Deppa uten grunn

[Anonym bruker]

Hei,

 

nå har jeg vært deppa helt uten grunn noen dager. Kjipt! Henger meg opp i alt negativt og blir fort lei meg. Vet det er hormonene som herjer - men synes det er kjipt. Synes liksom det er ekstra lenge siden mannen min sa til meg at han elsker meg. Og han svarer ikke på sms og er litt fjern. Vil bare sove når han endelig kommer hjem fra jobb. Men så er jo ikke jeg så festlig om dagen heller da. Og eldstesønnen min begynner å bli vanskelig - snart 12 år - krangler litt med ham hver dag. Ikke noen go-følelse akkurat nå. Noen som har no tips om hvordan komme ut av dette - eller er det VIPS borte igjen!?

[VinterSol+2]

tipset er å fokusere på de gode tingene..

hva det er som gjør deg glad, er forskjellig fra person til person..

 

men feks;

-i stedenfor å vente på at mannen din skal si han er glad i deg, ta deg et langt bad, fiks deg opp, smink deg, før han kommer hjem. vær ekstra snill og god mot han, lag mat som han liker, bak en kake, skriv et kort om hvor mye han betyr for deg. -kanskje han har det litt på samme måten, litt usikker på hvordna han skal takle alle forandringene som skjer?

 

-bak kake. gå tur. drikk kakao. ring en venninne du ikke har snakket med på lenge, lag fruktsalat, meld deg på graivdtrim eller dametrimmen, (spørs jo hva som finnes der du bor) dra frem et eller annet prosjekt, håndarbeid eller noe, som du ikke har fullført og fortsett på det, se en skikkelig grinefilm, vask badet.. skikkelig...

 

skjønner? noe som gjør deg stolt og glad,,, gi sønnen din en klem og si at du er glad i han.. spør om dere to kan finne på noe fint sammen? om det er noe han har lyst til å gjøre som det er lenge siden dere har gjort? Kanskje han har lyst til å ta med seg en kamerat og bli med deg på kino? bowling? bake boller?

 

og joda, det forsvinner av seg selv etterhvert! Men du får jo lov til å hjelpe til!

 

klem

 

 

[Teddien]

Hent frem det lille ekstra. Ja jeg vet det høres litt håpløst ut.

Jeg hadde mye krangler med sønnen min på 9 før jul og i julen, jeg var selvfølgelig sliten og orket ikke all negativiteten som 9-åringer kan ha og sikkert 12-åringer også.

 

Så fant jeg ut at jeg måtte prioritere energi til han, og oppdaget at han egentlig gruer seg litt til å bli storebror. Nå bruker jeg litt mer energi på han, og liksom tar meg sammen når jeg skal være sammen med han så det blir hyggelig. Og da blir jeg mindre deprimert også og får mer energi til andre ting... som for eksempel mannen, som også trenger litt mer.

 

Også vips er det ikke helt borte nei, men litt bedre når man føler at man mestrer noe.

 

Lykke til