Hva konkret er dere redde for?

[Anonym bruker]

I forbindelse med fødselen?

 

Jeg har fødselsangst, og er redd for å miste kontrollen, redd for smertene - og veldig redd for å bli behandlet uten respekt av jordmødre/ leger.

 

Er også livredd for at noe skal gå galt + veldig redd for å bli avvist når jeg ber om epidural. Redd for å få til svar at:" Sorry, det er ikke tilgjengelig nå", "det er ikke tid - fødselen har kommet for langt", eller noe i den duren. Det er kanskje min største skrekk!

 

Føler det hjalp å skrive ned dette, faktisk!

 

 

[Anonym bruker]

Hei.

Jeg er stort sett redd for det samme som deg.

Angst for å miste kontroll, ikke bli sett/hørt/tatt på alvor av jordmødre, ikke få tid nok, redd noe skal gå galt med meg eller baby.

Redd for at jeg ikke skal takle en fødsel, osv.

Tror det er viktig å se på hva en er redd for, som feks å skrive det ned, for da blir du kjent med følelsene dine og kan lettere jobbe med dem. Fødselen må vi jo gjennom på et vis, og sånn jeg ser det er mye opp til meg hvordan jeg møter og bærer angsten min med meg gjennom dette. Klarer jeg å takle angsten er jeg sterkere rustet og kan konsentrere meg om den jobben jeg skal gjøre når jeg skal føde.

Det er nå min plan ihvertfall....

 

[Anonym bruker]

Hei!

 

Jeg lider av det jeg vil betegne som ekstrem fødselsangst. Jeg tror ikke jeg overdriver, fordi det ser ut til at de fleste med fødselsangst er villige til å forsøke å overvinne angsten, og prøve en vanlig fødsel.

Jeg, derimot, tør ikke engang å ta tak i angsten Jeg har ikke snakket med jordmor om det, kun med noen få utvalgte venninner + dere her inne

 

Jeg er livredd for skader på meg selv og babyen under fødselen. Redd for å revne, og minst like redd for klipping. Jeg er redd for å være naken, undersøkelser, instrumenter (spesielt tang!!) og å miste kontrollen. Smertene er jeg også redd for, men løfte om epidural hjelper meg ingenting, fordi den beskytter ikke mot skader.

 

Det hjelper alltids å skrive det ned, ja. Da er man bedre rustet når man eventuelt skal lufte angsten for jordmor/lege.

 

Hilsen bambi

[Anonym bruker]

Ok.

 

Satser du på keisersnitt, bambi? Har man ekstremt fødselsangst - og ikke ser noen utvei, er vel det det beste?

 

Selv skal jeg prøve vanlig fødsel. Noe av det som har hjulpet meg er å lese Nøffemors innlegg her på siden! Takk til deg!

 

Hun led, slik jeg har forstått, av ekstrem fødselsangst, men skal nå snart føde for tredje gang! Hun har klart de to første fødslene strålende!

 

Noe av det hun har overbevist meg om, er at det går an å føde uten ekstreme smerter. Vil man ha smertestillende, får man jo det!

 

Det er veeeldig sjelden noen blir skadet under en fødsel. Tror det er mye farligere å kjøre på E18 gjennom Vestfold, for eksempel!

 

Når det gjelder revning/ klipping, tror jeg dette er noe alle førstegangsfødende frykter. Det høres liksom så grusomt ut! Samtidig sier ALLE som har født, at man omtrent ikke kjenner at man revner. Alle jeg har snakket med sier at det riene som er verst, og for meg, er i hvert fall den typen smerte som rier mer "akseptabelt" enn smerter ved utdrivingen. Riene virker på en måte mer kontrollerbare, som sterke menssmerter.

 

Hvis min fødsel likevel går dårlig, eks. ender i hastesnitt eller jeg blir skadet på en måte, tar jeg keisersnitt neste gang. Da har jeg i hvert fall prøvd! Og det er jo desidert størst sjanse for at jeg - og du - får en grei fødsel.

 

 

 

[Anonym bruker]

Bambi - jeg synes du bør snakke med jordmødre om dette.

 

Bor du i Oslo-området? På Ullevål har de egne jordmødre for angst, Gaia-jordmødre, som er veldig flinke. De har møtt MANGE som deg, og har masse erfaring med fødselsangst.

 

Tror de kan hjelpe deg godt på vei. Det verste er å gå og bære på sånt alene. Samtidig skjønner jeg at det er vanskelig å snakke om.

 

Hva om du skriver et langt bred og forklare ALLE tankene dine rundt fødsel, og leverer den til jordmor eller til fastlegen din. Da tror jeg du kan få hjelp!

 

 

[Anonym bruker]

Hei bambi! Din gode venn Hetti her *fnis*

Vi er så like at jeg blir helt skremt!!

 

Til hi: Jeg føler mye av det samme som deg. synes du tok for deg det meste og alle tankene. Flott skrevet!!!

Og her møter du folk som skjønner deg og som respekterer deg fullt ut!! Det er iallefall veldig viktig for meg. Og dette forumet hjelper meg til å sett ord på det man er redd for. Noe som gjør meg mer bevisst og jeg klarer å sortere tankene mine til å kunne snakke om dem til jm uten å gråte hysterisk å bare rope at jeg er redd. Takk for tipset om Ullevål!!

 

Klem fra Hetti

[Anonym bruker]

Jeg er mest redd for å bli latterliggjort fordi jeg ikke takler smertene. Det opplevde jeg sist...

[Anonym bruker]

What?

 

Av hvem? Mannen din?

[Anonym bruker]

Av jordmor. Hun var student, og lo av meg da jeg ba om å få slippe smertene. Hun hermet etter meg og fniste. Litt senere himlet hun med øynene fordi jeg presset uten å ha ri og revnet derfor. Glemmer ikke det uttrykket på ansiktet hennes..

[Anonym bruker]

Si meg hvor ho bor og hvem ho er så leier vi inn noen til å knuse ho!! Så ler vi av smertene senere! Burde få sparken fra yrket sitt iallefall. Møkkajm!!!

[gullungemamma'n til 3!! ;-)]

det om og bli latterliggjort der var det værste jeg har hørt. Sånn skal absolutt ikke en jm oppføre seg! Da har hun havnet på feil hylle. Kanskje var hun barnløs også, med problemer med og sette seg inn i lign situasjon. Sånt skal ikke skje. Har alltid følt meg trygg under fødsel, og dyktige jm er en del av grunnen til det. nesten så jeg blir litt enig med anonym ovenfor her... Men alle er heldigvis ikke sånn!!

[Baila]

Eg er også redd for smertene, fekk ikkje epidural sist gang-enda til eg hadde hatt grusomme rier i mangen timer. Fra riene begynte til jenta var ute gjekk det 21 timer. Trudde eg skulle stryke med. Men tiden etter var egentelig ennå verre. Ikkje fekk eg sova mer enn 2timer den natta, etter å ha vært våken i 2 døgn. Amming var det eneste helsepersonellet maste om. Dattera mi tok fint tak, men bare sovnet uten mulighet til å vekke henne. Eg fekk brystbetennelse, og blei fortvilte. Ikkje klarte eg gå heller pga sting og hemmorider. Så eg GRUE meg!

-Redd for smerte

-Amming

-sykehus generelt

-å ikkje få sova.

[Nennan&Theo]

Hei!

Jeg er også førstegangs fødende og veldig redd for fødsel. Det kommer eg av at min mor fra det jeg var liten har fortalt hvor grusomt det var når hun fødte meg. Hun holdt på å dø (enligt henne selv og pappa), meg måtte de ta ut med sugklokke. Min bestemor har født en sønn som døde og mammas søster hadde og problemer med den første datteren ( hun fikk oxygen mangel og de hvisste ikke om hun fikk bestående skader). Så disse historiene har jeg hørt fra det jeg var liten.... Mamma har alltid sagt at jeg MÅ ta keisersnitt, så jeg har ikke direkt fått noen støtte fra henne. Jeg har skjønt det etterhvert at mamma har oppført seg veldig dårlig som fortalt allt dette og skremt meg så. Men nå er skaden skjedd og jeg er veldig redd!!

 

Jeg er redd for å dø, redd for at babyen dør, redd for at personalet ikke er kvalifisert nok ( jeg har en jobb der jeg er i MYE kontakt med leger på Ullevål og det er ikke alltid det går like greit for seg der), redd for at personalet ikke tar meg på allvor.

Jeg er alltså ikke så redd for å ha vondt, men jeg er redd for en evighet med rier og kun 1-2-3 cm åpning. For lite åpning for epidural men for vondt for å få ordentlig smertelindring!

Som dere ser er dette et stort problem for meg, men heldigvis har jeg fått tid til Gaia samtaler på Ullevål, så vi får se om det hjelper.

Jeg vill veldig gjerne føde ettersom samboern min har astma ( hele hans familie sliter med det) og da har jeg hørt at det er best for babyn at jeg føder.....

 

Sliter ;(

[Anonym bruker]

smerten er jo greit, folk har jo fødd i lange tider før oss, så det skal jeg nok klare...

 

Det jeg er redd for er å bli sydd etterpå. Har vært tilskuer til en del fødsler og det ser så ubeskrivelig vondt ut...

Ellers er jeg selvsagt redd for noe skal gå galt.... Både med meg og barnet...

 

[nimaline241757]

De må stikkene ved sying er jo ingenting i forhold til fødselsmertene?

[Anonym bruker]

De å sprekke/bli klipt har aldri skremt meg faktisk. Men det kan være at til dags dato har jeg aldri hørt at noen synes det var vondt (bortsett fra de som har sprekt hele veien, men de har som oftest presset feil). Tror ikke det er noe verre enn å bli sydd noen annen plass og når du syr der så er dy bedøvd og fødselen er OVER! Og det du har vært borti tidligere er ingenting i forhold til den syinga!

 

Men skal selvfølgelig ikke si noe på det. Jeg er redd for smertene og ikke vite hva som kommer. ikke vite om bedøvelse virker eller hvor lang tid det tar osv. Aner ikke hvorfor! Ikke har jeg født før. ikke har jeg mamma som har skremt meg eller hørt noen spesielt skrekkhistorier fra noen jeg kjenner godt..Jaja.

 

Jeg skal ta ks og jeg har ikke finne noe om der det står at ungen kan få astma??? Hvor fant du det og hvordan kan de finne ut av det?? Tror jeg er bare skremsel så folk ikke skal ta ks!!

[Anonym bruker]

Jeg har generelt panikk for hele helsevesenet - får panikk av å sette mine bein inn på et sykehus, får noen ganger panikk av å oppsøke fastlegen min... osv. Vet ikke hvorfor det er slik, men jeg har alltid hatt det sånn. Jeg hater leger.

 

Jeg takler ikke pasientrollen. Jeg takler ikke å være så UNDERLEGEN som en pasient er i forhold til legen. Jeg takler ikke å miste kontrollen. Jeg takler ikke å være til bry/ be om hjelp og ikke minst - jeg takler ikke å være avhengig av andre. Være avhengig av at en jordmor / lege GIDDER å hente frem epidural osv osv. Jeg liker ikke at andre mennesker tar på meg.

 

Så for meg er det i grunnen ikke engang noe spørsmål - jeg skal ta keisersnitt.

 

VET at det er det riktige for meg. Den avgjørelsen kan ingen andre ta for meg.

 

 

[Krølle79]

nr 1: Lo JORDMOR av deg?? (beklager, husker ikke nick'et ditt..) Fy fader'n, dersom hu gjør det til meg, skal jeg jaggu fortelle henne noen velvalgte sannhetens ord, og jage henne på hue og ræva ut av det rommet jeg befinner meg på!!! *snerr* ble ufattelig provosert av å lese det der!!!!

-men nå når jeg vet at det er "mulig", må jeg innrømme at jeg også tenker mye på det der med å bli latterliggjort fordi jeg ikke takler smertene....

 

Nr. 2:

Annet jeg gruer til:

*at samboer skal "sammenlikne" meg med sin eks som fødte hans første datter... Det er helt snålt, og har nevnt det for ham også, at jeg tenker endel på det, men han sier, selvsagt, at jeg ikke skal tenke på det, men det er fader'n meg ikke like lett...

 

* alle de fordømte og potensielle nålestikkene.. enten de kommer i form av sprøyter eller som sying osv... Spesielt har jeg en helt sjukt angst for å måtte ta imot epidural (har for øvrig skrevet et innlegg om nettopp dette.. Ligger ganske høyt oppe, for jeg skrev det nettopp..)!!

[Gjest Antarctica]

Hei Krølle, jeg syns det var bra at mannen min hadde erfaring med to fødsler fra før av jeg. Og hva angår sammenligning så var han vant til å ta imot en masse ukvemsord under fødselen, og jeg bruker ikke det, jeg bare ynker meg, så det slapp han i alle fall. Men om det ble en bedre eller dårligere opplevelse for han med min fødsel enn med ekskonas - vel, det ble aldri sagt noe om, og er ikke så interessant heller nå. Jordmor brukte faktisk det som et argument når hun skulle berolige meg; at han hadde erfaring og at det ville være en støtte for meg. (Vi har en sammen, en på vei, og tilsammen tre fra før vi møtte hverandre...)

 

Husk, det er ikke vanlig at jordmødrene er dømmende overfor dem som "ikke takler" smertene. Det vil i så fall bli veldig mange - de færreste tar en fødsel med fatning og stoisk ro...! Har bare møtt vennlige og søte jordmødre som snakker med mild, beroligende stemme, og gjør sitt beste for å oppmuntre når man er så sliten at man ikke ser land. Noen har vært veldig uheldige her, men det er da ikke standarden.

 

Kan heller ikke huske at det var så mye nålestikk. Fikk ikke epidural, og derfor ingen sprøyter, men det var jo noen sting til slutt. På 1.fødsel sydde de lenge, men jeg kjente ingenting. Var helt nummen etter å ha presset, og de smører på noe lokalbedøvende også.

 

HI lurer på hva vi konkret er redde for - jeg sier ikke noe om det på dette stadiet, for jeg har så lenge igjen til fødsel at jeg vil ikke begynne å tenke på den ennå....men jeg kan si så mye som at jeg ikke er redd for å se dum og stygg ut.... på disse debattene kan det virke som om kvinner bare lurer på hvordan de tar seg ut i fødsel, men det gjelder ikke alle. (Jeg fikk til og med kjeft av en som ikke kunne skjønne hva jeg da hadde angst for, hvis det var sånn at jeg ikke syns det er flaut og stygt å føde...)