Vet ikke om dette passer helt inn, men.....

[Anonym bruker]

Hei dere.

 

Jeg har akkuratt funnet ut at jeg er gravid. Er kjempe glad for barnet - og krysser fingrene for at alt skal gå bra.

 

Jeg har i noen år sliti med depresjoner. Har en samboer som er tidligere rusmisbruker. Vi møttes igjennom rus da jeg også har festet en del tidligere.

 

Vi begge er rusfrie nå, og har vært det over ett år. Han er nettopp ferdig med behandling for angst, og har fått seg fast jobb og klarer seg veldig bra. jeg er fortsatt under behandling for angst/depresjon. Det er akkuratt som angsten ikke slipper taket i meg.

 

Legen sa til meg at hun ikke anbefalte meg å bli gravid nå. Det sa hun for ca 6 mnd siden. Har lenge hatt ett ønske om barn,og vet jeg klarer å ta vare på det og gi han alt han trenger. Vi har alt det "materielle" hvis dere skjønner (hus, bil osv), men som sagt er jeg fremdeles under behandling for depresjoner (ikke rusen i seg selv). Ingen av oss har heller noe som helst kontakt med andre rusmisbrukere, dette er noe av det jeg har sliti med ang depresjon, at jeg har veldig liten omganskrets igjen. Veldig mye alene og vanskelig for å få kontakt med andre. Har ikke vært hos legen enda nå, er litt redd for hva hun vil si/gjøre. Er mulig jeg overreagerer.

 

Det jeg egentlig lurer på er siden jeg nå er gravid, er rusfri og klarer meg bra (forutenom "angsten" ) så kan de vel ikke ta fra meg barnet eller noe..? Kjenner jo endel andre rusmisbrukere som har blitt gravide og skjerpa seg og beholdt barnet - men de har ikke vært under behandling slik som jeg er. Men det må jo bare være en fordel??

 

Uff, er litt nervøs nå, håper på svar... Vet ikke hvordan dette fungerer......

[Anonym bruker]

hei hei

 

tror ikke du skal være redd for at barnet blir tatt fra deg, de gjør ikke det helt uten grunn. så lenge du holder deg rusfri og "oppfører" deg.

 

jeg ble gravid med min første da jeg var 19 år og var på forlenget tiltak under barnevernet pga rus blant annet. jeg fikk streng beskjed fra barnevernet at jeg ikke hadde mange sjanser før de ville ta fra meg jenta mi. men jeg fikk kjempe mye hjelp av dem til å klare det. jeg leverte urinprøve 1 gang i uken til å begynne med, og de kom på uanmeldte besøk hjem til meg. hadde også støttekontakt. etterhvert så dem at jeg klarte det, og alt har gått så bra.

 

nå skal jeg ha min 3, og har ikke hatt kontakt med hverken sosialkontoret eller rusmiljøet på flere år, klarer meg veldig bra. men skal ikke stikke under en stol at det har vært veldig tøft å klare seg uten rus til tider, men da jenta mi ble født var det pga henne at jeg klarte å holde meg vekk fra alt. for jeg ville ikke miste henne.

 

etterhvert vil du også få kontakt med nye venner som ikke er i det gamle miljøet ditt, det er også veldig hardt å føle seg alene uten venner. men det er faktisk såå lett å bli kjent med andre når en selv har små barn. og til slutt har du nesten glemt det gamle livet ditt, og opplever at ungen din betyr så mye mer for deg enn noe annet i hele verden. men det kommer ikke over natten. det kan hende det vil ta lang tid, og du vil nok deppe og være mye nervøs, men jeg lover deg... det går over!!!

 

gi ikke opp, jeg ønsker deg masse masse lykke til, og håper virkelig at det går like bra for deg som det har gjort for meg. prøv å kos deg med graviditeten, og snakk gjerne med det mennesket eller instansen du føler har makt til å ta ungen din, og sett opp et opplegg så du kan bevise din uskyld og at du virkelig vil dette her.

 

klem fra meg

[Anonym bruker]

Tusen tusen takk for langt og fint svar!!

 

Merket at jeg ble litt roligere nå, følelsene blir litt ukontrollbare noenganger. Men merker jeg kan klare alt bare jeg setter meg inn i det. Ingen ting betyr mer enn livet man skaper. Fokuset mitt for tiden blir å være glad, ikke være redd og tørre!!!!!!!

 

Takker igjen for svar!!

[Anonym bruker]

Hei. Jeg vil gjerne fortelle deg min historie, slik at du kan se at livet ikke er så håpløst.

 

i 3 år ruset jeg meg på partydop. Det gikk ikke en dag uten at jeg var rusa eller høy. Men jeg tok meg sammen og begynte å fokusere på jobben min, og nye venner. 2 år etter ble jeg gravid, og valgte å beholde barnet, selv om jeg gikk gjennom store deprasjoner. Jeg "gråt" meg gjennom svangerskapet for å si det sånn.

 

Så etter at sønnen min ble født, slet jeg med fødselsdeprasjon. Jeg fikk ikke noe hjelp på et år, så desverre mast jeg sønnen min. Barnevernet tok han, men jeg var bestemt på å få han tilbake. Jeg gikk til fastlegen min og sa jeg trengte terapi. Og hun henviste meg videre til psykolog som hjalp meg gjennom det verste.

 

Ca. 4 mnd etter kom saken min opp i fylkesnemda og jeg vant. Jeg fikk sønnen min tilbake, og vi bor sammen nå. Han går full tid i bhg, mens jeg studere. (alt dette skjedde ifjor)

 

Jeg går i terapi ennå for jeg sliter litt med angst. Men så lenge jeg har noe å fokusere på, så klare jeg meg helt fint. Og jeg tror du komme til å klare deg fint også. Det er kjip å være deppa, og noen ganger er det vanskelig å komme gjennom det verste. Men da skal du tenke på barnet ditt, og hvor nydelig hun/han komme til å bli og fremtiden.

 

Livet er vanskelig noen ganger, men man må bare prøve å gjøre det beste utav det.

 

Lykke til