litt frustrasjon som måå ut

[stratosen_er mamma_]

jeg var igjennom en MA for tre uker siden, og jeg føler meg på en måte så merkelig...

Det eneste jeg tenker på om dagen, er når TR kommer tilbake og at jeg mååå bli gravid igjen...blir lei meg når jeg ser gravide mager og tenker på den magen jeg skulle ha hatt nå (mista i uke 14).

Er lei meg..og sitter ofte og lenge foran dataen og leser på noen og de ulike forumene her...jeg vet ikke om jeg blir "galere" av det eller om det hjelper....

jeg er begynt å jobbe igjen og synes det er godt, trener gjør jeg også...føler at utenpå er jeg normal, men inni meg så er jeg ofte lei meg og det er tøft til tider...er livredd for å måtte oppleve det igjen, men ser at det er mange som går igjennom dette flere ganger...det unner jeg ingen!!!...

det ble kanskje et teit innlegg dette her...håper på å få noen gode råd for hva jeg skal gjøre videre...og hvordan dere takla det etter å ha gjennomgått noe sånt...

håper på at mye kommer til å ordne seg når TR kommer tilbake og jeg vet at kroppen min fungerer igjen, men da blir jeg vel bare helt opphengt i å bli gravid igjen med en gang..

har heldigvis verdens beste mann som støtter meg, men jeg tror han syns det er vanskelig også...

skulle egentlig vært på UL neste fredag og det er vondt å tenke på...har også ei god vennine som har/hadde termin 3dager før meg..så jeg tenker på hvor urettferdig dette her er..

alle sier jeg er så sterk og at dette kommer jeg til å takle bra...utenpå ja..men ingen kan se meg inni...

uff nei nå skal jeg ikke skrive mer negativt..jeg får ta en dag av gangen og så kommer vel alt seg:)

måtte bare få lufte hodet mitt litt før jeg legger meg..

klem til alle:)

[Gjest]

Jeg kjenner meg veldig godt igjen i det du skriver.

Jeg hadde MA for snart 3 måneder siden (uke 18).

 

Jeg tenkte veldig mye på når TR skulle komme igjen og var også veldig opptatt av å bli gravid - tror det er en veldig vanlig sorgreaksjon.

Brukte også veldig mye energi på å gruble på hvorfor det gikk galt og var også redd for at jeg skulle ha noe som helst slags skyld i det - som jo er helt ubegrunnet og tullete.

Jeg måtte etter hvert ta litt pause fra å lese for mye om ufrivillige aborter og den slags på nettet.

 

Min beste venninde var samtidig gravid med termin en del måneder før meg. Samme dag som vi gravla vårt barn, fødte hun. Jeg valgte å se noe positivt i det og klarer nå å glede meg og kose meg med hennes barn.

 

Bare det at du skriver ut dine frustrasjoner her tror jeg er veldig bra - det er godt å få lettet på trykket.

For meg hjalp det å snakke litt ut med fastlegen min om hvordan jeg hadde det. Leger har jo taushetsplikt så det er ikke nødvendig å holde noe tilbake.

 

Etter som tiden har gått har også tiden vært en hjelp for meg.

Vi hadde tenkt å prøve igjen etter 1.mens, men det ble ikke rett for oss.

Nå har jeg nettopp hatt min 2.mens (har lange sykluser) og føler at vi nå er klare for å prøve.