp alt. Jeg finner meg selv i å lengte tilbake til tiden hvor jeg ikke hadde noen som var så avhengig av meg. Hvor jeg kunne gjøre hva jeg ville. Jeg ser ikke så mye til barnet mitt pga. skolegang... Og, jeg har vanskeligheter for å ofre meg selv fremfor barnet. Jeg vet at dette er dårlige egenskaper, og det er også hva jeg innser. Jeg vet at jeg ikke er noe super mamma. Jeg vet at jeg ikke gjør en god rollemodell. Det er veldig tøft for meg å ha det ansvaret jeg allerede har, og selv om det er veldig krevende, så klarer vi å komme oss gjennom dagene.

 

Faren og jeg er som sagt ikke sammen. Han ville ikke taklet ansvaret for et barn til. For han har det vært tøft nok å bli pappa i så ung alder. At vi er venner er en ting, men nå har han fått seg en annen kjæreste, og han er litt som meg. Vanskeligheter med å gi opp sitt gamle liv.

 

Jeg blir litt flau når jeg skriver dette. For det føles for meg at alle andre mødre klarer seg så mye bedre. Jeg elsker barnet mitt grenseløst, det er ikke noe tvil om det. Jeg har bare litt vanskeligheter med å slippe fri på alt det livet mitt bestod av før. Det ville ikke være rettferdig verken ovenfor mitt barn om jeg velger å beholde, heller ikke ovenfor den spiren jeg har i magen. Nemlig fordi jeg ikke vil kunne tilby dem det de fortjener.

 

Er det virkelig forferdelig av meg å heller prøve å fokusere på det barnet jeg allerede har, og gjøre det beste for å gi det en god oppvekst?

 

Jeg vet at mange her er imot abort, men dette er et alternativ jeg ikke hadde vurdert om det ikke er hva jeg tror er virkelig best for alle parter...

 

Når det gjelder å snakke med min fastlege så ønsker jeg ikke å dra til han, da jeg ikke liker han noe spesielt. Amathea har jeg vært i kontakt med tidligere, og følte ikke at støtten der var helt for meg. Litt vanskelig å forklare, men det ble bare litt merkelig, følte jeg...

 

Når det gjelder å diskutere med faren, så vet jeg ikke. Han er en person som gjerne kommer til å skrike ut i hele verden om dette. Uavhenging av om jeg ber at han ikke skal det eller ei. Og jeg ønsker helst å holde denne skjult fra omverdnen. Da det er ganske så tøft på meg som det er allerede. Det er stortsett hva som er i hodet mitt om dagene. Alt jeg klarer å tenke på... Jeg vet at han ikke ønske noe annet barn, det er 100% sikker på...

 

Huff, jeg vet at alt er min feil... Men det er virkelig vanskelig!! Men jeg vet jo at det for meg ikke er noe annet valg enn abort, antar bare at det er litt befriende å kunne skrive ned litt av frustrasjonen min et sted...

[VinterSol+2]

det er jo det vi er her for; at du skal få luftet tankene dine:)

 

Sånn jeg ser det, har du disse alternativene;

 

1)beholde barnet

2)ta abort

3)bære frem barnet, og adoptere det bort.

 

Jeg antar at alternativ 3 er lite aktuelt for deg, ettersom du er sliten allerede. Det samme gjelder egentlig alternativ 1. Dermed sitter du igjen med alternativ 2, som er et tungt valg, men ikke alltid uungåelig.

 

MEN. når du spør om råd, må du være villig til å ta i mot råd. Jeg aner at du kanskje er ei jente som liker å ordne opp selv, og på en måte blir irritert over at folk forteller deg hva du skal gjøre. Dette gjelder også rådgivning og Amathea. De er flinke der, men du må faktisk både be om hjelp, og velge å ta i mot den. Ingen kommer løpende etter deg for å hjelpe og støtte deg.

 

Jeg syns du virker som en god mor jeg, som faktisk innser dine begrensninger og nå ser du at du må gjøre noe med situasjonen din for å gi det barnet du allerede har den oppmerksomheten det barnet fortjener.

 

Det at du lengter tilbake til ditt "tidligere" liv, er vel noe vi alle gjør en gang i blant, men du har også her to valg;

1)velge å svartmale det, "alt var bedre før"

2) innse fakta og gjøre det beste ut av det. Ja, du må velge bort en del ting. Men se hva du faktisk har til sammenligning da.

 

Stå på jenta mi, jeg syns du er flink. Lykke til med valget ditt.

klem

 

 

[Gjest]

Takk for det. Er veldig godt å kunne høre andre synspunkt på dette. Jeg føler ikke at jeg kan snakke med noen jeg kjenner, da jeg ikke ønsker å offentliggjøre noe, før jeg evt. bestemmer meg for hva jeg vil gjøre. Velger jeg å beholde, blir det hele en annen sak. Men da jeg trolig tipper mot abort (tiltross for at det er et utrolig vanskelig valg for meg) er det vel noe jeg aldri kommer til å offentliggjøre. Er trolig mange jeg kunne snakket med på msn, som jeg har blitt kjent med gjennom denne siden. Men nå føler jeg jo også at de fleste jeg har der inne kjenner meg fra før, og at det på noen måter blir som å avsløre det. Så derfor veldig fint å høre meninger fra noen som ikke kjenner meg fra før, eller har snakket med meg, og derfor ikke er bias.

 

Jeg er vel en person som liker å ordne opp i ting selv. Og på mange måter ikke dette en ting som nødvendigvis behøver å være til min fordel. Jeg forsøkte Amathea, men jeg følte at rådgivningen og hjelpen jeg fikk ikke var den jeg ønsket. Ikke ta meg feil, men jeg føler meg bare så utrolig dum der jeg sitter ovenfor en totalt ukjent dame jeg ikke kjenner, også skal jeg snakke om alt som går rundt i hodet mitt. Jeg har bare litt problemer med å åpne meg til folk jeg ikke kjenner, spesielt når det er i egen person. Det går greiere om jeg skriver slik som dette, eller snakker i telefonen... Men, det gjør jo på et vis ikke situasjonen bedre heller.

 

Men, du har vel rett. Ettersom situasjonen er såpass håpløs som den er nå, har jeg vel ikke så mye annet valg enn å oppsøke hjelp. For jeg trenger noen å snakke med... Ikke bare snakke som ved å skrive eller noe, men i person... Men det er bare litt vanskelig å ta skrittet. Så har jeg alltid vært så redd for at folk skal dømme før de egentlig vet....

 

Jeg har vel vært litt på den alt var bedre før siden jeg fikk barnet mitt. Men i det siste begynte det hele å bli litt bedre... Da jeg og faren fikk et bedre forhold, og vi faktisk fungerte som en liten familie. Men nå som dette har skjedd har det også gjort situasjonen ennå verre. Jeg elsker barnet mitt, og det har vært en berikning i livet mitt som har lært meg mye, men også noe som har gjort det veldig komplisert og mye tyngre. Men jeg vet jo også at jeg ikke kunne levd uten barnet mitt, nå som jeg har det.

 

Beklager all sytingen, men jeg bare må som sagt få det ut et sted... Og jeg vil gjerne ha alle slags meninger om dette...

 

Tusen takk for støtten VinterSol, det varmer, og det er utrolig befriende å høre at noen andre skjønner tankegangen, frustrasjonen og bekymringene mine.

 

[Gjest]

hei!

 

Jeg synes du skal konsenterer deg om det barnet du har, det virker som du trenger det ( ikke noe stygt ment...)

 

Ser ut til at du har et dårlig selvbilde av deg selv som mor, det er noe jeg tror kommer til å gå over når du vokser litt med oppgaven.

 

Jeg skjønner vedig godt at du er bekymret og fortvilet, for det er ekstremt ungt å få et barn til før du er fyllt 18 år.

Andre har selfølgelig klart det før deg, men jeg tror ikke en sånn oppgave er for alle. Jeg hadde iallefall aldri klart det.

 

Snakk med noen du stoler på og noen som har peiling. Håper du ikke hører på unge jenter som er imot abort. Det er bare tull.

 

Gjør det som er riktig for deg dine, lykke til =)

 

[Gjest]

Vet ikke helt hva jeg skal si jeg.. Du høres ut som en veldig reflektert og en klok person!! Beundrer deg for det altså...

Skjønner deg godt jeg om du bestemmer deg for å ta abort.

Men jeg ønsker deg hvertfall masse lykke til uansett hva du velger å gjøre!!

 

 

Klem

[VinterSol+2]

vet du, snakk med Amathea. Og begynn med å forklare hvordan du føler det, å snakke med noen på den måten! De har nok stor forståelse for det, og du er nok ikke den første.

 

Om det hjelper, skriv et brev først, du kan ha med deg en liste med poengene dine, og så kan dere gå gjennom den sammen.

Sånne ting hjelper iallefall meg når det gjelder å sortere tanker og følelser, og å få det du vil ut av samtalene.

 

Det du trenger er jo veiledning i forhold til abortspørsmålet

samtaleterapi etterpå

og kanskje kan du også be om hjelp for å lette situasjonen din som ung småbarnsmor, som du jo allerede er?

Amathea har jo oversikt over det som finnes av hjelpeordninger og støttesystemer!

 

Det er ingen skam å be om hjelp! Det er et tegn på styrke!

 

 

 

[Lotta med novembergutt]

Hei du:)

 

Aller først vil jeg bare si at du viker som en fornuftig og reflektert jente, og jeg har en følelse av at du er en god mor i dag! Ikke undervurder deg selv på den måten.

 

Men som du sier det selv; du har lyst til å bruke den tiden du har nå på det barnet du allerede har, og det synes jeg er fornuftig av deg. Er fælt å oppfordre til abort, men jeg synes egentlig det virker som det rette i ditt tilfelle. Du må ta avgjørelsen ut i fra de kortene du sitter med i dag - og du sier jo selv at du allerede sliter med det første barnet ditt. En søster eller bror kan jo barnet ditt få ved et senere tidspunkt når ting ligger mer til rette for det.

 

Lykke til med valget ditt!

[*bubbs*]

Hei

 

Vil bare ønske deg lykke til og gi en trøstende klem jeg! Det er kun du som kjenner hele din historie og vet hva det riktige valget vil være. Kjenner du det at du ikke vil klare et barn til, så er abort det riktige valget for deg. Stol på magefølelsen.

 

Alle har inne har garantert gjort dumme ting i livet, men du har fått en bitter straff...

 

*klem* Vi støtter deg uansett!

[Gjest]

Jeg ønsker bare å takke for støttende og varmende ord fra dere her inne. Det er ikke en lett situasjon for meg, og det er veldig befriende å høre at jeg har folk på min side, tiltross for at det er jeg som har rotet meg opp i denne situasjone

[daylight]

Jeg vil bare si meg enig med noen av de andre innleggene, du høres ut som en flott og reflektert person i mine ører i allefall. Tror du fint kommer til å klare deg, men hadde sikkert vært lettere om dere hadde vært to om det, ettersom du allerede har ett barn.

Har tatt abort en gang, rett og slett fordi jeg mente jeg var for ung, og det passet ikke akkurat da, selv om jeg hadde en kjæreste som jeg hadde vært sammen i to år på det tidspunktet, og vi hadde det kjempe bra sammen. Har aldri angret på aborten, og aldri hatt noen traumer etter det, som noen mener at man får. Det er viktig å tenke at på et så tidlig tidspunkt, er det ikke noe(en baby). For meg var det også viktig at kjæresten min var med meg på sykehuset osv. Har du ikke én person(evt tante e.l.) du kan snakke med og som kan "hjelpe" deg?

 

Vi er fortsatt sammen og jeg har termin om litt over en uke:)

[♥Tuppa, Noah ;( Lillebror ♥]

Dette klarer du fiiiint:) Du har jo klart det før også Selv om det er 2 barn så blir den eldste om ett par år fiiin fiint storesøsken som kan se til lillesøstra/broren sin... Å tenk hvor mye du vil savne lillen om du velger å ikke ha han... Spør legen din om forskjellig også..om du tenker på pengene eller skolen, så har det ordnet seg for meg også, og for stort sett alle i norge... Norge er et land som har svært få "mislykkede" unge småbarnsfamilier...stort sett ingen...Selvfølgelig blir det et trangt budsjett, men hvem med små barn har vel ikke det...

 

Håper du vil velge å ha bebi'n:):)

[♥Tuppa, Noah ;( Lillebror ♥]

Du sier du aldri kommer til å klare det du...det er dumt å si, da går det ikke...si at du skal klare det å at du får hjelp fra pappan å evt foreldre fra han og deg... Venner å venninner...

[Gjest]

Daylight;

 

Tusen takk for ordene, for meg er det spesielt godt å kunne høre/lese/snakke med andre som har vært i samme situasjon, og derfor på en måte skjønner mine tanker og min frustrasjon/bekymring! Jeg ønsker dere masse lykke til med den lille dere skal ha!!

 

Litjtupsi;

 

Det har ikke noe med at jeg sier til meg selv at jeg ikke klarer det. Jeg prøver ikke å overbevise meg selv om det. For jeg vet at jeg ikke kommer til å klare det. Ja, det er tøft å innse det faktum. Men det er et faktum jeg på mange måter må innse. Jeg har allerede et barn jeg må fokusere på, og jeg prøver å gjøre mitt beste for å være mor til dette barnet. Det er ingen enkel oppgave. Og jeg har nok ikke synes at det har vært like enkelt å gå over i rollen som mor, som mange andre. Men jeg gjør mitt beste, tiltross for at det er noe jeg sliter med. Jeg skal ærlig innrømme at dette ikke går på økonomien. Det er det minste problemet, men problemet er det faktum at jeg ikke kan kunne å tilby dette barnet et godt hjem, og heller ikke all den kjærligheten det vil trenge.

 

Jeg skulle ønske at jeg kunne si at dette klarer jeg, jeg vil ha støtte fra faren, og sammen skal vi klare å oppdra dette barnet. Men jeg vet at dette bare vil være falske drømmer og håp...

 

Det er ikke mye jeg kan si i mitt forsvar. Det var jeg som var dum og ble gravid, og det var jeg som var dum nok til å bli gravid med samme far. Vi er altså ikke lenger sammen, men har forsøkt. Han prøver så godt han kan å bli involvert i sitt barns liv, men har det litt slik som meg. Litt problemer med å slippe taket. Jeg vet, og jeg mener da virkelig at jeg vet at han ikke vil ha et barn til. Da er jeg også redd for at han ville gitt opp med å ha kontakt med det barnet han allerede har. Noe jeg ikke unner mitt barn. Jeg ønsker at barnet mitt skal vokse opp med en farsfigur.

 

Jeg vet at det på mange måter er mange selvsentrerte tanker, men det er også tanker jeg tror er best for alle parter. Jeg har ikke nok styrke til å kunne oppdra to barn. Som sagt, jeg har ikke helt ennå bestemt meg. For dette er det vanskeligste valget jeg har hatt så langt. Barnet mitt skulle egentlig ikke ha levd i dag, da jeg skulle ta abort. Men så ble det jo slik at jeg valgte å bære frem. Det var da en annen situasjon, jeg visste ikke hvor mye det ville kreve av meg, og det gjør jeg nå. Derfor tror jeg at det mest riktige, og beste er at jeg velger å ikke bære frem dette barnet. Ikke fordi jeg ønsker å være selvsentrert, men fordi jeg ikke tror jeg har nok å tilby dette barnet, og ikke kan gi det en god oppvekst. Jeg må bare fokusere på det barnet jeg allerede har. Selv om det må bety at jeg må gjøre noe så drastisk som å velge å ikke bære frem det barnet jeg nå har.

 

Og jeg føler meg helt jævlig for det, men jeg bare tror det er best, føler det er best...

 

 

[casiha]

Må bare få si at jeg syns du høres ut som en veldig voksen person,

trur du er en kjæmpe flott mor

Det at du virkelig kan innse at dette er noe du ikke klarer,syns jeg viser styrke.Det er ikke alle som er 18 år som har mot nok til å innrømme at dette er noe de ikke klarer.

Jeg skal hverken oppfordre deg til å ta abort eller beholde barnet.Dette er noe du selv må få bestemme.Men uansett hva du bestemmer deg for så vil jeg støtte deg i det valget du tar.Om du trenger å prate med noen så vil jeg være her:)Og jeg vet at du vil kunne prate med mange andre jenter her inne også.Jentene her inne er veldig hjelpsom:)

 

Ønsker deg masse lykke til,

sender med en go varm trøstende klem

 

[VinterSol+2]

kan jeg foreslå at du printer ut denne rekka, og så leverer den ved et møte med feks amathea eller en rådgiver eller fastlegen din?

 

Du setter veldig fint ord på følelsene dine her..

 

klem til deg igjen.