Noen som ANGRER på KS?

[Anonym bruker]

Hei,

 

jeg har fødselsangst, og har vært inne på tanken om å søke om planlagt keisersnitt,

 

Noen som har innspill/ erfaringer?

 

Bør jeg gå for vanlig fødsel - eller er keisersnitt en bedre løsning?

 

[snowstorm73]

Jeg bestemte meg for ks allerede før jeg ble gravid. Angrer ikke et sekund. Å føde vanlig hadde jeg aldri gjort.

 

Har du angst kan du søke om hjelp hvis du vil. Samtale med jordmor osv hjalp mange. Men ikke la deg presse til noe du ikke føler for.

[Gjest]

Det vil jeg absolutt si JAAAAA til. Ks er det desidert værste jeg noen gang har blitt tvunget til. Jeg ville føde vanlig men fikk ikke låv:o(

 

Hadde et anfall jul 05 og under det anfallet ble det tatt en del prøver på meg som viste at jeg har en trang arterie i hodet som ville ha gitt meg hjerneblødning om jeg hadde førdt vaginalt.

 

Man får et arr som hele tiden minner deg på operasjonen. Jeg fikk en kul som står ut på høyre side som aldri forsvinner. Jeg fikk en alvorlig fødselsdepsisjon også. Hadde vondt i ca 5 mnd før jeg ble høvelig meg selv men plages en del enda med såret.

 

Å føde vanlig da har man vondt dær og da, ks har man vondt leeeeeenge kanskje år etterpå. Så har det vært opp til meg ville jeg tatt vanlig fødsel. Men folk er forskjellige da:o)

 

[barnimagen3]

Tror dette er VEKDIG individuelt etter hvilken opplevelse en har hatt.Jeg selv måtte ta hastekeisersnitt første gang pga av fare for barnets liv og den andre gangen tok jeg planlagt keisersnitt da legene ikke visste om jeg kunne få normalt pga noe med livmoren. Jeg er nå gravid for tredje gang og kunne godt tenkt meg å prøve å føde, men siden jeg har allerede tatt keisersnitt 2 ganger MÅ jeg ta keisersnitt tredje gang også. Grunnen til at jeg ønsker å prøve å føde nå, er enkelt og greit fordi jeg ikke har vært gjennom selve utdrivingsfasen og kunne tenkt meg det. Men angre på at jeg har tatt keisersnitt(2 stk), det gjør jeg IKKE!!! Er jo klart at det går lengre tid å komme seg etter et ks, men det er jo pgs operasjonssåret som skal leges, ingenting annet. Dette gjelder jo uansett hvilken operasjon en tar. Jeg synes iallefall planlagt ks var kjempe fint(og litt smerter tåler en jo etterpå, det kanskje snakk om 1-2 uker). Det må jo være like vondt å føde, det slipper jo vi som tar keisersnitt, så at vi har litt vondt etterpå er vel bare "rettferdig". Det hele er jo verdt det og fort glemt:-). Lykke til med valget:-)

[Anonym bruker]

Det er jo noen som får store skader på underlivet etter vaginal fødsel.

 

Lurer på hvor vanlig dette egentlig er. Dette med skader på underlivet er ikke noe jeg har tenkt på som argument for KS, men jeg har inne på disse sidene lest mange historier om ødelagte underliv, damer som ikke kan bruke tampong lenger, osv.

 

Jeg tror jeg er tøff nok til å prøve vaginal fødsel, men kombinert med litt angst, lurer jeg på om KS faktisk er bedre for barnet. Jeg vet at noen babyer har litt problemer med å puste rett etter KS, men jeg har faktisk inntrykk av at KS er bedre for barnet.

[2_TETTE]

Kjenner flere som ikke kunne sitte ordentlig på nesten et år etter vaginal fødsel også....pga. halebeinsbrudd e.l...

MEN er ikke et argument for å ta KS syntes jeg.

Jeg hadde hastesnitt forrige gang noe som antagelig reddet livet mitt og babyen. Var slite og utmattet etterpå etter både ks og fødsel som ikke gikk. Derfor planlagt ks denne gangen, og jeg kom meg utrolig fort sist selv om det var hastesnitt.

Du kan raskt ta opp sexlivet igjen også for der nede har jo ingenting skjedd....

Og etterpå kan du få masse smertestillende så du ikke får så vondt.

[Anonym bruker]

til 2 tette - syns du ikke at det at man ikke kan sitte ordentlig på nesten et år etter vaginal fødsel ikke er et godt argument for KS???

[Anonym bruker]

Helt enig. Å ikke kunne sitte på et år er det virkelig en god nok grunn til å vurdere keisersnitt, synes jeg.

 

Mitt inntrykk er at dersom fødselen går som normalt, dvs uten komplikasjoner, ikke noen store skader på underliv osv, tror jeg vanlig fødsel er det beste.

 

MEN - jeg har jo ingen garanti på at det vil gå greit. Jeg kan jo bli en av de få som ender opp med hasterkeisersnitt - og da hadde jo planlagt keisersnitt vært bedre. Jeg kan også bli en av de få som får en veldig vanskelig og tøff fødsel som gir meg psykiske problemer i etterkant.

I tillegg kan jeg være en av de få som får alvorlige skader i underlivet i LANG tid etterpå. Hvis slik ting skjer, mener jeg det hadde vært bedre å ta keisersnitt.

 

[Anonym bruker]

jeg har hatt to haste keisersnitt og hadde ikke noe valg, men skulle ønske jeg kunne født normalt slik det er meningen at vi skal, fikk også en skikkellig nedtur etter førstemann. Og som flere sier det tar jammen lang tid før man kommer seg.

 

Jeg har nok i ettertid romantisert dette med å føde normal for jeg skulle ønske av alt i verden at jeg kunne føde barnet mitt selv, få han/henne opp på magen og at far skal få klippe navlesterngen osv.... men vi er jo alle forskjellige.

[T-girl]

Har hatt 2 planlagte KS - og angrer ikke ett sekund!

Barna mine kom til verden på en fantastisk skånsom måte! Ingen skader på dem - eller meg!

Og når man vet hva alternativene kan være... (grøss...)

Vel har jeg arr på magen - under bikinilinjen - og littegranne "hengemage" over det (men om det kommer av snittinga eller manglende trening i etterkant kan diskuteres...)

- men det gjør meg ingenting!!! Skulle jeg en dag bli lei av "magen min" så sparer jeg bare til en liten plastisk "korreksjon"!

 

Så nei - er bare kjempeglad!!!

KS var for meg og mine barn ABSOLUTT Det Beste!!!!!!

 

 

 

[Desperat 3 gangs fødende]

Jeg hadde planlagt ks med nr. 3 i november pga. fødselsangst. Har født de to eldste på vanlig vis. Det eneste jeg angrer på er at jeg ikke forlangte ks med de to eldste også. Ks var en mye bedre løsning for mitt vedkommende og også for babyen slik jeg ser det. Men vi er alle forskjellige og har ulike erfaringer og meninger. Lykke til uansett hva du velger.

[aanonym]

"Å føde vanlig da har man vondt dær og da, ks har man vondt leeeeeenge kanskje år etterpå."

 

DET kommer å helt an på fødselen, det da. Er man sydd 40-50 sting i underlivet så merker man det en stund, ja.

[Anonym bruker]

Herregud, hva er det med dere?? At man "ikke kan sitte på et år etter vaginal fødsel" - for en skremselspropaganda!! Er det mulig?! SELVFØLGELIG finnes det tilfeller hvor fødselen ikke går bra, det er jo en kjennsgjerning alle er klar over - enten det er KS eller vanlig vaginal fødsel. Kan dere ikke bare stole på legene? Hvis de sier at man kan føde normalt, kan man det. Kan man ikke føde normalt, anbefales man KS. Det er virkelig ikke verre enn det. Jeg skjønner at enkelte har fødselsangst, så det er virkelig ikke noe poeng å gire opp under dette med å snakke om jenter som får ødelagte underliv av vaginal fødsel. Vi er faktisk skapt for å føde barn, og i de aller fleste tilfeller går det helt strålende. Kan dere ikke heller fokusere på alle som forteller om fantastiske fødselsopplevelser i stedet for å hause opp under negavtive enkelthendelser (for det er det det er!!)? Forøvrig tyder all forskning på at normalfødsel er det beste både for mor & barn - både ift. barnets start på livet, og mors mulighet til å restituere seg selv fysisk.

[Anonym bruker]

hvem er du?

 

det var da voldsomt til engasjement og pro-fødsel-holdning.

 

er du en kristen-fundamentalist? eller kjøpt og betalt av den norske staten?

 

hvorfor er du ellers SÅ opptatt av at damer skal føde vaginalt. forstår ikke det.

 

fro meg er det akkurat det samme hva slags måte å føde andre kvinner velger.

 

du er kanskje polyanna?

 

 

 

 

[Anonym bruker]

nei, jeg er ikke kristen-fundamentalist. jeg er ikke-troende. jeg er ikke polyanna, og jeg er heller ikke "kjøpt og betalt av den norske staten".

 

noe så usakelig. jeg måtte bare le av det tåpelige innlegget ditt, anonym.

 

men, til hovedinnlegger: jeg er ikke opptatt av at kvinner på liv og død skal føde vaginalt. jeg er opptatt av man skal slutte å nøre opp under tragiske enkelthendelser, og skremme folk som allerede er redde for fødselen. de fleste fødsler GÅR BRA. jeg syntes du skal snakke skikkelig igjennom dette med legen og/eller jordmoren på sykehuset ditt. ikke les skrekkhistorier på sider som dette.

 

lykke til!

[2_TETTE]

Man mener jo ikke å skremme, men mange her inne HAR vært skremt...

Jeg klarer ikke stole på jordmødre NEI!!!!!

De ville ha meg til å fortsette og fortsette sistgang på fullt drypp og lå 3.døgnet med rier og kastet opp og hadde 39,5 i feber. Fikk infeksjon av alt de stappet opp i meg...som foliekateter og det de tok vannet med osv....

Til slutt besvimte jeg gang på gang men de fortsatte og da skrek jeg at jeg ville se en lege og da han kom ble han rasende på jordmødrene som hadde meg på fullt drypp sååå lenge når de så hvor lite virkning det hadde og hvor sliten jeg var. Dessuten visste de at ungen var stor (5kg) og legen sa: Den ungen tar jeg ut innen en halvtime....

Babyen hadde det helt fint men jeg var såå syk og dårlig at jeg husker ingenting av de siste timene og dagen etterpå....Og jeg hadde IKKE narkose...

Så det å stole på jordmødrene er vel noe en må kjenne på selv.

Personlig stoler jeg kun på meg selv og vet nå å sette grenser tidlig og følge min egen magefølelse...

Jeg er sååå glad legen kom og tok meg med seg....

Og gleder meg til nytt KS om et par uker:) Skal fortelle om det når jeg er ferdig...uansett hvordan jeg opplever det..

[lettereforvirra]

Signerer der med deg 2 tette!

 

Uff, blir litt lei meg når jeg hører hvordan du hadde det, minner om min fødsel sist men min var en "light versjon" (nesten den samme, men litt kortere og med litt mindre baby:)) Litt tårer i øynene. Av redsel.

 

Uff, jeg bare gruer og gruer meg til min fødsel for jeg har ikke fått innvilget noe keisersnitt. Så spørsmålet er , kan jeg kreve det? Eller kan jeg "søke " om det? Er det snakk om et skjema da eller? Merker ALLE jeg snakker med vil snakke meg ut av tankene om et nytt keisersnitt fordi det er jo "såå " naturlig å føde vanlig.

 

Men hva om jeg prøvde å føde naturlig sist, og det ikke gikk? Jeg fikk også feber, infeksjon, dette barnet blir større enn sist og det er bare 14 måneder siden sist fødsel. Jordmødrene sier at jeg var max uheldig sist og dette kommer til å gå sååå bra denne gangen. Blide og glade som de alltid er. De advarer om å ikke bli gravide før et år etter keisersnitt men nå virker det ikke som det er såå farlig. Livmorveggen kan rivne, det er svært farlig , men skjer svært sjeldent.. Men tenk om det hender meg?

Det sitter ganske hardt i enda. Nå så jeg på nett-tv om Koht i familien og den episoden der de viser en fødsel. Jeg gråter fordi jeg synest det er vakkert, men skal innrømme jeg gråter litt fordi jeg er livredd også. Nå er klokken kvart på to og jeg får ikke sove pga bilder fra sist fødsel inne i holdet mitt.

Jeg skjønner godt alle som har hatt en grusom fødselsopplevelse at de vil ha keisersnitt og synest ingen burde presse noen til noe de ikke har lyst til etter at de har allerede en gang gått igjennom noe traumatisk. Synest ingen burde sitte med en pekefinger å dømme andre fordi de vil ha keisersnitt.

 

Lykke til jenter! Med eller uten keiser!

[Anonym bruker]

Jeg har aldri hatt noen "romantisk" forestilling om vaginal fødsel - klippe navlestreng, få babyen på magen etc.

 

Har i grunnen aldri sett for meg at JEG skal gå gjennom en fødsel. Det virker jo helt j....

 

Jeg har aldri stolt på leger og ser ingen grunn til å gjøre det heller. Ikke stoler jeg på jordmødre heller. Har hørt om mange som har hatt elendige fødselsopplevelser pga dårlige jordmødre og jordmødre som HAR TATT FEIL.

 

Så - tror jeg går for planlagt KS!

 

[xyzaa]

dytt!

 

På tide å dytte dette oppover igjen, siden valget om KS, ikke KS, er et tema for her på Keisersnitt-forum i dag også.

 

Visst er det noen her som ble lei for at de MÅTTE ta keisersnitt. Men blant de som kunne velge selv ser det ut til at alle er fornøyd!

[magica fra tryll]

Jeg har hatt to vanskelige, vaginale fødsler, en helt grei og et ks(som jeg måtte ta) Kunne denne gangen (barn nr 6) velge, men er ikke i tvil om at jeg vil prøve å føde vaginalt igjen:)Men jeg tenker at her, som andre områder i livet, er mye avhengig av hvordan man tenker om, og forholder seg til ting. For meg var det mye mer skremmende å bli "sprettet opp" i en stor operasjon, enn å føde et barn, til tross for smertene. I min tankeverden er det unaturlig og skremmende, og kun en kriseløsning der det er fare for barnet og/eller mor. Det er fint for meg at det går an,-uten hadde både jeg og den sønnen som måtte taes med ks, ikke vært her mer. Men det var jo pga en komplikasjon som ikke kunne forutsees. Men, som sagt, det er jo hvordan en velger å tenke om ting som ofte bestemmer opplevelsen og de valgene vi tar.