Jeg gråter og gråter

[Anonym bruker]

Jeg takler ikke mammarollen, jeg har ønsket å bli mor så lenge jeg kan huske, så kommer denne nydelige lille skapningen, og jeg takler det ikke. Føler meg fullstendig kvalt, hun er så veldig krevende, skriker mye, tåler ikke bråk eller høye lyder, kan ikke dra noen steder med henne, hun hyler bare noen snakker. Det er så fortvilende, klarer ikke kose meg med henne i det hele tatt.Hun er litt over 3 mnd., håpet det skulle roe seg litt etterhvert, men det ser ikke sånn ut.

Noen som har opplevd noe lignende? Jeg trenger virkelig noen beroligende ord.

[Mulle :)]

Vil oppfordre deg til å ta kontakt med HS der får du hjelp av psykolog til å prate om disse tingene.. Føres ut som du har fått fødselsdeprisjon

[Gjest]

Heisann!

Uff.. trist å lese at du har det sånn.. jeg fikk min første for 3,5 uker siden.. og de første 2,5 ukene hadde jeg det slik som deg.. jeg gråt og gråt og gråt... og trivdes ikke i den nye rollen i det hele tatt.. men det har gått over nå heldigvis.. Skjønner at det er slitsomt for deg.. for de 2,5 ukene er de verste ukene jeg har hatt i hele mitt liv! Ønsker deg lykke til og håper det blir bedre for deg.. kan jo være at du har fått en fødselsdepresjon.. ? da kan det kanskje hjelpe å snakke med noen.

 

*mange varme klemmer fra meg*

[ava*]

Du må snakke med noen!! Fast legen din eller hs!! Kanskje du har noen av dine nærmeste som kan avlaste deg litt?

For meg høres det veldig ut som du har en fødsels depresjon, og det er lurt å søke hjelp i slike situasjoner. Det er en vanvittig stor overgang å få barn, og når barnet i tillegg er krevende er det fort å føle seg fanget!!!

Før sa man at 1 er som ingen og to er som 10, men for meg var det akkurat omvendt, og det høres ut som det ersånn for deg også?!

 

Jeg kan trøste deg med at det går over, men ikke nødvendigvis av seg selv, du må søke hjelp!!

 

Føler veldig med deg! Skulle ønske det var noe jeg kunne gjøre for å hjelpe deg??

[♥Koseklumpen-3 barnsmor♥]

Uff! Høres ut som du har kommet inn i en vond sirkel. Alle føler vel en gang i blant litt frustrasjon over å være mamma. Vi er alle i forskjellige livssituasjoner som også kan være med på å gjøre situasjonen annerledes enn det vi hadde forestilt oss på forhånd. Det er overveldende å blir mamma, og det er masse man ikke er forberedt på. Hvis man står litt i stampe så kan det være greit å be om litt avlastning fra faren eller besteforeldre e.l. slik at du får slappet av litt. Når det er sagt så er disse små som svamper når det gjelder inntrykk og de blir fort påvirket av omgivelsene. Kanskje din frustrasjon smitter over på datteren din? Hun er jo enda så liten at mye kan forandre seg på kort tid. Ikke alle dager er like heller, og jeg tror på rutiner for at de små skal føle seg trygge. Hvis du er usikker i din rolle som mamma så tror jeg jenta di merker det. Kanskje du burde spørre om å få en ekstra time hos HS, og sett ned konkrete problemer slik at det blir lettere for HS å hjelpe deg.

[moo]

Så fortvilende å ha det slik. Har du sagt ifra til nær familie, gode venninner, helsesøster eller noen? Ofte hjelper det masse å få snakke ut litt til en som er flink til å lytte.

 

Noen spedbarn er spesielt krevende i starten, og det er tøft å få et "high-need" barn samtidig som en selv sliter med lite søvn, f.eks.

 

Jeg vil bare si at du ikke er alene - mange har hatt det slik - og det går over, men søk hjelp og avlastning der du kan.

 

Mange klemmer fra en ukjent trebarnsmor

[Meg og mine to skjønne jenter]

Akkurat sånn hadde jeg med min føfrste. og der varte i ca 4-5 mnd. Hun ble født med keisersnitt, så jeg var ikke helt pigg selv, så utvikla hun kolikk med gråt omtrent hver dag, i tillegg nektet hun flaske. Jeg hadde det helt jæ.... i de mndene og tenkte faktisk at livet mitt vr bedre før jeg fikk henne. Ën gang sluttet hun ¨å puste noen sekunder, det som skjedde var at hun vafr innmari tett i nesen og gråt, mannen min ga henne nesespray under et av disse gråteanfallene. hun fikk ikke puste verken gjennom nesen gr. sprayen og gjennom munnen gr. gråten. og ble sstiv og blålig. mannen min fikk hetta og snudde henne opp ned, rista i henne og dunka henne hardt i ryggen ( hun var 3-4 mdn) til slutt begynte hun å puste, da var han helt svett.

 

og jeg satt der, helt følelsesløs og tenkte kan ikke de bli ferdige, så jeg kan sove videre........ dette var bare et eksemple.

 

Og da jeg kom meg, tenkte jeg hva var livet, før jeg fikk henne, ville ikke unnvært henne for alt i verden. Min lille snuppe lupp. greit nok var ppapa det første ordet hun sa, men men slik kan man leve med. hehe

 

Det jeg prøver å si er at det går faktisk over. du er sliten, det du trenger er avlastning, og noen å prate med. Men det går over, snart koser du deg med lille nurket. som forfølger deg over alt, og ser bokstavlig talt opp til deg, og koser seg og er trygg hos deg, for den føler seg elsket.

 

 

[Anonym bruker]

Har s nakket med Helsesøster nå, hun skulle ringe et psykiatrisk senter å høre hvordan kapasiteten var der nå, så jeg kunne få komme inn å prate med noen...

Takk for gode ord dere, det hjelper å høre at det blir lettere med tiden.