har noen av dere blitt sviktet av partner når dere var gravide/ fikk barn..

[Anonym bruker]

 

jeg var egentlig sammboer med en jente, men det var min ide å få barn. Jeg ble sviktet av henne da jeg gikk gravid for hun taklet det ikke serlig.

[ano2]

har ikke opplevd det samme. men jeg lurer på om hu ikke har ville ha noe med barnet å gjøre når det ble født heller? er jo hennes barn også. beklager hvis det er et for privat spm, da trenger du ikke å svare. er selv sammen med en jente, vi har gått over til ivf nå, fikk ikke til med inseminasjon.

[Regnbuemor til 2]

Uffda;( Det var leit. Nei, her holder vi sammen. Klart, det er ikke alltid en dans på roser, men her i huset tror jeg at om det skulle kommet til et brudd (og det har vært nær ved et par ganger!) så er det ikke pga barn. Det er vel hos oss som "vanlige" hetrofile. Noen ganger skjærer det seg rett og slett.

 

Masse lykke til vidre da. Med barn og kjærlighet.

 

*klem*

[Anonym bruker]

Jeg vil ikke akkurat lage til noe klage inlegg men synes at alle lesbiske par holder så godt sammen. og forstår hverandre veldig godt.. vi var sammen i 7 år.... tenk på det... det var jo litt fram og tilbake di siste årene. men vi holdt sammen. Det var min ide om å få barn, hun bare sa det var mitt valg.. men hun skulle støtte meg så godt hun kunne..hun var ikke så veldig positiv til dette...men hun ble med når jeg ble inseminert.. jeg var heldig og ble gravid med en gang.. da begynte hun å bli ondskapsfull og fortalte dette til min familie og hennes før jeg egentlig ville si noe til noen.. dette såret meg veldig... hun sa i detalj hvordan dette hadde blitt utført osv... men vi pratet og jeg trodde alt ble bra tilga og slik.jeg var veldig dårlig under graviditeten og spydde hele tida og da trengte jeg ho. men ho holdt ut et par uker så begynte ho å feste mye og være borte mye. overnatta hos folk osv. var borte i flere dager. jeg var alene og var helt knekt...slik holdt det på hele graviditeten. jeg grein og grein, men fikk ingen trøst eller forståelse... hun lovte å være med på fødselen for jeg ba henne om det. men den dagen jeg hadde termin dro hun på 3 dagers festival. Ingen kunne fatte at hun behandlet meg slik. hun var jo værdens beste kjæreste før, hun riktig tilbad meg , bærte meg på gullstol.. men hun forandret seg til en fremmed, og jeg vet ikke om det var pga graviditeten eller meg. men den dagen kom da fødslen var i gang og jeg gav beskjed men hun bare sa at hun kunne ikke bli med..senere på natta fikk jeg mld om at hun var på vei, men sykehus personal hadde stoppet henne. jeg ringte og ringte fra føden. men ingen svarte. så jeg begynte fødslen alene og det var ikke serlig oppløftende.jeg hadde en veldig tøff fødsel og det var grusomt. men det verste var at når hodetpå ungen stod i hullet banket det på døra og der var ho... min etterlengtede kjereste... og jeg bare lot ho komme inn. og var med på det siste trykket...slik var det en trist historie.. ho var med meg på sykehuset hvær dag og jeg håpte alt var greit. men ting ble ikke bedre... vi skilte lag etter noen uker.. ho ser jo ungen av og til. virker jo glad i ho... men ho vil ikke ha no forhold nå sier ho... så slik var det ... dette var ikke for å syte men det var jo godt å få det ut. har ikke preket m noen om dette.. og derfor vil jeg være anonym og...

[Regnbuemor til 2]

*klemmer til deg*

 

Jeg syntes absolutt du har lov til å syte litt jeg. Dette stedet må da være perfekt for netopp det. Man kan velge om man vil lese eller ikke. Jeg leste, og må si jeg syntes hele greine høres forferdelig trist ut. Du har all grunn til å både syte og klage. Dermed basta.

 

Håper det går bra med deg!

 

Trøsteklemmer sendes deg umiddelbart:)

[Anonym bruker]

tusen takk...