Trenger litt oppmuntring

[Gjest]

Hei! i dag var jeg på tidlig ul,siden jeg har epilepsi så får jeg tidlig ul. Både gledet meg og gruet meg,gledet meg veldig til å se det lille mirakelet og endelig få ordentlig bekreftet at jeg var gravid. Gruet meg for å høre at det hadde gått galt. Det øyeblikket jeg fikk se barnet på skjermen glemmer jeg aldri, smilte og lo litt,sekunder senere sa legen at hun ikke kunne se noe hjerteaktivitet,spurte om det var mulig at alt var som det skulle likevel men det var det ikke. Før jeg fikk beskjeden rakk jeg faktisk å tenkte om jeg skulle spørre om å få med bildet hjem. Tok en stund før det gikk opp for meg og tårene begynte å trille,fikk tilslutt spurt om hva som skjer nå,fikk vite at jeg måtte ta en utskraping men at det var ingen hast,ble enige om at jeg skulle komme tilbake i morgen ettermiddag. Gruer meg til det,men må man så må man.

 

Vet at det er ganske vanlig å få en MA,men at det skulle skje meg!!

Legen rådet meg til å vente med å prøve igjen,ivertfall til jeg har hatt mensen en gang, men kommer ikke til å begynne med pillen igjen,bestemmer vi oss for å vente så får vi bruke andre prevensjonsmidler.

 

Vet også at mange blir fort gravide etter en MA og at det er sjelden det skjer flere ganger.

 

Jeg skulle ha vært 12 uker på vei i disse dager,men det hadde vært dødt siden uke 9,er det flere som har opplevd å få vite det når de var 12 uker på vei og at det døde ved 9 uker?

[*idyll*]

Uff!

Vet akkurat hvordan du har det. var igjennom det samme for to uker siden. Skulle inn i min 12 uke, og fikk beskjed om at den lille hadda sluttet å vokse i uke 9. Veldig trist. Jeg gråt mer enn jeg trodde var mulig. Det er Rart at jeg sier dette nå, men man tar det innover seg og snur tankene til det som skal komme. Etter noen dager begynte jeg å forkusere på det som var posivt og nye muligheter. Det ble ikke mitt endelikt likevel... Har begynt å jobb og kvardag igjen. Tenker mye på det som har hendt, og er ikke like positiv hele tiden, men det blir lenger mellom de trasige stundene. Man kan liksom ikke dvele ved det som er ondt. Men, det er veldig lurt å prate mye om det som har hendt, og spille med åpne kort. Det hjelper å få snakke om de man har opplevd. Så erfarer man at man ikke er alene om å oppleve dette. Det er en mager trøst, men en trøst likevel. Gråt det du har behov for. Ikke frykt dem du har rundt deg eller hverdagen. Ta ting som det kommer. Det er ufattelig trist. Vi får krysse fingrene for hverandre vi som opplever dette!

Håper du har noen å snakke med! Mange positive tanker!

 

Stor klem til deg!

[*bombobadilla*m*BABY<3+spire]

Hei notteliten

Så trist at du også skulle oppleve dette :-( Var på tidlig ultralyd i uke 11 og fikk den samme beskjeden som deg... Ble også helt varm av glede i et par sekunder før den forferdelige følelsen skylte inn over meg idet jeg så at det lille nurket på 3 cm lå helt stille uten et bankende hjerte... :-( Så sa legen "Dette ser ikke bra ut..." og da var mine aller værste anelser bekreftet. Det gjør så forferdelig vondt og jeg vet så altfor godt hvordan du har det nå. Vårt lille nurk hadde også vært død siden uke 9. Måtte rett til utskrapning, men det var egentlig helt greit. Har hatt en SA før (uke 7) for ca. 2 år siden, det var mye mye værre. Men dette var mye tristere fordi vi hadde trodd det skulle gå bra nå...

 

Har lest nettet opp og ned siden jeg aborterte i begynnelsen av januar og venter på mensen (fortsatt!!!) så vi kan prøve igjen ved neste eggløsning. Har bestemt meg for å spørre legen om progesteron-tilskudd og blodfortynnende neste gang - det kan visst hjelpe for mange... synes det er litt oppmuntrende å tenke på at det kanskje kan hjelpe. Ihvertfall kan det ikke skade sier folk. Synes ihvertfall det er litt oppmuntrende å tenke på nå...

 

Håper det går bra med deg. Er sikker på at det venter en helt spesiell baby på å få deg til mamma :-)

 

Lykke til!!!!

 

Stor klem